Utdrag «Pengetrøbbel»


1.

Svaldal lå som en avskjermet, fredelig idyll mellom tålmodige fjell. Lyssettingen var vårblek og skiftende, siden sola lekte sisten med et ustadig skydekke – nå og da fant den en sprekk å titte gjennom, men like snart ble hullet tettet igjen av skyene som breiet seg, som om de en gang for alle ville vise at de helst rådde grunnen alene. I dalbunnen lå enda noen morkne snøfonner igjen i skyggefulle og skjermede partier, men det var tydelig at våren ventet sprengklar, om enn grå og taus, på at godværet og varmen skulle slå til og bake frem alle de fargerike knopper og skudd som lå klare til å skyte.
Marie Larsen, avdelingsleder i Kjepphesten barnehage, var på vei hjem fra arbeid. Da hun passerte parkeringsplassen ved barnehagen, vinket hun blidt til et par av mødrene som sto i ivrig samtale samtidig som de administrerte et kav av barn, skitne klær, barnevogner og annet utstyr de skulle pakke i hver sin bil. Det var fredag, og det var mildt sølevær på andre uken – så de stakkars foreldrene hadde virkelig sin fulle hyre med å holde tøy og utstyr rent, tenkte Marie.
Nå ja, dem om det, hun hadde annet å tenke på. Hun kjente hjertet banke opprømt, og brystet bli fylt av glede og forventning ved tanken på hva som skulle skje senere på dagen. Endelig skulle hun få bli med til Lund og møte familien til kjæresten Hallgrim! Det var ikke å ta for hardt i å si at hun gledet seg som et barn. Tenk at hun endelig skulle få familie, hun også, hadde hun sagt til Hallgrim med et lykkelig smil om munnen. Tenk å ha disse interessante, levende menneskene der tilgjengelig, som sine egne. Mennesker som gjerne kom sammen så ofte de kunne. Mennesker som delte alt og som kjente hverandre så intuitivt og godt, at ord ofte var overflødig, hadde hun plapret i vei. Hallgrim hadde, så godt han hadde kunnet, forsøkt å moderere forventningene hun nærte til hva en familie kunne være og bety. Hun måtte ikke romantisere eller overvurdere kvaliteten på familieliv, hadde han advart – hun måtte heller forsøke å danne seg et mer nyansert bilde av hva familie faktisk var.
«Familie – det kan være både bra og dårlig, Marie. Du bør være klar over at det for eksempel finnes noe som på fagspråk kalles dysfunksjonelle familier, også!» hadde han sagt. «Faktisk kan familie være ganske slitsomt, forholdene kan bli i tetteste laget, og ofte kan man ha blandede følelser for selv de næreste familiemedlemmer.»
Hun hadde bare sett uforstående på ham og fortsatt å virvle sprudlende omkring, med det lykksaligste smil om munnen. Uansett hva Hallgrim hadde sagt, hadde han ikke klart å ta luven av forventningene hennes. Å få møte kjærestens familie betydde i alle fall at kjæresten anså forholdet som seriøst; at han anså det som et forhold som ville vare! Hun kjente at hun måtte hive etter pusten, så sterkt virket denne konkluderende tanken på henne.

I dag, fredag 22. april, hadde de sluttet litt før på jobb, både Marie og Hallgrim. De hadde pakket ferdig og gjort bagasjen klar dagen før. Så snart de kom fra jobb, puttet de bagasjen i bilen, og reiste av gårde uten å spise middag først. Det var avtalt med høyeste hold, sa Hallgrim – og med det mente han moren sin – at søsknene hans skulle holde seg borte fra familiehjemmet denne første kvelden, slik at Marie ikke skulle bli overveldet av for mange nye ansikt og inntrykk på en gang.
Marie var virkelig spent der hun satt i passasjersetet i bilen, men på en god måte. Hun var helt sikker på at hun kom til å elske alle som sto Hallgrim nær, og hun trodde og håpet at de kom til å like henne også. Det ville de sikkert – det hadde i alle fall kjæresten forsikret, hver gang hun hadde brakt temaet på bane – noe som kunne ha vært nærmere ti ganger daglig den siste uken.
