MOTIVASJON

Jeg har tidligere i bloggen vært inne på hva jeg – av erfaring – har skjønt er det ensomme ved å være forfatter. Som jeg skrev, pleide jeg bare å blåse av at folk sa det var et ensomt yrke dette å være forfatter. Hva så? Jeg liker å være alene. Jeg jobber selvstendig og konsentrert, har sterke meninger og vet hva jeg vil. Alene var greit, tenkte jeg.
Men så begynte jeg å skjønne hva som virkelig var ensomheten i disse forfatteriene. Det at bare jeg er skaper – og må være både far og mor, oppdrager og forsvarer. Alene må jeg bevare troen på prosjektene mine. Bare jeg vet hvordan manuset skal utvikle seg, bare jeg vet når det er ferdig til å møte verden.
Bare jeg driver skriveprosjektene framover. Jeg må ha en indre motivasjon, må være fullstendig selvgående; prosessene må holdes i gang, uten at jeg er avhengig av noen som lokker, dytter eller drar.

Meningen med å skrive er å få realisert prosjektene sine. Målet er at de får se dagens lys. Lesere skal lese tekstene mine – det er det som er hele vitsen. Å skrive, bygge manus som ikke blir født – det får ensomheten til å kjennes stadig mer knugende. Jeg innrømmer det: Det kan være veldig demotiverende bare å få nei, nei, nei – uansett hva jeg prøver å skrive, uansett hvem jeg viser det til.

Jeg så en episode av 4-stjerners middag i fjor vinter. Unni Lindell var en av deltakerne, og hun viste til seerne hvordan kontoret hennes så ut. Det var nokså rotete, men hun viste stolt fram stablene med bøker, og fortalte hvor mange språk hun nå er oversatt til. Så sa hun noe a la: «Det er jo veldig morsomt, da. Det er veldig motiverende.»

Ja! Gjett om jeg tror på det! Tenk hvordan det må kjennes at noen vil ha det du skriver, nesten uansett. Tenk å ha et forlag som står bak deg og støtter gjennom hele prosessen – fra idé til ferdig produkt. Det er min drøm.