søndag 28. februar 2010

Forfatterens lederegenskaper


Det var en lesers kommentar som satte meg på dette med å filosofere omkring en forfatters lederegenskaper; ”Du er flink til å lede oss dit du vil…” sa leseren (– eller noe i den retningen).

Jeg ser på meg selv som en slags regissør, i alle fall. Bokas handling må settes opp i scener, med en innbyrdes orden som passer i forhold til hvordan handlingen utvikles.
Jeg kan også styre leserens oppmerksomhet ved å velge hvor fokuset settes – jeg kan velge å henge over skulderen på den ene eller den andre hovedpersonen, og se ”verden” fra den ene eller den andres ståsted.
Jeg kan også forsøke å forvirre leseren. I ”Vårløsning” prøvde jeg å gjøre både leseren og Marie usikker på hvem hun skulle ende opp med som kjæreste. Jeg tror nok ikke jeg lurte noen av leserne veldig lenge, men det ble i alle fall noe oppkvikkende konfliktstoff av mannfolkene jeg trakk inn, og Marie ble faktisk forvirret en stund. Så er det jo også vanskeligere for den som står midt oppi ting, å se helt klart. :-)

Ledelse som tema er interessant, synes jeg, slik alt som har med mellommenneskelige forhold er interessant, samt hva som skjer i grupper – hvem tar lederrollen, hvem tar klovnerollen, hvilke i gruppa vil samarbeide og trekke i samme retning, hvem vil sabotere og har skjult agenda? Dette er en utømmelig kilde for undring og filosofering.

Men forfatteren er en leder, altså. Som forfatter velger jeg lag (hvem som skal få være med) og øvelse (hva som skal skje). Det er jeg som bestemmer forløpet og hele historien. Med fantasien visualiserer jeg steder, personer og handling, slik at jeg med språket kan forsøke å gi den samme muligheten for visualisering over til leseren.
En god forfatter/leder våger å delegere, slik at leserne får rom til å tolke, tygge, fordøye og tenke selv, men innenfor rammer som er tydelige og begripelige.

tirsdag 9. februar 2010

SALGSBREV



I dag har jeg sendt ut salgsbrev om "Lyst-løgneren" til slekt og venner jeg håper har lyst til å lese fortsettelsen av "Vårløsning".
Jeg legger ut brevet her, i tilfelle det kan være noen flere som er interessert.

Til alle som leste og likte ”Vårløsning”!

I år kommer jeg med bok nummer to fra Svaldal-miljøet, og jeg håper du er klar for en ny dose romantikk og dramatikk fra moderne bygdemiljø!

I ”Lystløgneren” er vi tilbake i fjellbygda Svaldal, der Marie og Hallgrim innledet et lovende kjærlighetsforhold sist vi møtte dem. Nok en gang blir det litt ugreie mellom dem, men vi får håpe de greier å finne ut av det…
Lensmannen i Svaldal får tips om mistenkelige aktiviteter i Vestfjellet nattestid. Men er dette tipset til å stole på da det kommer fra Eva Styrbakk, en kvinne de tidligere har stiftet bekjentskap med og konstatert er lystløgner?
Snart åpenbarer det seg at det foregår litt av hvert i fjellheimen, og det går ikke lang tid før både Hallgrim og Marie befinner seg midt i begivenhetenes sentrum…

Utdrag fra boka:

Nå var Marie kommet til skogholtet like før svingen hvor sentrum av bygda kom til å åpne seg foran henne. Etter skogholtet skulle hun krysse veien og forflytte seg til gangveien på høyre side. Før hun kom så langt skvatt hun til ved den brå lyden av en stemme som ropte. Samtidig skled snuten av en stor, svart bil stille opp ved siden av henne. Hun snudde seg og så rett inn i ansiktet på føreren av bilen, en forholdsvis ung mann med et merkelig, spisst utseende og et usympatisk flir om munnen.