I bilen brifet han Marie nok en gang i hva de het, alle de hun snart skulle møte. Moren het Ragnhild. Hallgrim var eldst i søskenflokken, og nærmest ham i alder var Kristian, som var gift med Merete. De to yngste av søsknene var jenter; Karianne, som var gift med Trond, og Tone, som var singel. Ingen av søsknene hadde barn enda, men Hallgrim visste at i alle fall Karianne og Trond var i gang med et aldri så lite forsøk på en familieforøkelse.

Da Hallgrim parkerte bilen utenfor den hvite villaen som lå i utkanten av Lund sentrum, fikk de ikke mer enn så vidt åpnet bildørene, før moren hans formelig bykset ut av porten, og kom dem småjoggende i møte. De lot bagasjen ligge i bilen så lenge, mens de hilste på Ragnhild.
Moren konsentrerte seg om sønnen først, og omfavnet ham varmt. «Å, Hallgrim! Nå var det lenge siden! Så godt å se deg!» utbrøt hun kjærlig. Hun tok seg tid til å kikke grundig på sin førstefødte. «Du ser godt ut, Hallgrim!» Hun knep ham i kinnet. «Litt tynn, kanskje? Det har vært en slitsom tid for dere, hva?» Hun ventet ikke på svar, men rettet hele oppmerksomheten mot Marie, som sto stiv og spent et halvt skritt bak Hallgrim. Han tok tak om kjæresten med den ene armen, og skjøv henne stolt foran seg. «Her er Marie, mor!»
«Å, Marie! Kjære deg, så godt å se deg også! Jeg kan ikke si jeg har hørt altfor mye om deg,» sa hun med klar adresse til en – syntes hun – for lite meddelsom sønn. «Det må i så fall være mellom linjene, men jeg har hørt det viktigste, og jeg gleder meg veldig til å bli kjent med deg.»
«I like måte, Ragnhild. Jeg har vel hørt mer om deg, kanskje,» smilte Marie.
«Ja, det har du nok sikkert,» lo moren. «Jeg kan vel få en klem?» la hun til.
Marie hadde selvfølgelig ingenting imot litt nærkontakt med Hallgrims mor, som virket så lett og ungdommelig i skikkelsen. De to kvinnene var omtrent like høye og begge hadde lyst hår, men Maries var halvlangt og Ragnhilds så langt at det nådde henne til livet, og dessuten samlet i en tykk flette. Da kvinnene omfavnet hverandre, trakk Marie pusten dypt inn, nesten som et sukk. Det var en myk omfavnelse, full av gjensidig velvilje. Mens de sto slik kinn imot kinn, merket Marie i det samme hvordan en svak duft sev inn i neseborene, en søt anelse av lavendel. Møtet med denne for henne betydningsfulle duften, kom brått på, og reaksjonen som kom var like rask, samt veldig uventet. Hun kjente tårene svi i øynene, og hun merket at hun ufrivillig knikset i knærne. Ragnhild forsto at det var noe, og trakk seg ut av favntaket for å kunne se henne i ansiktet.
«Men kjære barn, hva er det? Du er jo likblek!» utbrøt hun bekymret. Hun sendte et forskrekket blikk mot sønnen, som skyndte seg å ta ett steg frem. Han tok et godt tak om kjæresten, for å holde henne oppe. Marie hadde snart gjenvunnet kontroll over de gummiaktige knærne, men det føltes som om balansen sviktet, og hun lente seg tungt mot Hallgrim. Han spurte urolig: «Marie, hva er det?»
Hun prøvde å forklare at hun var helt fin, men rakk ikke å få frem ett ord, før Hallgrim resolutt løftet henne opp og bar henne inn i huset. Ragnhild fløy foran dem og åpnet dører, og snart var Marie forsiktig plassert i en stor, myk ørelappstol i stua. Moren forsvant inn på kjøkkenet, der hun hentet et glass med vann til gjesten.
«Uff, nå ble jeg virkelig forskrekket. Har hun vært dårlig i det siste? Eller er det den fryktelige kidnappingshistorien hun opplevde, som sliter på henne?» Ragnhild snakket lavt med sønnen, som om kjæresten hans ikke var til stede. Marie, på sin side, hadde fått samlet seg igjen nå. Fargen var tilbake i kinnene, og hun lo forsiktig. «Unnskyld, hvis jeg skremte dere. Jeg kan forklare.»
