mandag 26. mars 2012

Omtale i Ringerikes blad - og tilbakemeldingene på Pengetrøbbel begynner å komme


I dag sto utgivelsen av min tredje roman omtalt i Ringerikes blad. Interessant nok velger ulike journalister ulike innfallsvinkler til det de skal skrive om. Denne journalisten spurte meg – og jeg tror hun forventet et ja – om det gikk bra med skrivingen, siden jeg hadde sluttet i jobben for å drive med det. Jeg forsøkte å gi et nyansert svar, og sa at på en måte kan man si det går bra, fordi jeg har lært mye og har utviklet meg som forfatter siden jeg begynte. Men om man ser på økonomien i prosjektet, kan man dessverre ikke si det går særlig bra. Journalisten hørte muligens – selv om jeg forsøkte å nyansere – at jeg var litt motløs akkurat der og da hun spurte, og hun skriver derfor at det ikke egentlig går bra, at jeg bruker lite penger på markedsføring fordi jeg ikke har penger til det.
Det var ikke meningen å sutre, men det er en kjensgjerning at det er vrient å komme i gang som forfatter. Det norske markedet er lite, det er mange gode forfattere som konkurrerer om oppmerksomheten til leserne, og mange av de etablerte forfatterne har store forlag i ryggen som virkelig tar i og bruker penger på markedsføring og distribusjon, så man kan jo ikke si at man konkurrerer helt på like vilkår.
Men nå skulle jeg altså ikke sutre! Det gjelder bare å stå på, fortsette å jobbe med det jeg har tro på er ønsket lesestoff blant leserne.

De raskeste leserne er allerede ferdige med Pengetrøbbel. Tilbakemeldingene jeg har fått er svært gode – jeg kjenner jeg blir boblende glad og varm om hjertet. Folk vil ha mer, de føler seg ikke ferdige med Svaldal og persongalleriet jeg har skapt. Kanskje jeg bare må skrive enda en fortsettelse om Marie og Hallgrim? Jeg får jo lyst, når jeg vet at noen vil lese!

søndag 18. mars 2012

Omtale i avisa Valdres



































I går sto det omtale av Pengetrøbbel-utgivelsen i avisa Valdres. Jeg fikk stort og synlig oppslag på siste side - noe jeg er kjempeglad for!
Pengetrøbbel begynner nå å komme til nettbokhandlene rundt om - oppdaget at den er tilgjengelig hos Bokkilden, i alle fall.

Resultatet av scanninga av artikkelen ble litt dårlig - jeg vet ikke om det er lesbart alt som står. Helt til sist i artikkelen er det nevnt at jeg skal gi ut ei bok til senere i år, nemlig en kriminalroman, som e-bok. Det er Tekstloftet forlag som skal stå for den utgivelsen, men dato for når boka slippes er ikke satt enda. Jeg kommer tilbake med mer om dette senere, men kan si så mye som at kriminalromanen er en slags kreativ bearbeidelse av nederlagsfølelsen avslag fra ulike forlag har gitt meg. Jeg kaller det en "litterær krim", og særlig lesere som er interessert i litteratur og skriving vil finne denne interessant, tror jeg.

fredag 16. mars 2012

To spørsmål

I dag fikk jeg telefon fra en journalist i Østlendingen – hun ønsket å lage oppslag på den tredje bokutgivelsen min. Det ble jeg kjempeglad for å høre, og det er alltid hyggelig å snakke med journalister som viser ekte interesse og stiller gode spørsmål. I dag fikk jeg to spørsmål som jeg fikk lyst til å blogge om, for det kan være andre som lurer på det samme.





  1. Hvor lang tid gir jeg meg selv i forsøket på å etablere meg som forfatter?
  2. Blir det flere Svaldal-bøker etter Pengetrøbbel?

