tirsdag 31. desember 2013

Godt nytt år!

2013 ble et dårlig skriveår for min del. Med full jobb rakk jeg lite og ingenting av kreativ skriving.
«Kjære Sandra» som jeg har avtale med Publica om å gi ut, ble heller ikke ferdig i år, slik den kunne vært. Men nå er jeg i alle fall på sporet av den igjen, etter at jeg nesten mistet troen på hele prosjektet.

Selv om jeg ikke har skrevet noe særlig, har 2013 likevel vært et fint år for meg. Det har vært veldig hyggelig å jobbe som bibliotekar igjen, bli sett og verdsatt for det jeg er og gjør. Og nå har jeg bare et par dager igjen av fulltidsvikariatet som bibliotekar, så blir jeg uten lønnet arbeid i nesten hele januar, før jeg får et annet og mye mindre vikariat. Da får jeg mer tid til rådighet, og da skal det skrives! Det vil si: Først må jeg lese korrektur på «Kjære Sandra», men så skal jeg gi meg i kast med kreativ skriving. Og det gleder jeg meg virkelig til.

Godt nytt år!

onsdag 4. desember 2013

Nå er det enkelt å publisere e-bøker selv!

Nå er det mulig å publisere e-bøker på en enkel måte her til lands. For et bra tiltak!

Gå inn på publiser.ebok.no – her kan du lese hvilke betingelser som gjelder. Her ligger det også en FAQ (=ofte stilte spørsmål) som gir mye nyttig informasjon.

Det koster ingenting å publisere, men ebok tar provisjon av salget, nærmere bestemt 30 % av nettosalget. (Netto er prisen fratrukket moms – ja, for det er faktisk merverdiavgift på e-bøker, nærmere bestemt 25 %.)

Kanskje du har noe du synes du er veldig ferdig med, som du har lyst til å få ut av skrivebordsskuffen? Nå har du sjansen!
Men husk: Det er sikkert lurt å få hjelp til språkvask og korrektur først, jamfør hva jeg skrev her om å debutere på en forsvarlig måte: http://interscribo.blogspot.no/2012/06/om-debutere-pa-en-forsvarlig-mate.html

mandag 18. november 2013

FORFATTERFIGHT

På Facebook kan du lese mer om Forfatterfight: https://www.facebook.com/forfatterfight

Helt nøyaktig hvem som står bak finner jeg ikke i farta, men det står at det er "frivillige i kultursektoren som brenner for å nå ut til flere med god litteratur og skriveglede!"
Fristen for å sende inn bidrag til den første runden er allerede 20. november.

Det ønskes innsendt «5 til 15 sider egenskreven tekst i fri skjønnlitterær sjanger til paamelding@forfatterfight.no innen 20. november. De åtte beste skribentene plukkes ut til å delta på det første Forfatterfight-arrangementet på Kulturhuset i Oslo 11. desember. I juryen sitter Tom Egeland, Guro Sibeko og bokbloggeren Bokelskerinnen. Ved hvert arrangement kåres en vinner som går videre til finalen i mai, hvor premien er heder, ære og bokkontrakt med Juritzen forlag.»

Om du synes dette høres ut som et spennende konsept og synes det er ufattelig tregt å vente på tilbakemelding fra forlag du har sendt manus inn til, synes jeg du skal lete fram noen av de beste tekstene du har laget og sende dem inn!



torsdag 31. oktober 2013

Retur av første korrektur

I går gjorde jeg meg ferdig med førstekorrekturen av Kjære Sandra. Jeg sendte dette manuset klart for konsulentbearbeidelse 27. januar.
Jeg fikk beskjed om at manuset måtte stå i "kø".
2. april fikk jeg det tilbake med forslag om å gjøre noen rettinger før konsulenten tok ordentlig tak – da hadde hun begynt å se gjennom og mente det var ting jeg burde rette opp før hun fortsatte.
Det var bare noen ting i starten jeg rettet opp i da, og returnerte manus igjen 8. april.
16. mai fikk jeg en foreløpig rapport; konsulenten skrev da at det var mye å rette opp i, så ting tok tid.
30. mai fikk jeg førstekorrekturen tilbake, og så ble det altså noen runder fram og tilbake mellom redaktøren og meg, før jeg fikk godkjent arbeidsmåten videre. Jeg fikk lov til å forkaste konsulentens slettinger, selv om det da ikke ble mulig å spore alt hun hadde gjort. Alternativet – slik jeg så det – var at forlaget begynte helt på nytt, med manuset jeg hadde sendt 8. april. Konsulentens forslag var altfor omfattende, og metoden rotete; veldig mye av det hun foreslo kunne jeg ikke gå  med på.

