mandag 23. april 2012

Skrive om eller skrive nytt?


Jeg fant denne artikkelen på nettet, der Levi Henriksen forteller noe om avslagene han har fått. Det står her:
« – Hver gang jeg mottar refusjonsbrevet, gir jeg meg som forfatter. Det varer bare i 14 dager, så biter jeg tennene sammen – og begynner med noe nytt. Men bare én gang har jeg orket å ta fatt på et refusert arbeid om igjen, betror Henriksen.» Les hele artikkelen her: http://universitas.no/kultur/2199/refser-refuseringen

Etter avslaget må man ta et valg: Skal man skrive noe nytt eller fortsette med å bearbeide det manuset man har fått avslag på – altså skrive om? For man gir seg selvfølgelig ikke!
Om avslaget er ubegrunnet, gir det ingen hint om hva som kan være klok taktikk her. Er det ideen som er uspiselig, eller er det bare utførelsen som er for svak?
Jeg vet ikke, men jeg antar at manus som ligger på et lavt nivå språklig – som har langt igjen med mye redigering, språkvask og korrektur før det kan sies å være ferdig – blir avvist i alle fall på grunn av dette. Tid er penger, og konsulentenes tid brukes ikke på manus med veldig dårlig språk.

Jeg har som regel – i likhet med Levi Henriksen – begynt på nye ting, etter å ha fått avslag. Jeg har skrevet barnebok, en ungdomsroman, noveller for voksne, kriminalromaner og mer rendyrkede feelgood-romaner. Jeg har tenkt: Der fikk jeg nei til det ene, så det andre, da kan jeg vel ikke dette ene eller det andre, men det tredje, kanskje!? 

Etter å ha holdt på ei stund med prøving og feiling er jeg temmelig sikker på at det ikke holder å skrive godt eller levere manus som er tett opp imot ferdig – forlaget må mest av alt like ideen din, og ha tro på at den kan bli ei salgbar bok.

torsdag 19. april 2012

Om avslag

I et tidligere innlegg skrev jeg om skrivekonkurranser, fordi det virker som et interessant tema for leserne mine, men det er også et annet tema på bloggen som ser ut til å vekke interesse, nemlig AVSLAG. I dag tenkte jeg å skrive litt om hvordan avslag føles, hva de kan føre til av vansker og problemer, og hvordan de kan takles.

Hvordan det føles å få avslag
Jeg har for så vidt skrevet om dette før. Et avslag kan oppleves som et klaps på hånda, et ”Fy!”
Jeg har vært kreativ, vært et lekende menneske, kost meg med skrivingen og laget noe jeg kunne tenkt meg å lese selv. Men best som jeg sitter der og er kjempefornøyd med det jeg har laget, får jeg plutselig et klaps på hånda, som svir. Og jeg sitter der som en uforstående idiot – hva var det de ikke likte? Hva gjorde jeg galt nå, da?
Jeg har selvfølgelig tro på manusene jeg sender inn til forlagene, og det ligger mange, mange arbeidstimer bak det jeg til slutt anser som nær opptil ferdig (jeg vet at det ikke er helt ferdig, den aller siste finishen må jeg ha hjelp til), så jeg er alltid optimist og håper det beste når manuset leveres. ”Denne gangen!” tenker jeg. ”Denne gangen må det gå veien!”
Så – etter ukers ventetid – kommer avslaget. Som oftest et ubegrunnet avslag, et standardformular forlaget har liggende klar til nettopp slik bruk. 
Av og til er avslaget begrunnet, og – som jeg har vært inne på tidligere – mange ganger har disse svidd og irritert mest. Per i dag er jeg enda ikke sikker på om jeg foretrekker et ubegrunnet eller begrunnet avslag. Først ønsket jeg begrunnelse, fordi jeg trodde det ville være en hjelp til å komme videre, men etter å ha mottatt noen begrunnede avslag, ombestemte jeg meg.
Selvfølgelig er jeg interessert i å få gode tips, lære, komme videre, men mange ganger har jeg følelsen av at begrunnelsene ikke kan brukes til noe som helst i den gata. Det kjennes ikke som om forlagene tenker på mitt beste, og vil hjelpe meg inn på en vei som kan føre til noe. Det virker heller som om de ganske raskt bestemmer seg for om svaret er JA eller NEI, og når de har bestemt seg for NEI og har tid/lyst til å gi en begrunnelse, så rasker de sammen noe i en viss fart. Det jeg forsøker å si er at forlagets hensikt ikke er å hjelpe meg videre, men å gi en begrunnelse jeg kan slå meg til ro med.
Et avslag fyller meg alltid med dårlige følelser, og er en skikkelig nedtur. Alt jeg har drømt om og håpet på, faller i grus. Jeg kjenner meg liten og dum, verdiløs og håpløs. Dum – fordi jeg innbilte meg noe. Jeg innbilte meg at jeg kunne skrive, at jeg hadde laget noe fint, noe som kunne være til glede for andre. Jeg tok nok feil.