Hun fortalte Ragnhild at hun var foreldreløs, som følge av at foreldrene hadde omkommet i en bilulykke da hun selv var bare fem år. Hun hadde vært med i bilen da ulykken hadde skjedd, men var kommet så å si uskadd fra det. Hun hadde vært stor nok da foreldrene døde, til at hun satt igjen med noen få erindringer om dem. Et av de sterkeste minnene var duften av morens parfyme, eller såpe, eller hva det nå kunne ha vært. Hun hadde i alle fall luktet lavendel, akkurat som Ragnhild, forklarte Marie. Hun hadde ikke vært forberedt på at Hallgrims mor skulle lukte slik, og overhodet ikke vært innstilt på den reaksjonen hun skulle få, da hun kjente duften. Hun hadde selv forkjærlighet for lavendel, men oppsøkte alltid lukten aktivt selv, og var da på vakt i forhold til virkningen den kunne ha på henne. På gata for litt siden hadde hun ikke ventet å kjenne den spesielle godlukten, forklarte hun, og derfor var hun blitt så perpleks.
Hallgrims mor hadde satt seg på en skammel ved siden av den unge kvinnen mens hun fortalte, og nå tok hun Maries hånd i sin.
«Jeg kan tenke meg at jeg formelig stinker av lavendel. Jeg bruker nemlig en spesiell fuktighetskrem som heter Lavender Stream. Men det skal jeg slutte med,» sa hun resolutt.
«Nei! Ikke gjør det!» protesterte Marie. «Du må forstå at – da jeg omfavnet deg og kjente duften – var det – som å komme hjem,» forklarte hun stotrende.
Ragnhild fikk tårer i øynene. «Jammen, kjære barn. Da må jeg jo heller få lov til å si velkommen hjem!»
Hun reiste seg og ga Marie en ny klem. Denne gangen lukket Marie øynene og lot seg fylle av den gode følelsen det var – å kjenne seg trygg og vel forvart i en omsorgsfull mors favn.
Hallgrim vaglet seg på armlenet til stolen Marie satt i. Han var endelig blitt beroliget etter skrekken han hadde fått, og pustet lettet ut. Da hadde det altså ikke vært noe å bekymre seg for likevel, det lille sammenbruddet ute på veien for en stund siden. Og moren og Marie hadde definitivt funnet hverandre, noe han forresten hadde hatt klare forventninger om at de ville.
Han gikk like etter ut og hentet bagasjen, mens moren hjalp Marie med å henge fra seg kåpen og begynte å vise henne rundt i husets førsteetasje. Marie forsto at huset også hadde vært romslig for en familie på seks, og nå i disse dager var det ikke vanskelig å skjønne hvorfor Ragnhild syntes at huset var for stort for henne alene. Hun hadde dekket på i spisestuen – et stort, lyst værelse som hun ellers holdt avstengt, fortalte hun Marie. Til hverdags spiste hun på kjøkkenet, som også kunne romme mange. Der var det et spisebord med plass til seks, kanskje til og med åtte, tenkte Marie, hvis man kunne skjøte på det.

Ragnhild sparte ikke på noen ting når hun serverte middag til en kommende svigerdatter. Det kommenterte hun spøkefullt, da Marie sa hun syntes måltidet virket overdådig og arbeidsomt. Alle tre var sultne og tok godt for seg av kyllingretten. Det smakte himmelsk, syntes Marie, og Ragnhild passet på at de stadig skålte i den kalde hvitvinen, som var akkurat passe tørr.
Mens de spiste, ble Marie utsatt for det reneste tredjegradsforhøret. Ragnhild ville vite alt, om oppvekst, bakgrunn, skolegang, studietid, arbeidserfaringer, tidligere kjærester, venner, hvorfor hadde hun flyttet til Svaldal og hvordan i all verden hadde det gått for seg da hun hadde møtt Hallgrim? Senere pratet de lenge om hva slags mat Marie likte, og hvilke bøker hun foretrakk å lese. Hallgrim slapp nesten ikke til i samtalen, men han syntes ærlig talt ikke det gjorde noe. Han satt heller og nøt synet av de to kvinnene, som ivrig ga seg i kast med stadig nye tema. Kinnene blusset og øynene strålte; de var eventyrlig vakre begge to, syntes han. Og disse to var hans nærmeste, det var en rikdom som nesten kunne ta pusten fra en stakkar.