Motivasjonen ble så som så. Følelsen av å bli misforstått og motarbeidet var påtakelig. Redaktøren innrømte at konsulenten hadde tatt seg altfor store friheter, og han lovet meg en annen konsulent i fortsettelsen.
Det som har vært vondt, har vært den tvilen konsulenten greide å så i meg. Kan jeg ikke skrive? Er jeg så dårlig? Er ideen min så råtten?
Det har vært en kamp å komme seg gjennom denne korrekturen, men nå har jeg greid det. Og jeg har fått tilbake godfølelsen for ideen. Kjære Sandra skal være en hyggelig underholdningsroman, og da er godfølelsen viktig. Hele veien. Helt fram.


Det er temmelig sikkert at det ikke blir bok i 2013 av Kjære Sandra. Jeg tror mer på våren 2014.

torsdag 24. oktober 2013

Første korrektur av Kjære Sandra

Omsider er jeg gjennom den første runden av første korrekturen. Det var en kjempejobb jeg ble påført av konsulenten. I starten av manus nøyde hun seg med å legge inn kommentarer og be meg korte ned eller stryke, men etter hvert gikk hun stadig mer over til å stryke og skrive om selv, noe som gjorde manus veldig uoversiktlig for meg. Der ga hun meg mange timers ekstra arbeid, bare fordi hun valgte en så uprofesjonell metode.
Hun er ”liksom eksperten” (som Edvarda Knutsen i Døden på skrivekurs ville uttrykt det), men vet ikke at å er infinitivsmerke og skal stå så nær inntil verbet sitt som mulig. Hun virker ikke helt stø på forskjellen mellom overfor og ovenfor. Og vet tydeligvis ikke at man for mange substantiver kan velge om det er hunkjønn eller hankjønn. Slikt fører til at hun gjør om ting som var riktig, til å bli feil. Og jeg må rette tilbake...
Men dette blir jo bare bagateller i forhold til at hun mente seg som overordnet meg og min tekst, mente at hun visste best og ville bestemme hvordan alt skal være. Slik fungerer det ikke. Kjære Sandra er ”bare” en underholdningsroman, like fullt er det jeg som har skapt den og som bestemmer hvordan den skal være. En konsulent kan gi meg råd og komme med forslag, men det er jeg som skal bestemme om jeg vil ta til meg forslagene eller ei.

Nå har jeg tatt inn igjen det aller meste av det konsulenten tok ut. Jeg har vurdert hvert eneste forslag, og noen av hennes forslag har jeg også tatt til følge fordi de var gode. Men for det meste føler jeg at jeg har reparert og limt.

Nå er jeg i gang med å lese nøye gjennom,en slags andre runde av første korrektur. Det vil også ta tid, men etter å ha lest nøye en eller to ganger på denne måten, bør jeg snart være ferdig for denne gang.



søndag 15. september 2013

SUPERLAURDAG

Skiferplassen, Fagernes.
Skulpturen er til minne om folk og dyr ved A/S Valdres skiferbrot.
I går markerte Nord-Aurdal mållag Språkåret 2013 med "Superlaurdag" på Fagernes.
Det startet med variert og fint program fra scena på Skiferplassen, servering av kake og kaffe, og en liten "bokby" var det anlagt der på plassen, med blant annet tidsskriftkrok og boksalg av lokale forfattere. Jeg var en av forfatterne som hadde fått invitasjon til å stå der og selge bøkene mine. Veldig hyggelig å bli regnet som Valdresforfatter - det er mange år siden jeg bodde i Etnedal, men jeg er jo født og oppvokst der, og ein gong valdris, alltid valdris!
Etternavnet mitt stammer forresten fra Landmark i Nord-Aurdal, der farfaren min vokste opp. Landmark ble i fjor bedre kjent som "Farmengården".

