torsdag 10. november 2011

Ingen absolutt vitenskap

Litteratur er ikke en absolutt vitenskap. Det er ingen som sitter med fasiten til hvordan for eksempel en roman skal skrives og hva den skal handle om, for at den skal bli en bestselger. Og jeg vil hevde at det er ikke sikkert forlagsredaktørene vet så veldig mye mer om hva som er godt og kan slå an hos et (stort) publikum, enn en hvilken som helst interessert og trenet leser.

Jeg skrev en gang en kriminalroman (fortsatt upublisert), der en kvinnelig forfatterspire møter en forlagsredaktør. Jeg gir et lite sitat, og det er forfatterspiren som forteller:

Ikke tale om at han ville gi meg noen tips om hva jeg eventuelt kunne sette i gang med å skape, som forlaget kunne ha fattet interesse for. «Det er ikke slik bøker blir til,» sa han til slutt. «Vi legger ikke frem en oppskrift, som du eller andre skribenter kan komponere etter. Du må finne din egen stemme, din egen form. Du må ha en historie å fortelle, som du selv har klekt ut og har eierforhold til, og kle det i et språk som fungerer og harmonerer med innholdet. Når alt dette går opp i en slags større enhet, først da kan vi kanskje finne noe av interesse.»
 Ja, slik var det jeg tenkte meg at forlagsredaktørene tenkte og arbeidet, men etter å ha sanket noen erfaringer tror jeg ikke dette stemmer i alle tilfeller. Jeg tror nok at noen sitter med en ide om – i alle fall når det gjelder underholdningslitteratur – hvilke tema som kan slå an (les: selge), hvordan historier skal bygges opp for å vri spenningssitronen maksimalt, hvordan hovedpersoner skal være, beskrives og opptre, for at de skal vekke interessen.

Men litteratur er ikke som matematikk eller regnskap. Det kan føre utallige veier inn til lesernes åpne favn.
Dette er egentlig en stor trøst, samtidig som det er irriterende ikke å få slippe til, når man tror man har laget noe som leserne ville like, og forlagene mener nei.

Jeg spurte en gang på bloggen: ”Hva vil egentlig forlagene ha?” En prat med en kvikk samtalepartner om samme tema ga meg følgende kommentar til grublingen min: ”Kanskje de ikke vet det selv?”
Nei, det kan hende. Kanskje de ikke vet hva de vil ha, bare hva de ikke vil ha. Forresten, så er uansett det mest interessante hva leserne vil ha. Men så lenge forlagene sitter og siler, må man jo også forholde seg til hva de mener?
Vel, jeg fortsetter uansett i min egen sta overbevisning. Jeg fortsetter med skrive det jeg tror leserne vil ha. Det vil si: Jeg skriver bøker jeg selv kunne tenkt meg å lese.