torsdag 4. oktober 2018

Sortere, rydde, sette punktum

Jeg har en drøm som stadig vender tilbake til meg. Jeg har visst nevnt den før her på bloggen. Jeg drømmer at jeg er på reise, eller oppholder meg midlertidig et annet sted enn hjemme. Så kommer stunden da jeg skal vende hjem, og jeg skal pakke. Oppbruddet virker alltid å komme litt brått på, og det er da jeg sliter.
Hvor er alle eiendelene mine?
Er det noe av mitt som jeg kan la ligge igjen eller kaste, i stedet for å putte det i kofferten?
Er det forresten bare en koffert jeg har, hadde jeg ikke også en bag, og kanskje en pose?
Hvis jeg har bare en koffert, får jeg plass til alt jeg skal ha med meg, i den?
Og hvor lang tid har jeg egentlig på meg; når går flyet eller toget?
Hvor langt er det til togstasjonen, hvordan kommer jeg dit og hvor lang tid tar det?
Jeg føler et veldig stress og våkner som regel før jeg engang har fått begynt å pakke.

Jeg tror drømmen vil fortelle meg noe om meg selv og skriveprosjektene mine. Jeg sa jo opp jobben min for en god del år siden, og var hjemmeværende for å skrive. Men så - etter to-tre år - mistet jeg piffen, ingen forlag var interessert i det jeg skrev, eller at jeg skrev. Det var bare nei overalt, ingen særlige oppmuntringer eller konstruktive forslag. Alt var hele tiden opp til meg, og da jeg ikke lenger kunne mobilisere troen på at jeg hadde betydning som forfatter eller at det var mulig å leve av å skrive, så gikk det etter hvert i stå. Da fant jeg det bedre å begynne i jobb som bibliotekar igjen, for på biblioteket blir jeg satt pris på, og jeg får betalt for det jeg gjør. Skrive kan jeg jo gjøre på si', var tanken.
Jeg tenkte jeg kunne arbeide med mindre tekster, ikke hele romaner som før. Eller jobbe videre med tekster jeg allerede hadde laget råteksten til, for jeg var såpass realistisk at jeg visste hvor vanskelig det ville bli å arbeide med store tekster når man bare har noen timer per uke til rådighet.
Jeg kunne sikkert stått opp en time tidligere hver morgen og sittet med skriving, eller jeg kunne vært mer strukturert og ryddet fram noen timer ekstra her og der. Men jeg har ikke gjort noe større forsøk på akkurat det - jeg ønsker jo også å leve. Være til stede for familie og venner, trene, synge, og lese hva andre skriver - for jeg elsker også å lese.

Når drømmen dukker opp igjen, så betyr det vel at jeg ikke er ferdig med skrivingen og prosjektene mine. Og jeg trenger å få en oversikt. Og hvis jeg klarer å finne tid og overskudd til å jobbe meg videre med noe, må jeg vite hvor jeg skal sette inn støtet. For - som jeg har skrevet før - jeg har så mange prosjekter. Ideer som jeg har skrevet litt på, andre ideer har jeg billedlig talt bare puttet i en skattekiste i påvente av at jeg en vakker dag skal ha tid til å se nærmere på dem.

Jeg tenker at det er noe jeg kan gjøre for å rydde. Sette noen punktum, får noen prosjekt ut av veien, bli ferdig med dem. Slik at jeg får større oversikt og kanskje rom til å jobbe med nye prosjekt.
Så det jeg sitter med i dag, er å lese for n'te gang noen noveller jeg skrev det året jeg hadde permisjon fra jobben for å se om jeg hadde i meg det som trengtes for å bli forfatter. Jeg tror det var på vårparten 2007 jeg skrev disse novellene.
Jeg har lest og gått gjennom dem mange ganger. Rettet og endret. Jeg ser at de er langt fra utmerkede, og tiden har muligens gått fra noen av dem, men nå har jeg uansett tenkt jeg skal få dem helt ferdige og gi dem ut som ebok.

Tittelen på samlingen har jeg bestemt for lenge siden; Noen ganger holder det. Jeg liker titler som kan tolkes på flere måter. I denne samlingen er det flere personer som kommer til et punkt der de får nok og gjør noe drastisk, men det er også noen som opplever at ting de har satset på, viser seg å holde både over tid og gjennom prøvelser.