Superlaurdagen omfattet også kåseri på biblioteket med forfatter Karin Sveen, språkkafé på kulturhuset og til sist konsert med Odd Nordstoga og Ingebjørg Bratland. Jeg hørte at konserten var utsolgt, så forhåpentligvis har arrangementet totalt hatt godt besøk. Det var mange innom på Skiferplassen de to timene jeg var der, og det så ut til at folk hygget seg, regnværet til tross.

Bøkene mine
Kl 12.00 var jeg på Skiferplassen med bøkene mine. Som i "det virkelege livet" var det vanskelig å få solgt noe, men to stykker ville hver for seg ha alle de tre Svaldal-bøkene, som jeg ga et spesielt tilbud på denne dagen. Å få solgt seks bøker var jo ikke så verst!

Vårløsning er nå ei bok det snart er umulig å få tak i, om du tenker å kjøpe. Forlaget har ikke igjen flere; de fire siste eksemplarene er det jeg som sitter med.
Lystløgneren og Pengetrøbbel har jeg flere av, men jeg regner med at kan bli vanskelige å få solgt, når den første boka ikke lenger er å få tak i. Bøkene kan leses uavhengig av hverandre, men veldig mange lesere ønsker jo å starte med første bok når det er flere som henger sammen.

Jeg vet at jeg ikke er noen selger, og i går fikk jeg bekreftet for n'te gang at jeg best beskrives med ordet tafatt når det kommer til å promotere meg selv og produktene mine. Men det var moro å være med på Superlaurdag, kaka var god og programmet fint. Så tusen takk til Nord-Aurdal mållag for invitasjonen!

torsdag 5. september 2013

Noen sider i uka

En liten rapport om hvordan det går (eller ikke går) med korrekturen av Kjære Sandra.
Jeg må nok bare innrømme at det går uhyre sakte.
Tempoet kan beskrives som ”Noen sider i uka.”
Det er vanskelig å finne tid til å sitte noe særlig ved PC-en hjemme om dagen, og for å være ærlig er jeg lite motivert akkurat nå. Det å få tilbake manuset i ”knust tilstand” er jeg like lei meg for og oppgitt over enda. Ikke bare tenker jeg at jeg nå sitter og gjør et stort stykke arbeid jeg kunne vært spart for, men siden konsulenten så tydelig mislikte det meste av manuset, er det i meg også blitt sådd en tvil til hele prosjektet.
For jeg sitter jo med følelsen av at konsulenten syntes det var en pine å lese teksten min, og for å gjøre pinen så kort som mulig, prøvde hun å kutte den ned til et tørt og stusslig minimum. Effektivt og rett på sak, så blir vi ferdig med det, liksom. Men hvem er det som vil lese en slik roman? Du har jo lyst til å romanen skal vare en stund, hvis du liker tema og handling? Du vil jo kose deg med de hyggelige scenene, sutte litt på dropset?

Det kjennes som om jeg sitter og limer sammen noe som er knust i småbiter, og mens jeg limer er jeg redd for at noen små skår har føket så langt av gårde at de blir umulige å finne igjen og er gått tapt.
Tålmodig tar jeg for meg bit for bit av det konsulenten har tatt ut. Vurderer i hvert tilfelle om jeg skal ta inn igjen alt, noe av det, eller kanskje gi konsulenten rett, og ikke sette inn igjen noe av det.
Så langt har jeg tatt inn igjen det aller meste, forsøker å lappe sammen og få tilbake godfølelsen for produktet.

Jeg har arbeidet med dette manuset i flere år; så jeg kjente at det begynte å bli ganske overarbeidet. Og nå med den ekstra belastningen jeg føler det var å få såpass brutal konsulentbehandling…

Jeg må virkelige bite tennene sammen for å holde ut med Kjære Sandra hele veien fram til utgivelse.

lørdag 10. august 2013

Når konsulent og forfatter er uenige

Nå er sommerferien slutt, og på tide med en oppdatering på skrivebloggen. Jeg har tenkt og skrevet bare lite i løpet av ferien, og korrekturen på Kjære Sandra har jeg overhodet ikke rørt.

