onsdag 22. august 2012

Plant et tre

I forrige uke plantet vi et plommetre i hagen vår. Foreløpig er det bare en liten ”pinne” med litt løv på, så det vil gå noen år før treet bærer frukt. Da gjelder det å være tålmodig.

Det slo meg at dette med å forsøke å komme i gang som forfatter, er litt som å plante et tre.
Det lille treet er kanskje det man har av talent, utgangspunktet man har å jobbe seg ut fra når man investerer tid, studier, prøving og feiling for å komme nærmere målet; den spede starten på noe som kan bli stort og sterkt. Når man planter et tre, setter man røttene i god jord, og lar så sola, regnet og tiden virke. Fordi det ligger i treets natur at det skal vokse, blir det etter hvert større og sterkere, og til slutt bærer det kanskje frukt. Men tålmodighet må til. Og tillit til at tiden og naturen får det til, selv om det fra uke til uke knapt er synbare endringer på treet. 

På samme måte innser jeg at tålmodighet er en dyd når man vil komme i gang som forfatter. Der jeg før tenkte at jeg ville ha kommet et stykke på vei etter to-tre år med hardt arbeid, skjønner jeg nå at man bør ha et mye lengre tidsperspektiv. Kanskje om 10-20 år er jeg kommet et stykke som merkes. Ved å se mer langsiktig på ting, skrur man også forventningene ned, og forhåpentligvis blir ikke skuffelsene så store når man ikke kommer til målet med en eneste gang.


tirsdag 14. august 2012

Et stille rom

Når jeg skal skrive er det mange ganger som å gå inn i et stille rom, stenge døra etter meg, og glemme eller stenge ute hverdagens kjas og mas. Det å kunne dukke ned i oppdiktede problemstillinger, eller engasjere meg i liv og skjebne til fantasifigurer er kanskje som en slags flukt, men det oppleves i alle fall som å gå inn i noe som gir meg fred, det oppleves som stille og rolig, på en god måte.

Jeg vet ikke om andre forfattere har det likeens, men i hodet mitt foregår det alltid noe. Av og til er det slitsomt mye. Jeg tumler med ideer, lytter til hva hovedpersonene mine i bøker vil fortelle meg, eller kanskje ”lytter” er feil ord; kanskje jeg mer sanser at de vil et eller annet. Helst vil de nok videre? De vil at jeg skal gå inn i deres historie igjen, og fortsette der jeg slapp. «Hva skjer videre i livet mitt?» spør de kanskje. 
Det er mange av de litterære figurene mine etter hvert. For jeg har hatt og har så mange ideer, og jeg må innrømme at jeg av og til hopper ganske mye mellom ideene mine. Før jeg er ferdig med ide A, hopper jeg kanskje til ide K og skriver litt på den. Så fristes jeg til å grave litt mer i en ide F, som er en jeg tar litt innimellom, og kanskje får jeg likegodt en helt ny ide P, som jeg ikke greier å la være å begynne på med en gang den dukker opp…

Jeg tror skrivingen oppfattes som et stille eller behagelig rom for meg, fordi jeg da endelig kan la alle ”stemmene” få slippe til. I hverdagen ellers - når jeg driver med andre ting, da jeg er der for andre (virkelige!) mennesker - må stemmene inni meg tie. Det kan være slitsomt å dytte dem vekk, holde dem unna, få dem til å være stille, be dem vente.
Hm. Kanskje forfatter ikke er et yrke, men en diagnose? At man ”hører stemmer” pleier vel ikke å være et godt tegn, eller hva...? :-)
Joda, for en forfatter tror jeg det er en veldig god ting å ”høre stemmer”. Hva tror du?


mandag 6. august 2012

Bedre med ei bok i hånda...

Jeg er sikkert veldig gammeldags, men når jeg nå sitter her og ser på den siste boka mi - «Døden på skrivekurs» - ei god, real papirbok som jeg kan holde i, kjenne tyngden av, snuse på, bla i – ja, da først opplever jeg boka som virkelig, som faktisk eksisterende. Det er ikke lenger bare et fantasifoster som flyter rundt på internett et sted – bestillbar til lesebrett eller som print-on-demand. Først nå – som jeg har fått boka i hus – er det som den eksisterer. Først nå er det som om den virkelig er blitt født.

Det er en herlig følelse. Endelig har jeg "barnet mitt" her hos meg. Og så fin den er! Jeg var ikke så rent lite spent på hvordan en print-on-demand-bok ville se ut, men papir, permer og innbinding er av meget god kvalitet. 

Det eneste jeg kan si jeg savner, er at tekstene til forfatterspira i boka – Edvarda Knutsen – ikke er blitt satt med en annen bokstavtype enn resten av teksten. Da jeg sendte fra meg tekstfila, skilte Edvardas bolker seg klart ut fra resten – men ikke slik her, altså.
Likevel tror jeg leserne vil forstå hva som utgjør selve fortellingen, og hvilke deler som er skrevet av Edvarda.

Nå passer det bra å sende en takk til Ken Hansen i Tekstloftet forlag - takk for at du var med på å realisere dette prosjektet!