Viser innlegg med etiketten korrektur. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten korrektur. Vis alle innlegg

torsdag 24. september 2015

ISBN i boks og korrekturen går sin gang

Lesebriller er et godt og nødvendig
hjelpemiddel i min alder...
For et par blogginnlegg siden fortalte jeg at jeg søkte om å få tildelt ISBN til boka jeg skal gi ut som ebok. Allerede dagen etter fikk jeg svar, og ISBN for «Nydelig og en halv» er klart!
978-82-690151-0-2 er de magiske tallene.

I brevet fra ISBN-kontoret fikk jeg også informasjon om hvor ISBN skal gjengis på verket, og det var nyttig.
Jeg ble også informert om pliktavleveringen. Jeg kjenner godt til den fra før, og er glad for at det for meg som utgiver av e-bok, holder å sende bare én kopi av boka til Nasjonalbiblioteket.

Nå har jeg skrevet ut alle de 307 sidene og er godt i gang med den grundige korrekturen man må ta avslutningsvis før utgivelse. Det er mulig jeg skal ta enda en slik gjennomgang etter den jeg er midt oppi nå, men det bestemmer jeg meg for senere.

Jeg valgte å konvertere word-fila til pdf, etter først å ha blokkjustert teksten. Så skrev jeg ut slik at jeg får to sider per ark. Skriften blir liten, men det gir meg en "bokfølelse" å se teksten på den måten. Jeg får også et godt overblikk; jo større teksten er, jo mer nærsynt synes jeg at jeg ser på den.
Nå er jeg et sted i prosessen der jeg helst må se teksten litt på avstand. Det er selvfølgelig mest i overført betydning, men det kan faktisk hjelpe om det er en fysisk avstand også. Det nytter ikke å ligge med nesa nedi teksten nå, selv om jeg selvfølgelig skal ha et blikk for detaljene. Nå er det på en måte helhetsinntrykket som teller, samtidig som jeg er oppmerksom på at alle detaljene skal spille opp om ideen, den røde tråden, kort sagt helheten. Med det i mente kan man for eksempel finne småbiter man kan stryke.

Jeg finner en del å rette opp i, men ikke avskrekkende mye. Og det varierer hvor mye det er på hver side. Enkelte sider blir nå ganske fulle av merknader og overstrykninger, mens andre får passere uten at jeg finner noe å endre.

lørdag 10. august 2013

Når konsulent og forfatter er uenige

Nå er sommerferien slutt, og på tide med en oppdatering på skrivebloggen. Jeg har tenkt og skrevet bare lite i løpet av ferien, og korrekturen på Kjære Sandra har jeg overhodet ikke rørt.

Før sommerferien var jeg i kontakt med forlaget og «klaget min nød». Jeg var ikke fornøyd med måten konsulenten foretok språkvask og korrektur denne gangen. Hun har slettet, skrevet og satt veldig mange spor etter seg i teksten, og siden hun for arbeidet videre vil se hvordan jeg bearbeider teksten med bakgrunn i hennes forslag, ville hun ikke la meg få lov til å forkaste slettinger hun har gjort. Jeg ba om å få lov til det, fordi jeg så at det var veldig mye hun har tatt ut, som jeg vil ha inn igjen. Hvis jeg hadde fått lov til å forkaste hennes slettinger, ville det hun har strøket, sprette tilbake til stedet i teksten hvor hun fjernet det. Om jeg ikke fikk lov til det, betydde det at jeg måtte skrive alt inn igjen på nytt.

Da hun ikke ville gi meg den muligheten som medførte minst mulig ekstraarbeid for meg, tok jeg kontakt med redaktøren i forlaget og spurte ham om vi enten a) begynte helt på nytt, med at konsulenten tok for seg manuset slik det hadde vært før hun gikk løs på det første gang, og da stort sett uten å skrive og slette inne i teksten min, men heller markere og skrive i margen, eller b) jeg fikk annullere hennes slettinger for å få herredømme over min egen tekst igjen.
Hvis jeg skulle gjort som hun ville, hadde hun påført meg en enormt arbeid som jeg i bunn og grunn synes er helt unødvendig, og så vidt jeg kan forstå, mest fordi hun ikke liker stilen min.

Jeg har skrevet om det på bloggen før: Det er mye man kan utelate i en tekst. I bunn og grunn kan man helt la være å skrive teksten. Men: Det fine med å skape noe er jo at man faktisk ønsker og våger å gå inn på scenen, oppta plass, vise fram bidraget sitt, og våge å tro at leserne virkelig har lyst til å se hva det er en har å by på! Hvis ingen våget dette, ville det ikke blitt noe litteratur!

Jeg ble både lei meg og irritert over måten konsulenten har gått løs på teksten min. Jeg er åpen for forslag, og synes det er greit der hun har markert i teksten og gjennom kommentarer i margen ber med korte ned, eller se om jeg kan stryke hele passasjer. Da får jeg fortsette å bestemme selv over teksten min – kanskje gjør jeg som hun sier, kanskje ikke. Det jeg virkelig ikke liker er når hun stryker alt fra hele sider til småord her og der, og det er ikke fordi noe er feil, det er bare fordi hun ville foretrukket en mer strippet tekst. Hun skriver om ved å putte inn komma, ord og setninger også, og det er da det blir så uoversiktlig og vrient for meg at jeg mest av alt får lyst til å gi opp.
Jeg har aldeles ikke ønsket et effektivt språk som stil i denne romanen! Nei, for den passer til å være muntlig og litt pratsom, synes jeg.
Når konsulenten og jeg er uenige om stilen, eller skal vi si stemmen i manuset, så må det da være forfatteren som skal bestemme, ikke konsulenten?
Heldigvis støtter redaktøren meg, og han gir meg medhold i at konsulenten har begått overtramp med den metoden hun har valgt. Han skjønner nok også at hun og jeg har ulike måter å uttrykke oss på, og at samarbeidet videre ville blitt litt vanskelig av den grunn.

Og nå har jeg altså fått lov til å forkaste hennes slettinger. Men jeg har lovet å vurdere nøye alle forslag hun har kommet med – det er helt sikkert mangt i forslagene hennes som jeg bør ta ad notam. Så jeg skal gjøre mitt aller beste for å skille klinten fra hveten; ikke bare avvise alt fordi jeg er fornærma og sur…
Redaktøren har lovet meg en annen konsulent i det videre arbeidet. Det var ikke noe jeg ba om, men jeg når redaktøren først tilbyr det, synes jeg kanskje det er et smart trekk.

Greier jeg utgivelse før jul? Vi får se!