Før sommerferien var jeg i kontakt med forlaget og «klaget min nød». Jeg var ikke fornøyd med måten konsulenten foretok språkvask og korrektur denne gangen. Hun har slettet, skrevet og satt veldig mange spor etter seg i teksten, og siden hun for arbeidet videre vil se hvordan jeg bearbeider teksten med bakgrunn i hennes forslag, ville hun ikke la meg få lov til å forkaste slettinger hun har gjort. Jeg ba om å få lov til det, fordi jeg så at det var veldig mye hun har tatt ut, som jeg vil ha inn igjen. Hvis jeg hadde fått lov til å forkaste hennes slettinger, ville det hun har strøket, sprette tilbake til stedet i teksten hvor hun fjernet det. Om jeg ikke fikk lov til det, betydde det at jeg måtte skrive alt inn igjen på nytt.

Da hun ikke ville gi meg den muligheten som medførte minst mulig ekstraarbeid for meg, tok jeg kontakt med redaktøren i forlaget og spurte ham om vi enten a) begynte helt på nytt, med at konsulenten tok for seg manuset slik det hadde vært før hun gikk løs på det første gang, og da stort sett uten å skrive og slette inne i teksten min, men heller markere og skrive i margen, eller b) jeg fikk annullere hennes slettinger for å få herredømme over min egen tekst igjen.
Hvis jeg skulle gjort som hun ville, hadde hun påført meg en enormt arbeid som jeg i bunn og grunn synes er helt unødvendig, og så vidt jeg kan forstå, mest fordi hun ikke liker stilen min.

Jeg har skrevet om det på bloggen før: Det er mye man kan utelate i en tekst. I bunn og grunn kan man helt la være å skrive teksten. Men: Det fine med å skape noe er jo at man faktisk ønsker og våger å gå inn på scenen, oppta plass, vise fram bidraget sitt, og våge å tro at leserne virkelig har lyst til å se hva det er en har å by på! Hvis ingen våget dette, ville det ikke blitt noe litteratur!

Jeg ble både lei meg og irritert over måten konsulenten har gått løs på teksten min. Jeg er åpen for forslag, og synes det er greit der hun har markert i teksten og gjennom kommentarer i margen ber med korte ned, eller se om jeg kan stryke hele passasjer. Da får jeg fortsette å bestemme selv over teksten min – kanskje gjør jeg som hun sier, kanskje ikke. Det jeg virkelig ikke liker er når hun stryker alt fra hele sider til småord her og der, og det er ikke fordi noe er feil, det er bare fordi hun ville foretrukket en mer strippet tekst. Hun skriver om ved å putte inn komma, ord og setninger også, og det er da det blir så uoversiktlig og vrient for meg at jeg mest av alt får lyst til å gi opp.
Jeg har aldeles ikke ønsket et effektivt språk som stil i denne romanen! Nei, for den passer til å være muntlig og litt pratsom, synes jeg.
Når konsulenten og jeg er uenige om stilen, eller skal vi si stemmen i manuset, så må det da være forfatteren som skal bestemme, ikke konsulenten?
Heldigvis støtter redaktøren meg, og han gir meg medhold i at konsulenten har begått overtramp med den metoden hun har valgt. Han skjønner nok også at hun og jeg har ulike måter å uttrykke oss på, og at samarbeidet videre ville blitt litt vanskelig av den grunn.

Og nå har jeg altså fått lov til å forkaste hennes slettinger. Men jeg har lovet å vurdere nøye alle forslag hun har kommet med – det er helt sikkert mangt i forslagene hennes som jeg bør ta ad notam. Så jeg skal gjøre mitt aller beste for å skille klinten fra hveten; ikke bare avvise alt fordi jeg er fornærma og sur…
Redaktøren har lovet meg en annen konsulent i det videre arbeidet. Det var ikke noe jeg ba om, men jeg når redaktøren først tilbyr det, synes jeg kanskje det er et smart trekk.

Greier jeg utgivelse før jul? Vi får se!

lørdag 18. mai 2013

Tungt arbeid

Hardfør og sta som en løvetann, det bør man være
om man vil bli forfatter!

Det tar tid før jeg får førstekorrekturen tilbake fra forlaget, dette fortalte konsulenten meg før 17. mai. Jeg forventet at forklaringen kanskje var travle dager i forlaget, eller at konsulenten har mange andre oppdrag hun jobber med samtidig. Men nei. Det er en helt annen grunn til at korrekturen tar tid. Grunnen er nemlig at det er veldig mye å rydde opp i, spesielt med tanke på at dette er min tredje roman, sto det.