Da de hadde pratet seg gjennom måltidet og nesten to flasker hvitvin, begynte Hallgrim å rydde av bordet. Han pleide ofte og gjerne å hjelpe til med husarbeidet når han var hjemme, og slik kunne han si seg flinkere enn lillebroren Kristian. Lillebror fant seg til rette i hva man kunne kalle en tradisjonell sønnerolle; det virket i hvert fall som om han tok det som en selvfølge at moren alltid skulle stå på pinne for ham, servere og varte ham opp.
Hallgrim satte på kaffen før han ryddet inn i oppvaskmaskinen. Snart hadde han satt frem fruktsalaten, som han hadde funnet klar i en bolle på kjøkkenet, pisket krem, traktet kaffe og dekket på med skåler, skjeer og kopper.
Mens de spiste dessert, fortalte Ragnhild hvor henrykt hun hadde blitt da Hallgrim hadde fortalt at han hadde fått kjæreste; hun innrømte at hun hadde vært ganske bekymret for om han noensinne kom til å finne seg ei jente han kunne trives med. I alle fall så lenge han bodde i Svaldal, for der var det visst ikke så mange jenter å velge i.
Marie kommenterte: «Nei, det er kanskje ikke det? Mange av jentene som flytter ut for å ta utdannelse, kommer ikke tilbake etterpå, og så går mannfolkene igjen på gårdsbrukene, i overtall, og følgelig med altfor lite utvalg å plukke av.»
Hallgrim nikket: «Det stemmer at det er kvinneunderskudd i Svaldal, som i de fleste bygder for tiden.»
«Hvordan havnet egentlig du i Svaldal, Hallgrim?» lurte Marie på. «Det har du visst aldri fortalt?»
Han trakk på skuldrene. «Tilfeldigheter. Jeg var ferdig med utdannelsen og skulle ut på arbeidsmarkedet. Da søkte jeg på betjentstillingen i Svaldal, blant mange andre stillinger her og der i landet, og så var det der jeg fikk napp. Jeg var på intervju og fikk godt inntrykk av arbeidsmiljøet og særlig av sjefen. Det inntrykket viste seg å være helt riktig, så jeg har vært heldig, rett og slett.»
Moren skjøt inn: «Du snakket om at det kom til å bli en ledig stilling i Lund. Har den blitt lyst ut enda?»
«Nei. Så vidt jeg kjenner til, så er den ledig nå – vedkommende som hadde stillingen, har gått av med pensjon – men politisjefen holder igjen utlysingen. Visstnok for å spare penger, og kanskje for å omrokere litt, flytte noe på folk og funksjoner,» forklarte Hallgrim.
Moren kom på noe. Hun sa: «Jeg møtte forresten Sten her om dagen. For en søt unge de har fått, han og Kaja.»
«Ja, hun er veldig søt,» nikket han. «Hun heter forresten Aina.»
«Å? Så du har pratet med Sten i det siste?» sa moren. «De brukte jo litt tid på å finne navn til barnet, forsto jeg.»
«Jo da, men nå har de visst omsider blitt enige. Jeg pratet med Sten i telefonen på onsdag,» la han til. «Marie og jeg skal prøve å få tid til å besøke dem i løpet av helgen.»
«For en god ide; det blir koselig, Hallgrim,» sa moren entusiastisk. «Jeg har bedt Kristian, Karianne og Tone til en sen middag i morgen. Ja, Trond og Merete kommer også, selvfølgelig. Jeg tenker at i alle fall Tone kommer til å ligge over til søndag, og så blir det tradisjonell søndagsmiddag.»
Marie innvendte: «Blir ikke det veldig slitsomt, Ragnhild? Kan ikke i alle fall Hallgrim og jeg sørge for måltidet i morgen kveld?»
Moren lo. «Nei, bare slapp av. Jeg tenkte vi skulle lage maten sammen. Ikke alle, da – det blir vel bare kaos, men noen av oss. Jeg har bestemt at vi skal ha taco. Det er så lett å lage, tar bare litt tid å kutte alle grønnsakene. Så blir det ost og kjeks til dessert.»