Nå er det over to år siden jeg sluttet å jobbe og begynte i tilnærmet full tid med skriving. (Det er vanskelig å jobbe 100 % når man har hjemmekontor og skal være husmor ved siden av. Kanskje jeg jobber et sted mellom 80 og 90 prosent som forfatter – litt vanskelig å si, synes jeg, siden jeg ikke fører timer.) 
Jeg har hele tiden ment og tenkt at det er grenser for hvor lenge jeg kan drive på som jeg gjør, uten å tjene penger. Hele familien brødføs nå av mannen min, og selv om det går rundt, kjenner jeg på dette at jeg ikke bidrar. Dessuten skal man tenke på alderdommen, og gjøre det som er lurt for å sikre en anstendig pensjon.
Jeg svarte journalisten at jeg egentlig mener jeg har prøvd lenge nok – i tillegg til disse to årene hadde jeg jo også ett års permisjon fra høsten 2006.
Til sammen har jeg altså jobbet tilnærmet fulltid i tre år med skriving. Jeg synes ikke jeg har kommet dit jeg vil, og jeg har en følelse av at tre år til ikke vil føre meg særlig mye lenger.
Derfor er det mest fornuftig å få seg en jobb igjen og heller ha skrivinga på si’. Jeg har ingen jobb jeg kan gå til akkurat nå, og fortsetter å skrive mens jeg venter på at drømmejobben dukker opp.

Over til det andre spørsmålet: Om det blir flere Svaldalbøker? Det vet jeg faktisk ikke. Jeg sitter inne med mer stoff – ting jeg gjerne kunne tenke meg å forfølge, for å finne ut hvordan det går videre med Marie, Hallgrim, Ola, Mikkel, Åge, Målfrid – hele gjengen som dere lesere har blitt kjent med.
Rett etter at man har født et barn, er man ikke med en gang kjempesugen på et nytt svangerskap og påfølgende fødsel, men kanskje får jeg lyst til å lage en ny Svaldalbok om en stund? Jeg må bare være ærlig å si at jeg ikke vet akkurat nå. Kanskje noen oppmuntrende heiarop fra sidelinja kan gi meg lyst til å fortsette i den retningen?

Jeg jobber med andre prosjekt nå, og har gjort et par års tid. Akkurat i dag fikk jeg avslag på en ungdomsroman jeg har skrevet. Nytt denne gangen var at jeg fikk en ganske grundig konsulentuttalelse, og det står svart på hvitt at jeg kan skrive. Jeg suger til meg all slags ros, og dette var jo i alle fall litt oppmuntrende. Men selvfølgelig var avslaget skuffende. Hver gang håper jeg det beste, så jeg bli skuffet når det åpenbarer seg at det heller ikke denne gangen gikk rette veien. Men: Alt blir en vane, som Samuel Becket sa. Og jeg har aldri telt avslagene – men ristet dem av meg og gått videre.

torsdag 15. mars 2012

Norsk barnebokinstitutt med tilbud om fordypningsstudium i scenetekst

Norsk barnebokinstitutt skriver:

Med forbehold om økonomisk støtte fra Norsk Kulturråd/Kunstløftet viderefører Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU) et fordypningsstudium i scenetekst. Prosjektet utføres i samarbeid med Norsk barnebokinstitutt og Dramatikkens hus. Hensikten er å tilby norske institusjonsteatre og det frie feltet et større tilfang av nyere scenetekster for barn og ungdom. Prosjektet består av seks samlinger over to semestre.

NBU lyser med dette ut 6 studieplasser. Studiet starter i august 2012 og avsluttes i mai 2013.

Søknadsfrist er 3. mai 2012.

Les mer på NBUs hjemmeside.

onsdag 14. mars 2012

Forfatter - et lite anbefalt yrke

Jeg har registrert at flere forfattere fraråder andre å bli – eller forsøke å bli – forfatter. Om man har mulighet til å bli noe annet, er det bedre at du velger den veien, sier de. Ikke bli forfatter, med mindre du må. (Bloggen Dipsolitteraten gjengir hva fire forfattere har sagt om hvor vanskelig det er å etablere seg som forfatter, og hva slags råd de har å gi til forfatterspirer.)
Hvis jeg hadde sansen for konspirasjonsteorier ville jeg kanskje tenkt at dette sier forfatterne bare fordi de ikke ønsker hardere konkurranse enn de allerede har. De ønsker ikke at nye stemmer, sultne på å få slippe til, skal komme og gjøre markedet enda trangere for dem.

Som ung drømte jeg om å drive med musikk. Jeg gikk på folkehøgskole, og en gang i løpet av dette skoleåret deltok jeg på et seminar med en kjent pianist. Han sa til oss i gruppa som spilte piano – for det var vi som var så heldige å nyte godt av hans kunnskaper og ferdigheter – «Hvis en eller annen kommer til meg og spør om han eller hun skal bli pianist, så er svaret nei.» Poenget hans var at du måtte vite at du skulle bli pianist/musiker, ellers hadde du en tvil i deg, og du ville antakelig ikke komme noen vei.
Slik er det kanskje med forfatteryrket også. Sitter du med et lite snev av tvil – er dette noe for meg, kan jeg klare å bli dyktig nok, er jeg villig til virkelig å slite for å bli flink? – så er det like greit å finne et annet yrke.