Gjett om jeg ble lei meg! Selv har jeg tenkt at jeg har lært mye av prosessene rundt utgivelsene mine – som ikke er to, men fire! Kjære Sandra er faktisk min femte roman, og det gjør jo at konsulentens kritiske bemerkning svir enda mer.
Jeg som trodde at jeg var blitt ganske flink!?

Akkurat nå tenker jeg at motgangen ikke tar noen ende. Ikke engang forlaget som velger å gi ut bøkene mine, liker det jeg skriver, eller måten jeg skriver.
Jeg må si til meg selv: Det er ikke sant det hun sier mellom linjene. Jeg skriver ikke så dårlig. Smaken hennes må være veldig forskjellig fra min. Og kanskje har hun fått i oppdrag å kutte romanen ned til et visst sideantall? Med øksa i hånd finner man selvfølgelig litt av hvert man kan tenke seg å hogge vekk.

Uansett: Nå gruer jeg meg skikkelig til korrekturen kommer tilbake. Jeg kommer til å få en slitsom kamp – det må jeg bare være forberedt på.

Kanskje skriver jeg veldig dårlig. Kanskje har jeg utviklet meg minimalt de årene jeg har holdt på. Kanskje det. Men en konsulent kan uansett velge å gi tilbakemeldinger i en oppmuntrende og hyggelig tone. Jeg har selv gitt korrektur og språkvask til andre, og vet at det ikke er nødvendig å være krass eller ta fram pisken for å oppnå det man ønsker.
Jeg tenker akkurat nå at det er en fordel om en konsulent selv å ha sittet i den andre enden og mottatt kommentarer og forslag til rettelser. Da tror jeg man har en litt annen innstilling, er litt mer nennsom. Teksten er forfatterens barn. Jeg tror ikke det er bare jeg som synes det er smertefullt når barnet kritiseres opp og i mente.

fredag 10. mai 2013

Forsøk på å bevege en betongvegg


Det hender enda at jeg av og til sender et manus til et av de store, anerkjente forlagene. Enda jeg skjønner nok nå at det har ingen hensikt. Det er jo bare å be om juling. Eller: Det jeg får er ikke juling. Det er knapt nok et likegyldig skuldertrekk. Men det er et nei. Hver gang.

Edvarda Knutsen skriver i romanen «Døden på skrivekurs»:

Å forsøke å få manus antatt av et forlag, er som å forsøke å bevege en betongvegg ved å kaste litteratur mot den – en umulighet. Den står der like taus og ubevegelig med ryggen til, gir bare fra seg et svakt gnirk hver gang den rammes av et ny tekst, som skal bety: ”Nei, la meg være i fred! Vil ikke!”

I likhet med Edvarda kommer jeg nok aldri til å forstå hva det er som er så ulidelig feil med bøkene mine, hva er det som gjør at de har fortjent avslag etter avslag, og aldri annet enn avslag. Jeg er så sta og dum at jeg bare fortsetter med mitt, jeg.

onsdag 1. mai 2013

Unødvendige småord


Når vi uttrykker oss muntlig, har vi lett for å bruke mange små ord. Vi fyller opp og krydrer med dem, putter små ord innimellom de litt større og tyngre; de ordene som bærer setningen eller som er det faktiske innholdet, selve grunnen til at vi sier akkurat det vi sier.
At vi bruker fyllord, kan være fordi vi vil gjøre setningene våre lengre, så de skal vare litt, så vi kan ha ordet lenger (kanskje vi liker lyden av vår egen stemme), eller for å vise at vi er meddelsomme og imøtekommende, vise den vi snakker med at vi veldig gjerne vil slå av en prat. Eller det kan være de små, hverdagslige ordene kan mykne de skarpe kantene på de ”store ordene”. Hvis du selv skulle komme i samtale med en som prater veldig kort, militært og konsist, lurer du kanskje på om vedkommende egentlig har tid eller lyst til å prate med deg.

Når vi skriver, er det ikke like vanlig å bruke disse småordene; de blir unødvendige, tynger og lesser ned. Noen forfattere vil kanskje ha dem som varemerke og insistere på å bruke dem, men stort sett tror jeg forfattere vil ønske å uttrykke seg presist, enkelt, få det til å flyte. Men husk: noen ganger kan (de unødvendige) småordene ha betydning for rytmen i setningen. Det kan av og til være riktig med et fyllord eller to, men som hovedregel vil jeg si det er best om man stryker dem.