Negative konsekvenser av avslag
Det er opplagt at man begynner å tvile på seg selv og evnene sine. Man kan miste gnisten, gleden ved å skrive. Kort sagt tror jeg man kan bli en dårligere skribent av for mye motgang, som en tryllekunstner blir dårligere om han blir nervøs og skjelven på hånda.
De fleste av oss har en indre kritisk røst, og når man også får kritikk utenfra kan disse kritikkene møtes, medføre en slags resonans slik at de forsterker hverandre.
Noen gir opp. Noen fortsetter å skrive, men vegrer seg for å sende flere manus til forlag for vurdering. Putter man drømmene i skrivebordsskuffen, kan de i alle fall ikke knuses.

Hvordan takle avslag?
Det vet du sikkert like godt som jeg – og det finnes mange måter å takle skuffelser og nederlag på. Man må jo fordøye det, selvfølgelig – innse hva det betyr: Måneders arbeid førte ikke fram denne gangen heller – forlaget likte det ikke.
Jeg har en tendens til å bli motløs og grublende, grave meg ned i en masse Hvorfor og Hva skal jeg gjøre nå!?
Kanskje det hjelper å gråte en skvett – give yourself a good cry, som engelskmennene sier.
Eller gjøre noe helt annet – ta en løpetur, møte venner, luke ugress, synge en sang.
Kanskje man kunne avreagere med å slite avslagsbrevet i filler – brenne det eller hoppe på det?
For min del har jeg funnet ut at det beste er å ikke ta avslagene for tungt. Det er bare et avslag, en ubetydelig, liten hendelse på en lang, lang vei. Som Karlsson på taket (en av mine barndomshelter) pleide å si: «Det er en hverdagslig sak!»

Det kan også være nyttig - for å få en til å forstå og roe seg ned - å forsøke å sette seg i forlagenes sted. Hvordan tror du det er for dem å sitte og lese hundrevis av manus – uferdige, halvferdige, tungtfordøyelige og ubegripelige – alt i en salig blanding?
Jeg tror det må være innmari vanskelig å sile ut hva som kan bli bra med noe konsulenthjelp, og hva som bygger på ideer som uansett ikke kan bli noe salgbart.
Når det er sagt er vi vel boklesere alle sammen, og vi ser hva vi ser: Etablerte forfattere stilles det neppe like høye krav til, som til nye, ukjente stemmer.

Uansett hvor du er på veien, uansett hvordan du takler nederlag og jobber videre – det er noen ting vi vet:
Den som gir seg, kommer i alle fall ikke i mål.
Du må ha tro på deg selv og det du lager.

LYKKE TIL!

onsdag 18. april 2012

Omtale av Pengetrøbbel i Østlendingen, 17. mars 2012


Allerede for en måned siden sto denne omtalen av Pengetrøbbel i Østlendingen, men først nå har jeg fått tak i den. Dette var også et stort og flott oppslag! :-)

Dessverre ble artikkelen krympet og ganske uleselig da jeg scannet den - så jeg gjengir teksten her, artikkelen er signert Karin Tørklep Sletten:

TRILOGI OM SVALDAL
Tidligere biblioteksjef i Alvdal med bok nummer tre om fjellbygda


Randi Landmark presenterer sin tredje roman om kjærlighet, krimgåter og livet på bygda i boka «Pengetrøbbel».



Mange kjenner igjen Randi Landmark som tidligere biblioteksjef i Alvdal. Nå er hun i tillegg solid etablert som forfatter med tre bøker på samvittigheten i løpet av like mange år.

- Jeg sluttet å jobbe for et par år siden for å satse på å skrive. Det er langt fra noe å leve av, og jeg har ikke tjent ei krone ennå, men det er moro å prøve, sier Landmark.
Nå er hun på utkikk etter arbeid igjen, for å fortsette med å skrive bøker på si. Hun har drømt om å bli forfatter siden hun var unge, og tok skrittet etter passerte 40 år.

