søndag 18. april 2010

Mer om intuitiv skriving



Jeg har tidligere på bloggen rost den intuisjonsstyrte skrivingen – den har ført mye godt med seg for meg. Det er også en morsom metode å bruke, fordi man stadig kan bli overrasket mens man skriver. «Oi,» kan man tenke. «Var det slik den scenen kom til å ende? Artig.»

Men nå har jeg kommet til at man ikke bare kan benytte seg av intuitiv skriving, noen ganger er man nødt til å planlegge også. (Selv om det er aldri så kjedelig.) Etter å ha jobbet ganske lenge med en krimidé etter intuitiv metode, måtte jeg innse at jeg hadde rotet jeg meg bort. Eneste måten å få til helheten i boka, var å kartlegge hva jeg hadde laget så langt, planlegge hvor jeg ville, for så å sette opp, trinn for trinn, hvordan de enkelte delene av boka skulle pusles sammen. Noen puslespillbiter passet ikke inn i bildet jeg omsider hadde komponert, slik at noe av det jeg hadde laget ble forkastet. (Bortkastet arbeid, altså, bortsett fra skrivetreningen det utgjorde.) Noen biter manglet, måtte lages og sys inn i sammenhengen. (Det måtte skrives om litt her og der i de andre kapitlene, for at alt skulle henge sammen.)

Jeg mener at jeg er i en læringsprosess i forhold til dette å skrive – jeg prøver og feiler. Slik jeg ser på planlegging versus intuisjon nå, så bør man benytte en blanding, særlig om man arbeider med en stor tekstmasse, slik som en roman er.

torsdag 8. april 2010

INNSPURT


Manuset til Lystløgneren ble returnert forlaget i går, overlatt til neste korrektur og gjennomgang fra konsulentens side (2. korrektur). Etter råd fra konsulenten tok jeg ut noen kapitler på slutten i boka, og et par momenter som dermed ble borte, har jeg satt inn andre steder i boka.

På slutten av et løp blir man gjerne sliten, og det kan vel være lov. Råteksten til Lystløgneren laget jeg i begynnelsen av 2007, så Lystløgneren må vel sies å ha hatt en nokså lang tilblivelsesprosess. Når man begynner å skimte målet nærme seg, kan man gå tom, bli lei av sine egne formuleringer som man har strevd med, om og om igjen. Ved én gjennomlesing tror jeg sikkert at jeg har slettet noen småord her og der, og ved neste gjennomgang har jeg muligens satt nøyaktig de samme inn igjen – det kan bli litt fram og tilbake, er jeg redd. Men for det meste tror jeg at manuset har fått hevet kvalitet for hver eneste gjennomgang jeg har foretatt.

Man snakker og skriver om forfatterens ensomhet. Den slags har jeg bare blåst av tidligere – for jeg trives jo godt alene, har jeg tenkt. Jeg har ikke før nå forstått hva en forfatters ensomhet innebærer, nemlig at det er forfatteren alene som kan finne frøene til sine ideer, bare hun kan gi dem liv, bære dem fram gjennom et langt svangerskap, føde dem og stå last og brast med dem, helt til enden. Som forfatter er jeg både Gud, mor og far til det som skal bli til. Jeg er den eneste som tror på prosjektene hele tiden, fordi jeg må det. Ellers dør barnet mitt før det er blitt født. Jeg må fortsette å like det jeg har laget, og stå for det jeg har gjort. Etter at barnet har forlatt hjemmet, må jeg tåle at det kan bli latterliggjort, oversett, misforstått og kritisert.