To eksempel:
”Hun satte seg ned ved det runde bordet.”
”Ned” er i denne sammenhengen et unødvendig, lite ord. Det kan like gjerne stå: ”Hun satte seg ved det runde bordet.”
Les de to setningene for deg selv, og kjenn at det er en forskjell.

”Han så bort på henne.”
”Bort” er i denne sammenhengen et unødvendig ord. Det er enklere og renere med: ”Han så på henne.”
(Eksempelet er kanskje ikke verdens beste, for i denne sammenhengen kan vi gjøre det enda bedre ved å skrive om; heller lede leserens blikk for å vise hva ”han” så, da han så på henne. For eksempel: ”Kinnene hennes hadde en frisk rødfarge etter spaserturen i den kalde vinterlufta, og øynene hennes strålte mot ham.”
Slik kan vi vise i stedet for å (gjen)fortelle!)

Da jeg begynte å skrive og jobbe mer med det jeg laget, oppdaget jeg at jeg hadde en lei tendens til å lesse på med ”litt” i hauger og lass.
Har du oppdaget om deg selv at du har ett eller flere småord du bruker ofte, kanskje litt for ofte?

søndag 21. april 2013

Alt som kan utelates


Forlaget er i gang med sin språkvask og korrektur av min femte roman, den som skal hete «Kjære Sandra». Men før konsulenten gikk i gang med sitt arbeid, ba hun meg ta en ekstra runde og ordne opp i en tung og vanskelig innledning av romanen. Jeg var enig i at starten var tung, og det er alltid smart med en grovopprydding før vi begynner med finpussen. Ellers kan man risikere at man sitter og flikker på en sekvens det til slutt viser seg at man kutter helt ut.

En kommentar konsulenten ga meg på et par ting i teksten, er en kommentar jeg har sett en del ganger før. Den er noe a la dette: «Unødvendige opplysninger. Kan strykes.»
Som alltid når jeg pirkes på eller kritiseres, kjenner jeg at jeg umiddelbart går i forsvarsposisjon. Så går det litt tid, og så tenker jeg: «Javel da, hun har vel kanskje litt rett i dette.» Og så går jeg noen runder, veier for og imot. Noen ganger ender jeg opp med å gi konsulenten helt rett og stryker sekvensen hun mente var unødvendig.  Noen ganger møter jeg henne på halvveien, stryker deler eller skriver litt om. Andre ganger holder jeg på mitt, argumenterer hvorfor jeg vil at nettopp den sekvensen skal være med, og så får jeg beholde den som den står.

I bunn og grunn er det veldig mye som er unødvendig i en roman! Egentlig kan man vel si at hele romanen er unødvendig – ergo kunne alt strykes! Man kunne latt være å skrive noe som helst. Ingen ville savnet det...

Men når man først har valgt å fortelle en historie, og har valgt å gjøre det i romans form, så må man våge å bruke hele lerretet. Og romanens lerret er stort! Det er lov å ta med flere sidemotiv, et stort persongalleri, og gå detaljert til verks i beskrivelser av personer, miljø og hendelser. Det kan faktisk være helt nødvendig å ta med litt av hvert for å fylle lerretet – kjøtt og flesk, smaker, farger og dufter – bare fantasien setter grenser.
Det er klart man må holde en viss styring med hva man tar med og hvor langt man strekker det. Det bør ha en retning, en hensikt. Hver lille bestanddel må spille på lag med romanens budskap, den røde tråden må være der.
Men å skrive en hel roman, det handler også om å våge å utbrodere, utfolde seg, pøse på, overdrive og gjøre tingene store og dramatiske. Gjør i alle fall det når du lager ditt første utkast. Så har du mye å gå på når den kritiske prosessen kommer. ;-)


søndag 10. mars 2013

Forfatterutdanning hos Norsk barnebokinstitutt

Norsk barnebokinstitutt tilbyr følgende studier:
To-årig skjønnlitterær forfatterutdanning i barne- og ungdomslitteratur, 
og ett-årig forfatterutdanning i faglitteratur for barn- og ungdom.

Søknadsfristen er 15. mai.

Les mer her: http://barnebokinstituttet.no/artikkel/1273/opptak-til-forfatterutdanninger

søndag 3. mars 2013

Det er viktig å drømme!