Inspirert av Alvdal
De tre bøkene i serien; «Vårløsning», «Lystløgneren» og «Pengetrøbbel» foregår alle i den fiktive fjellbygda Svaldal.

- Jeg har hentet inspirasjon fra de årene jeg bodde i Alvdal, innrømmer Landmark.
Hun beskriver bøkene sine som en slags sjangerblanding av moderne bygderoman, feelgood og krim. I lanseringen av den tredje boka tar forlaget Publica i bruk ordet «feelgoodkrim» i et forsøk på å gi et inntrykk av hva slags bøker dette er.
- Serieideen bygger på at vi følger kjæresteparet Hallgrim og Marie - han politi, hun førskolelærer - fra bok til bok, og i hver enkelt bok får Hallgrim en kriminalsak å jobbe med. Selv om dette er underholdningsromaner, tar jeg også opp alvorlige tema, som homofili, bygdedyret, vanskelig kjærlighet og spillavhengighet og pengeproblemer.

Krim som e-bok
Landmark tør ikke si for sikkert om det kommer flere bøker fra livet i Svaldal.

- Jeg har nok av stoff, så tiden vil vise. Akkurat nå holder jeg på med en krimroman som skal lanseres som e-bok på forlaget Tekstloftet, sier hun.
Boka handler om en forfatter som går til ekstreme skritt når hun blir lei av å få manuset refusert av det ene forlaget etter det andre.
- Jeg fikk skrevet av meg mye frustrasjon for egen del i den boka, ler hun.

Gode opplevelser
Etter tre romaner om fjellbygda Svaldal er hun spent på mottakelsen den rykende ferske boka hennes får.

- Det er veldig inspirerende å se arbeidet sitt ferdig mellom to permer. Som forfatter ønsker jeg å gi leserne en hyggelig leseopplevelse - boka skal være spennende uten å være voldsom eller makaber, slik kanskje en del hardkokte kriminalromaner er i dag. Jeg er glad for at forlaget Publica er der, som tør å gi ukjente stemmer som meg en sjanse, sier Randi Landmark.

mandag 16. april 2012

Når skal man sette strek?

I disse dager holder jeg på å lese korrektur på kriminalromanen min som skal gis ut som e-bok på Tekstloftet forlag. Arbeidstittelen på manuset var «Som skrevet står», men da denne tittelen har vært brukt av andre før (i forbindelse med en teaterforestilling), ønsket jeg å kalle boka noe annet. «Døden på skrivekurs» dukket opp som en mulighet, og jeg tror nokså sikkert at dette blir den endelige tittelen.

Omtalen av boka vil lyde omtrent slik:

Kolbjørn og Sigve – politimenn og gode venner – dumper høyst ufrivillig oppi en mordsak mens de er på fjelltur. Liket – en kvinne i 40-årene – som fiskes opp fra Nutend-vannet, viser seg å ha vært gjest på Solstad høyfjellshotell og deltaker på et skjønnlitterært skrivekurs, arrangert av Scarabæus forlag. Det blir snart åpenbart at den drepte – Edvarda Knutsen – ikke var spesielt godt likt av noen av de andre kursdeltakerne, og dessuten var på kant med forlaget som arrangerte kurset.
Hvorfor var hun i det hele tatt invitert til Solstad – forlaget likte jo hverken henne eller det hun skrev?
Og hvem drepte henne? Riktignok var hun mislikt av alle, men hvem gikk så langt som å ta henne av dage?


