onsdag 16. mai 2012

17. mai i Svaldal

I anledning nasjonaldagen gir jeg dere et utdrag fra romanen Pengetrøbbel, der vi får et lite innblikk i svaldølenes 17. mai-feiring. Jeg tror det er mange nordmenn - sør eller nord, øst eller vest - som kan kjenne seg igjen i denne scenen:


"Utenfor kirka sto en del folk som ikke tilhørte skaren av de ivrigste kirkegjengerne. Det var blant annet flere foreldre som ventet på at barna deres skulle komme ut etter endt gudstjeneste. Lærere og barnehagepersonell sto også klare, noen passet skoleklassenes faner som barna selv hadde laget av papp og papir på skolen. 17. mai-komiteen hadde stilt opp med flaggborg, og korpset holdt på å gjøre seg klare helt ytterst på plassen, ut mot veien bortenfor kirka. De to politimennene sto fremst som en slags buffer ut mot veien, og hutret i den kalde nordavinden. Det var Hallgrims første 17. mai-jobb i bygda, mens Truls var garvet i gamet. Hallgrim hadde ikke engang tilbrakt en 17. mai i Svaldal tidligere, men reist til Lund hvert år for å markere dagen sammen med familien. Nå gned han hendene mot hverandre og prøvde å slå noen diskrete flokeslag, innforstått med at det neppe var helt korrekt fremtreden i høytidsuniform.
«Brr. Pleier det alltid å være så kaldt her 17. mai?» spurte han.
«Tja.» Truls tenkte seg om. «Jeg har ikke ført noen statistikk akkurat, men dette er jo ei fjellbygd, må du huske. Vi får være glad til så lenge det er oppholdsvær. Regn eller snø i tillegg til denne vinden hadde virkelig svidd i kjakene!»
Betjenten mumlet noe mellom sammenbitte tenner; lensmannen oppfattet det som at han så definitivt hadde et poeng. Hallgrim kikket nok en gang på klokka. Bare noen minutter nå, så burde gudstjenesten være over.
«Hadde jeg visst at det var så kaldt, skulle jeg tatt to lag med ull under. Og tatt de største støvlene jeg har og fylt dem med ull eller avispapir,» sa Hallgrim sammenbitt.
Truls så forundret på ham. «Ja? Sa jeg ikke alt dette til deg før helgen?»
«Gjorde du?» svarte Hallgrim, litt skeptisk. «Jeg hørte det med ull under, men ikke at det burde være to lag?»
«Nåja. Denne erfaringen vil lære deg å ta bedre forholdsregler neste gang,» svarte sjefen, nokså ufølsomt.
«Å, fy fillern,» grøsset betjenten.
Endelig hørtes bønneslagene fra kirkeklokkene, og like etter slo kirkedørene opp. Ivrige unger stormet ut på plassen for å finne riktig fane å stille opp ved. Korpsmusikantene gjorde sine siste forberedelser, de blåste i munnstykkene for å lunke dem litt, før de orket å legge munnen sin inntil. De festet også noteheftene ekstra godt i noteklypene, slik at ikke vinden skulle lage plunder under marsjeringen. Lærerne og 17. mai-komiteen gjorde hva de kunne for at oppstillingen av toget skulle gå så glatt og fort som mulig. Det var flere enn Hallgrim som frøs – og mange hadde det verre enn ham, forsto han. Mange av barna hadde bare tynne sommerklær, så han til sin forferdelse. Han kikket etter Marie, og håpet hun hadde tatt på ullstrømpebuksene som hun hadde snakket om, og ull eller fleece innenfor kåpen.
Snart startet trommeslagerne, og korpset begynte å marsjere. Toget kom sigende etter ut fra plassen foran kirka. Det ble gjort en runde i sentrum først, forbi butikkene, togstasjonen og de offentlige bygningene med postkontor, lensmannskontor og kommuneadministrasjon. Trommeslagene drønnet overbevisende og høylydt mellom husfasadene. Siden forserte toget en nokså lang, steil bakke, før det gjorde et opphold foran aldershjemmet. Der ble dørene åpnet ut til den store terrassen, og noen få eldre mennesker, godt inntullet i pledd og yttertøy, ble trillet eller geleidet ut. Der fikk de først høre en feiende marsj fra korpset, før en provisorisk talerstol ble entret av ordføreren. Talerstolen var pyntet med flagg og nyutsprunget bjørkeløv – drevet frem innendørs, selvfølgelig – i slike rikelige mengder at synet av den omkransede ordføreren ga assosiasjoner til kamuflasje- og militærøvelser i skog og mark. Han lot seg imidlertid ikke affisere av løvverket som kilte ham under nesa, men holdt en kort og fyndig tale som nordavinden snappet bort mesteparten av. Da talen ble avsluttet med en oppfordring om et tre ganger hurra for dagen, sto kirkekoret klar til å synge «Ja, vi elsker», med tonefølge av korpset. Forsamlingen av frosne svaldøler sang med som best de kunne, gjennom sammenbitte tenner. Det hadde vært meningen at koret skulle ha fremført flere sanger, særlig til glede for beboerne på hjemmet, men dirigenten gjorde kort prosess og ga tegn til at koret skulle gå ned fra forhøyningen i terrenget hvor de hadde stilt opp. De få tilhørerne som hadde fulgt med fra terrassen, ble hurtig berget tilbake til varmen innendørs."