En av de norske skihoppheltene våre, Anders Jacobsen, uttaler til Ringerikes blad at han mener det er lov å drømme, og drømme stort. http://www.ringblad.no/ski-vm/article6526238.ece
Han sier: «Jeg har et stort hjerte for skihopping og store drømmer. Det er lov å drømme stort. Det er noe man må hvis man skal nå store mål. Det er mye lettere å jobbe mot en drøm enn et mål. Jeg synes det er lettere å jobbe med følelser enn et mål.»
Jeg skjønner hva han mener. Jeg tror det handler om at ting ikke skal bli programmatisk, tvunget, statisk eller kjedelig. Følelsene må være med. Og leken.

For forfattere er det også veldig viktig å kunne drømme. Jeg tror at å skrive på mange måter er som å drømme i våken tilstand. Den følelsen jeg får når jeg skriver intuitivt, når jeg ikke vet hva som skal skje på neste side. Jeg må skrive meg videre, så får jeg se. Det er som å sitte våken midt i drømmen. Det er som å sitte på et flygende teppe. Jeg kan dra hvor jeg vil, sammen med hvem jeg vil, og oppleve alt mellom himmel og jord!

På fredag falt enda en av drømmene mine i vasken, men det gjør ikke særlig mye. Jeg har mange drømmer, og det er mer der de kommer fra; jeg finner snart en ny drøm!

tirsdag 15. januar 2013

Ei heltinne kan da ikke hete Gudrun!?

















I år skal jeg gi ut en kjærlighets/feelgood/moderne bygderoman. Den er helt frittstående og heter «Kjære Sandra».

Allerede mens jeg satt og skrev den, hadde jeg veldig stor tro på romanen. Svaldalbøkene kjentes litt vanskelig å markedsføre, fordi de var en blanding av flere sjangre: krim, kjærlighet, bygd. Men «Kjære Sandra» skulle bli en rendyrket kjærlighets/feelgoodroman, var planen. Jeg syntes jeg hadde lyktes i å skrive en mer sjangertro roman, men da jeg begynte å sende den rundt til forlagene og fikk en og annen tilbakemelding, kom det fram at jeg nok også denne gangen har blandet ”kortene” litt. I alle fall ett forlag mente at dette var en moderne bygderoman, og da jeg tenkte etter, kunne jeg jo gi dem rett, selv om mye av handlingen i «Kjære Sandra» foregår i byen, nærmere bestemt i Oslo.

I den aller første romanen jeg skrev – Vårløsning – reiste hovedpersonen fra byen og bosatte seg på bygda. Hovedpersonen i «Kjære Sandra» gjør motsatt. Hun flytter fra Leira i Valdres til Oslo, enda hun vet at bylivet egentlig ikke er noe for henne. Men hun er så forelsket i en mann som ikke vil noe noe annet sted enn i Oslo. Hun bestemmer seg for at her må hun satse, og flytter etter.

Overskriften til dette innlegget er fantasert fram med utgangspunkt i et innspill jeg fikk fra et forlag som leste manuset til «Kjære Sandra». Hovedpersonen – ei ung kvinne – heter nemlig Gudrun, og det mente forlaget ikke var noe særlig bra heltinnenavn.
Nei, heller burde hun vel hett Sandra? Men Sandra fra boktittelen eksisterer egentlig ikke. Hun er en fiktiv person fra samlivs-/spørrespalten «Kjære Sandra», en meget populær spalte i tidsskriftet Gudrun jobber i.
Jeg syntes det var fint at heltinnen hadde et enkelt, norsk navn, og for meg var det morsomt at Gudruns sjef straks begynte å kalle henne Guddy, veldig imot Gudruns vilje…

Å velge navn til personer i bøker er ikke alltid så enkelt. Jeg husker ikke nå hvor navnet Gudrun kom fra i utgangspunktet, men jeg tror jeg tidlig så for meg en scene der hovedpersonen ble kalt Guddy av sin noe spesielle sjef, og at hun hatet det. Jeg liker å ha med småting som dette; det er med på å sette personer opp mot hverandre, skaper små konflikter og gnager litt.
Når jeg først har kommet i gang med historien, liker jeg å holde på navnene jeg har valgt. Og om noen sier noe sånt som: «Gudrun? Heltinna kan vel ikke hete Gudrun!?», så er det som å vifte med en rød klut framfor nesa på meg. Da SKAL hun hete Gudrun. Basta!