«Nam, det kommer til å bli alle tiders,» syntes Marie. «Men du må virkelig love at du setter oss i sving! Vi skal ikke bare sitte på baken og la oss varte opp, vet du!»
«Jada, jeg skal nok si fra,» forsikret moren leende. «Vil du ha mer fruktsalat, Marie?»
«Nei, tusen takk,» lo hun til svar. «Nå triller jeg snart.»
«Vel, jeg er temmelig mett, jeg også,» innrømte Ragnhild. «Du da, Hallgrim?»
Han ristet avvergende på hodet. «Nei takk, mor.» Han stønnet tilgjort, og la til: «En eneste bit til, så revner jeg.»
De samarbeidet om å rydde av bordet. Da Ragnhild hadde satt i gang oppvaskmaskinen, spurte hun om Marie hadde lyst til å se noen gamle bilder fra den gangen Hallgrim var liten. Hallgrim tok det som et signal om at han kunne trekke seg stille tilbake for en stund. Han satte seg i godstolen, og la beina på en skammel. Han sendte en tekstmelding til Sten og fikk svar nesten med det samme; det passet fint med en visitt neste dag. Den lille familien skulle holde seg hjemme hele dagen og sto tidlig opp; det var bare å komme. Hallgrim svarte at de sannsynligvis kom mellom ti og elleve, før han puttet telefonen tilbake i lomma. Han fant en bunke aviser han fordypet seg i. Han himlet liksom oppgitt med øynene til kommentarene han overhørte fra spinnesiden. De satt med hodene tett sammen borte i hjørnesofaen, og bladde interessert i de gamle albumene. Men selv om han spilte oppgitt, syntes han egentlig det var godt å høre dem prate så lett sammen.
«Der er Hallgrim to måneder,» hørte han moren si.
«Å, så søt han var!» klukket Marie.
«Nei, vent litt, det kan ikke stemme,» ombestemte moren seg. «Det der må da være Kristian. Søren, er ikke bildene limt inn i riktig rekkefølge, da? Nei, det være Hallgrim, likevel. Jeg må bare bla litt, så skal vi se… Joda, her kommer et av Hallgrim og Kristian sammen, Kristian hadde mye mer hår, ser du.»
«Ja, litt av en manke,» kommenterte Marie. «Er han helt nyfødt der?»
«Ja, så å si. Han var vel noen få dager gammel.»
Litt lenger ut i albumet sa moren: «Der er Hallgrim på sin første skoledag.»
«Han ser alvorlig ut,» svarte Marie ettertenksomt.
«Litt sur, synes du ikke?» la moren lavmælt til. Begge fniste. Hallgrim syntes moren var ganske utleverende. Hun fortsatte: «Han var så alvorlig som barn. Det var nesten ingenting han tok spesielt lett på, men med tiden har jeg kommet til at det er en veldig god egenskap. Så sant man ikke graver seg ned i grublerier og blir deprimert av det.» De bladde videre, og skiftet tema: «Der skal vi på skitur. Karianne, se så fornøyd hun er, der har hun fått sitt første par ski. Jeg er høygravid, ser du? Jeg slet noe vanvittig med bekkenet det siste svangerskapet. Jeg tror jeg stilte opp med ski en kort stund, bare for at Syver skulle få tatt dette bildet, og så gikk jeg antakelig inn og la meg etterpå,» sukket moren.
«Het han Syver, mannen din?» spurte Marie.
«Ja, har ikke Hallgrim fortalt det, kanskje? Jo da, han het Syver. Syver Orhøgden,» sa moren sakte, og så drømmende ut i lufta foran seg. «Jeg husker jeg syntes navnet var håpløst, skikkelig ”stusslig-stuen”, og trodde mannen var håpløs også, men jeg har vel aldri i mitt liv tatt mer feil,» sa hun med et mildt smil om munnen.
Og slik forsatte de i samme duren. Hallgrim sovnet til slutt fra pludringen. Da han våknet igjen, var han alene i stua. Noen – sannsynligvis moren – hadde lagt et teppe over ham. Han summet seg litt, og kunne etter hvert høre lyden av damestemmer fra kjøkkenet. Han strakte seg, brettet teppet pent sammen og ryddet det unna, før han gikk ut i kjøkkenet. Der satt de og drakk te. Moren strålte opp da hun så ham.
