Å gi
navn til personene i bøkene du skriver kan være vanskelig. Jeg vil ikke påstå
det er like stor utfordring som det å navngi menneskebarn, siden
romankarakterer tross alt ikke er fullt så viktige. I alle fall ikke viktige
like lenge.
Rent praktisk skal navnene i bøkene fylle en funksjon, nemlig skille de ulike figurene fra hverandre. Men gjerne har du et forhold til ulike navn, og velger de som gir deg de rette assosiasjonene i forhold til hvordan du ser for deg personene.
Mens
jeg holdt på med Svaldalbøkene, fikk jeg fra en testleser reaksjon på personnavn
hun syntes ble for spesielle. Kanskje fokuserte jeg da vel mye på at navnene
skulle hjelpe til med å skille karakterene fra hverandre, og hadde ikke tenkt nok på
at de også skal virke sannsynlige. I en roman tenker jeg nå at du kan tillatte deg ett eller noen få litt ”sære” navn, men ellers bør navnene være alminnelige; her har jeg
etter hvert blitt enig med min testleser.
Stedsnavn
i bøkene mine har jeg også fått tilbakemeldinger på. Da går kritikken på at
navnene virker kunstige/konstruerte. Stedsnavnene i Svaldal-bøkene ER konstruerte,
for disse stedene eksisterer ikke i virkeligheten. Så da er det kanskje ikke så
rart om de høres kunstige ut? Men jeg ser poenget, og har etter hvert forsøkt å
velge mer nøytrale, normale navn når jeg har behov for å finne på stedsnavn.
For
øvrig er det en kjensgjerning at fantasien min når det gjelder stedsnavn, på
langt nær overgår navn du kan finne i virkeligheten. Ta for eksempel navnet
Delebekk, som jeg døpte bekken som utgjør grensen mellom Svaldal og Krattstad
kommune. Sært, fikk jeg høre.
Men i
virkeligheten finnes det for eksempel en bekk som i dag heter Makrellbekken, som
er en forvansking/forvrengning av Markedelebekken. I norsk stedsnavntradisjon
er det flere eksempel på at vassdrag fungerte som grenser, eller skiller mellom
eiendommer, og fikk navn deretter.
Og hva tenker du om navn som Hanekamhaug, eller Indre og Ytre Møkkalasset? De høres ut som påfunn, men er det ikke.
Jeg tror man blir vant med de fleste navn, men jeg har selv tatt meg i å reagere på personnavn i bøker. Hvis alle virker veldig fremmede og konstruerte, så reagerer man på det. Mitt råd må være å bruke mest mulig ”normale” navn. Men navnet skjemmer ingen, og etter hvert som du leser og dukker ned i historien, tror jeg du blir fortrolig med de fleste navnevalg.
Og hva tenker du om navn som Hanekamhaug, eller Indre og Ytre Møkkalasset? De høres ut som påfunn, men er det ikke.
Jeg tror man blir vant med de fleste navn, men jeg har selv tatt meg i å reagere på personnavn i bøker. Hvis alle virker veldig fremmede og konstruerte, så reagerer man på det. Mitt råd må være å bruke mest mulig ”normale” navn. Men navnet skjemmer ingen, og etter hvert som du leser og dukker ned i historien, tror jeg du blir fortrolig med de fleste navnevalg.