Manuset til «Døden på skrivekurs» kom bitvis fram – denne gangen skrev jeg ikke boka fra start til mål, slik jeg for en stor del har skapt de tre romanene fra Svaldalmiljøet. Tilblivelsen har vært nesten som å legge et puslespill. Bitene kom fram en for en. Til slutt måtte jeg skaffe meg en god oversikt over hva jeg hadde av biter. Jeg fant da ut at noen biter manglet for å kunne lage et helt bilde. Disse laget jeg til slutt – og noen biter måtte jeg også forkaste, da de ikke passet inn i helheten.
Den spede starten av manuset var en tekst der en kvinne skriver om vårpussen sin i hagen – hun blir nervøs av kraslingen av det tørre løvet, som fyker og spretter litt uberegnelig hit og dit mens hun holder på å rake. Kvinnen lider av angst – plutselig klarer hun ikke være ute mer, men går inn i huset hvor hun føler seg trygg, og setter seg ved kjøkkenbordet for å skrive. Hun ønsker å bli forfatter, og det kommer fram at hun har skrevet mye, sendt mange manus til flere forlag, men bare fått nei over hele linja. Dette har skapt enorm frustrasjon hos henne, og etter hvert som romanen skrider fram får vi innblikk i hvor farlig stor denne frustrasjonen er, og hvordan hun kommer til å utøve desperate handlinger for å komme til målet sitt – nemlig det å få utgitt bok.
Jeg tror at denne romanen vil være av spesiell interesse for folk som er interessert i forfattere og litteratur, men jeg håper også at krimplottet vil oppleves spennende.
Måten romanen er skapt på gjør at den kan beskrives som episodisk. Jeg håper at dette episodiske preget gir lite dødtid og tomme transportetapper.

Nå til det egentlige temaet for dagens innlegg: 
Når kan man sette strek for finpussing og flikking, og si at er teksten så bra som jeg kan få den?
Det er vanskelig å vite, og det er til avgjørelsen av slike ting det er fint med hjelp fra konsulent/redaktør. For akkurat dette manuset blir jeg nødt til å stole på min egen vurderingsevne og bestemme selv når manuset er klart for utgivelse.
Siden jeg har vært igjennom prosessen med å jobbe fram manus og bearbeide helt til ferdigstilt bokutgivelse tre ganger tidligere, mener jeg at jeg vet hva som skal til. Og jeg er veldig nære målet nå. 
Råteksten/råmaterialet (som ble laget på slutten av 2009/begynnelsen av 2010) har vært pusset og flikket på x antall ganger. Manuset har ligget og hvilt og godgjort seg i mange runder, det har vært til vurdering hos noen forlag, og jeg har til en viss grad lyttet til innspill jeg har fått av de som har lest og ment noe om teksten.
Det er skummelt å sette strek, men man må en gang bli ferdig; en gang må teksten bli født for at den skal få møte sitt publikum.

torsdag 12. april 2012

Fantasier om forlag

For meg fremstår forlagsbransjen som en litt stengt og gåtefull verden.
Jeg har inntrykk av at forlagene for det meste bare kan sitte helt i ro og vente på at forfattere skal sende inn manus til dem – de store, etablerte forlagene trenger ikke være særlig utadvendte, inviterende eller engang imøtekommende – de drukner i manus uansett.

I en kriminalroman jeg har skrevet – som skal utgis som e-bok om ikke altfor lenge – kommer jeg indirekte inn på hvordan jeg ønsker meg at forlag kunne ha jobbet for å finne de nye stemmene flere av dem sier de er ute etter.
I romanen har politiet ærend i det store, anerkjente (oppdiktede) forlaget Scarabæus, der de snakker med en konsulent ved navn Eilertsen, om et skrivekurs forlaget har arrangert.
Politiet vil gjerne vite hvem som kom på at forlaget skulle arrangere et slikt kurs.
Eilertsen svarer:

«Hvems idé det egentlig var? Vi diskuterte på et internt seminar en gang, dette med at forlaget har som grunnholdning at vi ønsker å finne nye fortellerstemmer. En i salen nevnte at vi fant strengt tatt ingen eller ingenting av den slags, alle nye stemmer vi har oppdaget de siste årene har selv oppsøkt oss, ved å sende inn manus eller synopsis, som så har vakt interesse hos våre konsulenter. Vi oppsøker aldri mulige kilder selv – aviser, magasiner, blogger – for å lete opp skribenter med synlig talent. Og da var det at en eller annen foreslo at vi kunne arrangere et kurs, ledet av en forfatter fra stallen her, som vi har tro på, der vi gjennom annonsering og andre former for utadrettet kommunikasjon ville kunne få inn søknader fra noen av de nye stemmene, og gi dem en mulighet til å få ei lilletå innenfor.»