Etter å ha holdt på en stund med å skrive, er jeg tilbøyelig til å være enig i at forfatter er et yrke det kan være vanskelig å anbefale. Av flere grunner. 
Det er ikke nok å være flink, du må ha flaks for å komme i gang, eller du må ha kontakter, noen som kan anbefale deg, åpne dører for deg.
Det er ikke alltid nok å jobbe hardt og slite som en gærning – det er ikke sikkert du får se resultater av alt dette arbeidet ditt noen gang. Og om du får noe utgitt, kan det enda være langt fram til du kan kjenne at du står trygt. Visstnok er det slik (jeg leste det i en artikkel en gang) at veldig mange norske forfattere som gir ut bok, ikke kommer med flere senere; det ble med den ene.

Det er mange grunner til at det er tungt å komme i gang som forfatter. For det første er det ikke bare enkelt å få til en lang tekst – hvis det er roman du vil skrive – og få den såpass vellykket og interessant at flere enn mora og bestevennen din vil like den. Det krever mye arbeid og du må regne med å investere mye tid og krefter i dette prosjektet.
For det andre er det veldig mange skriveføre folk i dette landet. Sammenlikne det gjerne med hvor vanskelig det er for en sanger å slå seg fram; det er bare å se på alle som deltar i talentkonkurranser som Idol. Det er et høyt nivå, det er ekstremt mange flinke – bare de med en helt særegen stemme klarer å skille seg ut. Det er (altfor) mange av oss. Det holder ikke å være flink, man må skille seg ut på en eller annen måte.
(I sangkonkurranser er det dessuten ofte slik at du bør være ung og se bra ut for å vinne, og spør du meg, så tror jeg et bra utseende, eller kjendisstatus fra andre satsingsområder, også en fordel om du skal vinne fram som forfatter.)
For det tredje er forlagsapparatet vrient å finne ut av. Dette er i alle fall min opplevelse, etter å ha holdt på noen år med å lage manus og forsøke å få dem antatt hos ulike forlag.
Jeg har spurt meg selv mange ganger om det virkelig er nødt for å være så vanskelig? Jeg tenker at om flere forlag enn Cappelen Damm åpnet dørene, lot oss møte forlagsfolk og lot oss få kikke dem i kortene, kunne det i noen tilfeller ha vært enklere for oss forfatterspirer å finne fram i den jungelen som finnes av små og store forlag, og skjønne hvilken arena de enkelte forlag ønsker å agere på. Kanskje kunne vi forstått mer av hva de er ute etter og hvor manusene våre har størst sjanse til å nå fram?
For det fjerde er det norske bokmarkedet lite. Det er svært få norske forfattere som kan leve av det de skriver. Penger betyr ikke alt, neida, men det stopper fort opp om du ikke har penger til mat eller et sted å bo. For mange år siden leste jeg et sted at Roald Dahl mente at om man ville bli forfatter, måtte man først skaffe seg en jobb, så fikk man skrive på si’ og ta det derfra. Det er nok mye på den måten forfatterne har blitt født, tror jeg. Det har vært så mye skrivekløe i folk, at de har drevet med det selv om det var uklokt, sterkt frarådet av venner og slektninger, og de nesten ikke orket det – de ofret nattesøvn, familieliv, sluttet å være sammen med venner, you name it – for å skape. Slik sett har nok samfunnet fått bedre enn fortjent. Litteraturen har blitt født, uten at det i særlig grad har blitt lagt til rette for at den skulle unnfanges.

Men det skal kanskje være slik med kunst? Den skal vel gjerne fødes på skyggesiden, slites fram? Da blir den sikkert best?
Jeg tror egentlig ikke nødvendigvis det behøver å være slik, for jeg ser ikke på all litteratur som ren og skjær kunst. Mer brukskunst, kanskje, eller kunsthåndverk?
Må det egentlig være så vanskelig å komme i gang, og holde seg i gang? Jeg har ikke lyst til at det skal være slik. Å skape stor litteratur (kunst), skal kanskje være noe som tvinger seg fram, trass i alt, trass i all motarbeidelse og håpløshet. Men jeg liker veldig dårlig å tenke på alle dem som ga opp – for det er tydeligvis en del. 
Jeg vil gjerne arbeide som forfatter, for jeg synes det er et spennende, morsomt og utfordrende yrke. Det er fantastisk å grave seg ned i sine egne fantasier og fabuleringer, forsøke å fortelle historiene mine slik at leserne kan se for seg det samme som jeg ser og opplever. Jeg liker veldig godt å ha hjemmekontor også, slik at jeg legge opp arbeidsdagen fleksibelt, kan være her for barn og mann når de trenger meg, eller rett og slett gå en tur mens det enda er dagslys ute, og kjenne at jeg lever.
Jo, jeg vil gjerne være forfatter, og jeg investerer tid og krefter i et ærlig forsøk på å få det til.
Men jeg har ikke tenkt å miste min mentale helse, livsgleden og skrivegleden i forsøkene på å ”nå fram”. Jeg gjør et ærlig forsøk, men har ingen planer om å knekke nakken i forsøket.