Ha en fin 17. mai alle sammen!

onsdag 9. mai 2012

Endorfiner og fantasi

Selv om jeg forsøker alt jeg kan for å unngå det, havner jeg av og til i Motløsbakken. Verdens bratteste og lengste bakke. Den er så bratt at du mister pusten etter bare noen få steg, og den er formelig tapetsert med Janteloven i alle mulige varianter av trykk. Første bud i Janteloven lyder: «Du skal ikke tro at du er noe.»
Bare pass dere for den bakken, folkens. Den står neppe avtegnet på noe kart, for den finnes i ditt indre.
Det finnes sikkert mange triks for å unngå å havne i Motløsbakken, og mange triks for å komme seg ut av den igjen. Selv har jeg nok best erfaring med en form for ”indre medisin” – ja, for Motløsbakken finnes i mitt indre, ikke sant?
Kuren er: Endorfiner og fantasi. Denne kuren virker også forebyggende.

Endorfiner
Jeg liker å gå eller løpe ute. Frisk luft er godt, og gjør godt. Mosjon i frisk luft gjør dobbelt godt – fordi det får endorfinene til å strømme.
Fra Wikipedia: «Endorfiner er biokjemiske signalstoffer som lindrer smerte og påvirker viljen til å sove, spise og drikke. De blir også skilt ut i kroppen når man skader seg, trener eller blir forelsket, og kunstig gjennom akupunktur.»
Sinnets helse beskriver endorfiner som «Kroppens eget rusmiddel»
Personlig kjenner jeg at humøret blir bedre, og holder seg bedre, om jeg trener og sørger for tilførsel av en dose endorfiner i ny og ne. Er humøret bra, takler jeg motgang bedre. Motløsbakken slipper ikke så lett til.

Fantasi
Dagdrømmene har alltid vært til stor nytte og hygge for meg. Som forfatter er det bra med god fantasi. Fantasi gjør at jeg kan utvikle små ideer til store tekster. Fantasi hjelper meg til å se for meg personer og handling i historiene jeg skaper.
Men fantasi er også til stor hjelp generelt i livet mitt. Om jeg har en tung dag fantaserer og dagdrømmer jeg om fine ting. Noe som KANSKJE skjer i morgen, eller om en time, eller til neste år. Eller kanskje ikke. Det er ikke så farlig. Dagdrømmene kan være urealistisk tullball, det viktigste er at de hjelper meg til å smile, få tilbake gleden, kjenne at livet er fantastisk, samme hva.