«Nå, der er du, Hallgrim. Nå skal jeg sette frem kveldsmat til oss.»
«Å nei, mat nå igjen?» gjespet han. «Er jeg sulten, tro? Tja, kanskje jeg har plass til en smule like nedenfor spiserøret en plass?»
Marie lo. «Du har sovet i nesten to timer, Hallgrim. Skulle vi ha vekket deg, kanskje?»
«Det spørs,» sa han med rynket panne. «Nå blir det nok ikke rare søvnen i natt. Jeg kommer til å måtte sitte oppe og se en dårlig film eller to.»
Moren var ikke bekymret: «Pytt sann. Det går sikkert bra. Etter hva jeg har sett, så har du arvet din fars gode sovehjerte, og da sovner du nok lett igjen i kveld, skal du se.»
Han satte seg ved siden av Marie på benken, og la armen rundt henne. «Du og mor ser da ut til å ha funnet tonen, og det fort?» kommenterte han.
Marie nikket og smilte gledestrålende opp til ham. «Ja, det har vi visst. Du blir ikke sjalu?» spurte hun.
«Hvordan da sjalu? På at mor bryr seg mer om deg enn om meg, mener du?»
Marie tok kommentaren hans alvorlig og rødmet. «Det gjør hun vel ikke? Jeg mente bare – vi har sittet her og pratet, og du har kanskje følt deg utenfor?»
«Jeg bare tøyser med deg, Marie,» forsikret han. «Jeg synes det er fint at dere får tid for dere selv og en sjanse til å bli bedre kjent. Jeg er ikke så veldig interessert i de gamle fotoene lenger. Eller så er det alle mors historier og kommentarer jeg har gått lei av,» sa han ertende.
Moren viftet med pekefingeren foran nesa på Hallgrim. «Fy så slem du er, Hallgrim! Bare vent til du får barn selv, så tenker jeg vi får tutet ørene fulle. Ja, for det gjør noe med oss, det å bli foreldre, forstår du. Barn har lett for å bli en altoppslukende interesse.»
Gjestene spiste pliktskyldigst en brødskive hver til kveldsmat. Etterpå gikk de en rolig spasertur bare de to, rundt om i boligområdet hvor Hallgrims barndomshjem lå. De kikket inn i stuene til folk; det skimret blått lys fra TV-apparater i de fleste husene. De kunne også gjette seg til hva folk i området hadde til kveldsmåltid; de gjettet at det var lukten av pizza, biff og andre godsaker de kjente strømme mot seg, etter hvert som de beveget seg på kryss og tvers på småveiene i strøket.
Da de kom inn igjen, hadde Ragnhild redd opp seng til dem på gjesterommet oppe. Hun sa at hun regnet med at de ville ligge på samme rom, selv om Hallgrim alltid ellers pleide å ligge på det gamle værelset sitt. Sønnen takket for omtanken, mens Marie rødmet som ei skolejente. Snart etter gikk moren og la seg, mens paret satt oppe en times tid og så TV. Hallgrim gjespet og var – merkelig nok – trøtt igjen, så han gikk og la seg samtidig med at Marie trakk seg tilbake.

På rommet, mens han hadde henne trygt plassert på armen sin, prøvde han å spørre henne ut om foreldrene hun hadde mistet på slikt tragisk vis. Hvor mye husket hun egentlig fra den tiden de levde, og hvorfor hadde hun reagert så kraftig på lavendelduften tidligere på dagen? Hun slo det fra seg som en bagatell, det var ingenting å bry seg om, svarte hun lett. I stedet begynte hun å prate om neste dag. Hun gledet seg til å møte Sten med kone og datter. Hallgrim forsto at han ikke kom noen vei med forsøket på å få kjæresten til å åpne seg mer, ikke denne kvelden heller, og lot henne i stedet få småprate begeistret i vei om hvor fint det første møtet med Ragnhild hadde forløpt. Det gikk ikke lenge før de ble trøtte av snakkingen, og like etter sovnet de, begge to.