Nå har jeg faktisk opplevd at fantasien min (i forhold til at forlagene kunne lete og speide etter talenter på nettet, i aviser og blader) på en måte har blitt virkelighet. Jeg blogget om en upublisert kriminalroman jeg har liggende – ga et lite sitat som antydet at den handlet om litteratur og forlag, og Ken Hansen i Tekstloftet forlag leste det jeg blogget om. Han spurte da om jeg ikke ville vurdere å få den publisert som e-bok på Tekstloftet, siden han mente det var bedre enn å la den ligge i en bortgjemt fil på PC-en min. Jeg kom til at det har han rett i. Han fikk lese romanen, likte den godt nok til å ville stå som utgiver for den, så nå skal det bli e-bok av den. Bare jeg blir ferdig med n-te korrektur…

Hurra for alle drømmer som blir til virkelighet, og hurra for Ken Hansen, en forlagsredaktør som virkelig har skjønt dette med oppsøkende virksomhet!

Gode pauser

Selv om man holder på med ting man elsker å drive med – som for eksempel skriving – er det viktig å ta pauser, koble ut og ha fokus på noe helt annet en gang iblant.
Jeg må innrømme at jeg ikke er så veldig flink til å ta pauser, enten skrivingen går lett eller tungt. Går det lett, sier det seg selv at jeg blir så ivrig at jeg glemmer tid og sted. Går det tungt, synes jeg at jeg må prøve likevel og presser meg videre.
Og ofte er det slik at når man først har jobbet seg inn i et stoff – noe som kan ta lang tid og kreve mye konsentrasjon – har man ikke lyst til å slippe det igjen for tidlig, fordi man vet at da må man bruke tid på å sette meg inn i stoffet på nytt, etter pausa.

Men av og til blir det pauser, enten man tar seg sammen og bevilger seg det, eller det skjer ting rundt en som gjør at man bare må.
Påska var fantastisk fin – for vi reiste bort ei hel uke for å bo på ei koselig hytte, omgitt av litt skog, men nære den norske fjellheimen. Når man befinner seg slik på toppen av verden er det lett å føle seg ovenpå.
Alt strevet og grublinga rundt skrivinga ble liggende igjen hjemme – jeg greide å slippe prosjektene mine med tankene også. Jeg leste andres bøker og koste meg med dem, jeg gikk turer i flott natur, på beina i hvite gater (for skiløypene var for harde for min smak), sammen med menneskene som betyr aller mest i livet mitt. Livet føltes så oversiktlig og godt – det var deilig å ha fri.
For det er ikke alltid så lett å ta helt fri, er det vel? Det har du sikkert kjent mange ganger også. Kroppen og tankene må slappe av, være der de er, ikke hige etter noe annet, tenke på hva som skal skje når jeg bare kommer hjem igjen. Det er en kunst å kunne nyte det gode livet har å by på, nyte nået.

Tilbake etter en slik fin påskeferie kjenner jeg at jeg er klar for nye utfordringer ved tastaturet!

tirsdag 10. april 2012

«Usynlige bøker selger dårlig»

I dagens Aftenposten har forfatter og økonom Jaran Dammann skrevet om bøker utgitt av debutanter og ukjente forfattere – de som i liten grad tas inn i bokhandelen. Og om de tas inn, blir de ikke nødvendigvis tatt inn på nytt om de blir utsolgt. Er ukjente forfattere representert i bokhandelen, får de ingen iøynefallende plassering, snarere er de gjemt i de mørke krokene, mens de kjente forfatterne er representert med stabler du formelig snubler i så fort du er innenfor dørene.

Jeg har selv hørt folk jeg kjenner fortelle at de har vært i en av byens største bokhandler og spurt etter en av mine bøker, fått beskjed om at den har de ikke inne (de har hatt den, det vet jeg, så den er utsolgt), men de kan bestille den, mot at kunden betaler porto for denne ”spesialservicen”. Det er meget skuffende at ikke lokale bokhandlere engang vil/kan være patriotiske og hjelpe de lokale forfatterne fram i lyset. Når jeg ikke er på plass i bokhandelen i Hønefoss engang, kan jeg i alle fall ikke forvente at bøkene mine finnes andre steder i landet. Ett lite sted må man begynne, man må ha et sted å slå rot, for at man kan begynne vokse. Men hvor er det? Jeg må nok satse på nettet og jungeltelegrafen, og tålmodighet må til.

Dammann debuterte i februar i år – det er bare uker siden. Han er utgitt på Aschehoug forlag, et av de store og synlige forlagene, og han heter tross alt Dammann. Jeg mener det er altfor tidlig for ham å si noe om hvor godt eller dårlig han kommer til å gjøre det – men uansett: Det er bra at noen setter søkelyset på bokhandlernes innkjøpspolitikk.