”Hva sa du?” spurte Marie høflig, da hun skjønte at det var mannen i bilen som hadde kauket og slik forsøkt å påkalle oppmerksomheten.

”Jeg sa: Lyst på en kjøretur?” Igjen dette lite tillitvekkende gliset. Marie ristet bestemt på hodet.

”Nei takk. Nå er jeg øyeblikkelig fremme ved målet for turen,” svarte hun med formell og avvisende tone.

Mannen i førersetet gliste enda bredere, og Marie la merke til at begge fortennene hans glimtet av gull. Uvegerlig grøsset hun og rygget for å komme rundt bilen og haste over på den andre siden av veien. Hun kom ikke lenger enn rett bak kjøredoningen før bakdøra brått slo opp, og ut jumpet to lange og hengslete fyrer i svarte skinnjakker. Før Marie fikk summet seg, hadde de brutalt tatt tak i armene hennes og bendt dem bak på ryggen.


Hvis du ønsker boka i postkassa ved utgivelsesdato, så send meg en e-post til randi.landmark@gmail.com.
Oppgi adresse og antall eksemplarer, hvis du skal ha flere enn 1.

Boka er ventet klar for utgivelse i mai, den blir på ca 250 sider og koster 249,- + 30,- i porto/ekspedisjonsgebyr.

torsdag 4. februar 2010

PUSLESPILL



Da jeg skrev råteksten til ”Vårløsning” brukte jeg for det meste det jeg vil kalle en intuitiv skrivemåte. Jeg visste i de helt grove trekk hva jeg ville lage – en kjærlighetsroman der handlingen var lagt til moderne bygdemiljø – og jeg visste hvordan den skulle begynne og jeg visste hvem hovedpersonen var. Jeg hadde også tenkt ut enkelte ting som skulle med, noen slags punkt jeg siktet etter før jeg la i vei, nærmest som prikkene i en prikk-til-prikk-tegning.
Så skrev jeg fra begynnelsen og kronologisk med de ulike kapitlene etter hverandre i riktig rekkefølge.

Mye av det som skjedde underveis kom overraskende på meg. Guri Gunvaldsen hadde jeg for eksempel ikke forutsett, hun som ble en såpass stor og viktig del av boka. (Jeg ble faktisk like overrasket som Marie selv, da Hjørdis på butikken nevnte Guri for første gang. Hvis dere tror at jeg forteller sant nå, så skjønner dere hvor fantastisk moro og spennende det er å være forfatter!)

Selv om mye gikk etter intuisjonen, tenkte jeg også om prosessen at det var som å legge et slags puslespill, der både bitene og det ferdige bildet var ukjente størrelser i starten, og ble skapt parallelt. Det høres kanskje både krevende og surrete ut, men det fungerte for meg.

Nå sitter jeg med en annen roman, der jeg ikke følger den samme metoden som sist. Denne gangen er det enda mer av et puslespill, der brikkene ramler og skrangler på plass, og scener og kapitler skrives hulter til bulter, sett i forhold til hvor de skal inn i boka og når i bokas gang de ulike tingene foregår. (Jeg skriver ikke om ”Lystløgneren” nå – dette er en kriminalroman jeg håper vil se dagens lys en eller annen gang i framtida...)
En stund syntes jeg det ble så vanskelig og uoversiktlig at jeg trodde jeg kanskje ikke kom til å greie å få ting til å henge sammen til slutt, men nå ser det ut til at jeg har fått nytt grep. Hjernen er et fantastisk instrument – den jobber jo uten at jeg er det bevisst, og når jeg tar fram igjen noe som har hvilt lenge, så sitter jeg plutselig med løsninger og svar, uten at jeg skjønner hvor alt kommer fra.

”Lystløgneren” (oppfølgeren til ”Vårløsning”) er sendt til forlaget for første gjennomgang og korrektur fra konsulenten. Mens jeg venter på å få den tilbake koser jeg meg med andre puslespill! :-)