"Utenfor kirka sto en del folk som
ikke tilhørte skaren av de ivrigste kirkegjengerne. Det var blant annet flere
foreldre som ventet på at barna deres skulle komme ut etter endt gudstjeneste.
Lærere og barnehagepersonell sto også klare, noen passet skoleklassenes faner
som barna selv hadde laget av papp og papir på skolen. 17. mai-komiteen hadde
stilt opp med flaggborg, og korpset holdt på å gjøre seg klare helt ytterst på
plassen, ut mot veien bortenfor kirka. De to politimennene sto fremst som en
slags buffer ut mot veien, og hutret i den kalde nordavinden. Det var Hallgrims
første 17. mai-jobb i bygda, mens Truls var garvet i gamet. Hallgrim hadde ikke
engang tilbrakt en 17. mai i Svaldal tidligere, men reist til Lund hvert år for
å markere dagen sammen med familien. Nå gned han hendene mot hverandre og
prøvde å slå noen diskrete flokeslag, innforstått med at det neppe var helt
korrekt fremtreden i høytidsuniform.
«Brr. Pleier det alltid å være så
kaldt her 17. mai?» spurte han.
«Tja.» Truls tenkte seg om. «Jeg
har ikke ført noen statistikk akkurat, men dette er jo ei fjellbygd, må du
huske. Vi får være glad til så lenge det er oppholdsvær. Regn eller snø i
tillegg til denne vinden hadde virkelig svidd i kjakene!»
Betjenten mumlet noe mellom
sammenbitte tenner; lensmannen oppfattet det som at han så definitivt hadde et
poeng. Hallgrim kikket nok en gang på klokka. Bare noen minutter nå, så burde
gudstjenesten være over.
«Hadde jeg visst at det var så
kaldt, skulle jeg tatt to lag med ull
under. Og tatt de største støvlene jeg har og fylt dem med ull eller
avispapir,» sa Hallgrim sammenbitt.
Truls så forundret på ham. «Ja? Sa
jeg ikke alt dette til deg før helgen?»
«Gjorde du?» svarte Hallgrim, litt
skeptisk. «Jeg hørte det med ull under, men ikke at det burde være to lag?»
«Nåja. Denne erfaringen vil lære
deg å ta bedre forholdsregler neste gang,» svarte sjefen, nokså ufølsomt.
«Å, fy fillern,» grøsset betjenten.
Endelig hørtes bønneslagene fra
kirkeklokkene, og like etter slo kirkedørene opp. Ivrige unger stormet ut på
plassen for å finne riktig fane å stille opp ved. Korpsmusikantene gjorde sine
siste forberedelser, de blåste i munnstykkene for å lunke dem litt, før de
orket å legge munnen sin inntil. De festet også noteheftene ekstra godt i
noteklypene, slik at ikke vinden skulle lage plunder under marsjeringen.
Lærerne og 17. mai-komiteen gjorde hva de kunne for at oppstillingen av toget
skulle gå så glatt og fort som mulig. Det var flere enn Hallgrim som frøs – og
mange hadde det verre enn ham, forsto han. Mange av barna hadde bare tynne
sommerklær, så han til sin forferdelse. Han kikket etter Marie, og håpet hun
hadde tatt på ullstrømpebuksene som hun hadde snakket om, og ull eller fleece
innenfor kåpen.
Snart startet trommeslagerne, og
korpset begynte å marsjere. Toget kom sigende etter ut fra plassen foran kirka.
Det ble gjort en runde i sentrum først, forbi butikkene, togstasjonen og de
offentlige bygningene med postkontor, lensmannskontor og kommuneadministrasjon.
Trommeslagene drønnet overbevisende og høylydt mellom husfasadene. Siden
forserte toget en nokså lang, steil bakke, før det gjorde et opphold foran
aldershjemmet. Der ble dørene åpnet ut til den store terrassen, og noen få
eldre mennesker, godt inntullet i pledd og yttertøy, ble trillet eller geleidet
ut. Der fikk de først høre en feiende marsj fra korpset, før en provisorisk
talerstol ble entret av ordføreren. Talerstolen var pyntet med flagg og
nyutsprunget bjørkeløv – drevet frem innendørs, selvfølgelig – i slike rikelige
mengder at synet av den omkransede ordføreren ga assosiasjoner til kamuflasje-
og militærøvelser i skog og mark. Han lot seg imidlertid ikke affisere av
løvverket som kilte ham under nesa, men holdt en kort og fyndig tale som
nordavinden snappet bort mesteparten av. Da talen ble avsluttet med en
oppfordring om et tre ganger hurra for dagen, sto kirkekoret klar til å synge
«Ja, vi elsker», med tonefølge av korpset. Forsamlingen av frosne svaldøler
sang med som best de kunne, gjennom sammenbitte tenner. Det hadde vært meningen
at koret skulle ha fremført flere sanger, særlig til glede for beboerne på
hjemmet, men dirigenten gjorde kort prosess og ga tegn til at koret skulle gå
ned fra forhøyningen i terrenget hvor de hadde stilt opp. De få tilhørerne som
hadde fulgt med fra terrassen, ble hurtig berget tilbake til varmen innendørs."