Pengetrøbbel kommer snart

Jeg har grunn til å tro at alle som har forhåndsbestilt Pengetrøbbel kommer til å få den i postkassa en av de nærmeste dagene. Jeg har i alle fall fått e-post fra forlaget om at det er pakke på vei til meg.

Jeg er som vanlig litt nervøs rett før jeg skal få se det endelige, ferdige resultatet. Så snart jeg får boka i hendene kommer jeg til å åpne, bla og sjekke at alt er som det skal – omtrent som man gjør med et nyfødt barn: teller fingre og tær, sjekker alt er på plass.
I tillegg er jeg veldig spent på hva slags reaksjoner jeg får fra leserne, for jeg håper selvfølgelig at jeg får noen - både lesere og reaksjoner!

onsdag 7. mars 2012

Om skrivekonkurranser

Jeg har lagt merke til at blogginnlegg som tipser om ulike skrivekonkurranser er av de bedre besøkte innleggene her på Interscribo. Det kan være fordi forfatterspirer og skribenter er spesielt interessert i dette?

Jeg har her på bloggen bare lagt ut informasjon om konkurranser jeg har lest om, ikke fortalt om hvilke konkurranser jeg selv har deltatt i. Men jeg har deltatt i noen konkurranser, og gir her en slags oppsummering rundt hva jeg synes er bra og mindre bra med å delta.



POSITIVT:

1)      Man kan vinne en pengepremie. Penger kommer alltid godt med for skribenter – siden det er en syssel man vanligvis ikke blir særlig rik av.
2)      Man blir invitert og oppfordret til å sende inn manus. Riktignok står det ofte på forlagenes hjemmeside at de gjerne tar imot manus når som helst, men for en som skriver og forsøker å bli antatt av et forlag, føles det mer hyggelig å sende noe som virkelig blir ønsket velkommen.
3)      Andre enn de vanlige konsulentene bedømmer det som sendes inn. Det betyr – i teorien – at manus et forlag tidligere har forkastet kan vinne fram i en konkurranse, fordi forlaget har engasjert en jury bestående av andre lesere enn de som vanligvis brukes.

NEGATIVT:

1)      Ventetiden. Ved vanlig innsending av et manus bruker forlagene anslagsvis 4-8 uker på å vurdere og gi et svar. Når et forlag lyser ut en konkurranse får de veldig mange manus inn som skal leses samtidig. Min erfaring er at datoen de har satt for kunngjøring av en vinner ofte blir skjøvet på, da det tar mye lenger tid å få lest og vurdert, enn hva forlaget har antatt. Manuset du har sendt til en slik konkurranse er låst inntil konkurransen er avsluttet – du kan ikke sende det rundt til andre forlag til vurdering imens.
2)      Konkurransen er hard – jeg antar at den er enda hardere ved en slik konkurranse enn hva man opplever ved vanlige vurderinger. Blesten om konkurransen sammen med pengepremien gjør at mange finner fram det de har liggende i skuffen, også de som er mer garvede i gamet, som etablerte eller halvetablerte forfattere.
3)      De fleste forlagene som utlyser slike konkurranser, forbeholder seg retten til ikke å kåre en vinner, om de ikke finner en som er verdig. Hvis det blir resultatet, blir jo hele greia en stor nedtur.
4)      Om manuset ditt ikke når opp, får du ingen tilbakemeldinger om hva juryen egentlig syntes om manuset dit, men det er jo som vi er vant til. Nesten ingen forlag gir tilbakemeldinger om hva som er bra og dårlig i manus de ikke vil gå videre med.

Er det flere positive eller negative ting som du kommer på? Har du deltatt eller skal du delta på noen skrivekonkurranser?