fredag 16. mars 2018

Ulike motivasjoner

Jeg har fortsatt ikke særlig mye tekstproduksjon å blogge om. Jeg har i tidligere innlegg forklart den manglende skrivingen med for liten tid, for lite overskudd, for lite ro. Men akkurat nå kjennes det ut som det kanskje like mye er tanker, erfaringer fra livet jeg halvveis har tenkt - en gang, men ikke nå - å bearbeide gjennom å lage tekst, som kommer i veien for det jeg har mest lyst til å skrive, og som jeg hadde ønsket å gå i gang med først.

Hvis du har lest romanen Brudd av Karin Fossum, så viser denne romanen hvordan skrivehverdagen til en forfatter ikke alltid blir som man har planlagt. Forfatteren i Fossums roman forestiller seg prosjektene sine som en kø av mennesker som står utenfor huset hennes. De venter på å få slippe inn til henne, en om gangen og i tur og orden. Når det er deres tur, skal de fortelle sine historier, og hun skal skrive.

Forfatteren i Brudd opplever at en mann presser seg fram i køen. Ikke bare det, han tar seg inn i huset ubedt, for han mener han ikke kan vente. Historien hans er for viktig. Forfatteren forsøker å be ham stille seg tilbake i køen, vente til det er hans tur, men til slutt lar hun seg overtale til å ta for seg hans historie før alle de andres.

Kanskje har jeg det litt som forfatteren i Brudd. Kanskje er det et prosjekt jeg må ta først, før jeg kan konsentrere meg om det jeg har mest lyst til, selv om det ikke er dette prosjektets tur?
Hva prosjektet er kan jeg ikke si så mye om, annet enn at det ikke er lyst som driver det. Mer plikt.

Hva er den viktigste drivkraften når du skriver? Er det morsomt, som en lek, altså lystbetont? Eller kjenner du det som noe du må, en plikt? Eller som noe helt annet?