torsdag 24. september 2020

Travel høst

Høsten er ofte en travel tid. Dette året er ikke noe unntak, selv om smittesituasjonen gjør at man ikke er like aktivt ute på for eksempel middag hos venner, teater, konserter, kino.

Det er travelt på biblioteket om dagen. Vi må tørke av tastaturer, bord, utlånsautomater, helst mellom hver bruker. Og selv om trafikken er betydelig lavere enn en vanlig september, så begynner det å ta seg opp med besøk. Det er hyggelig når en føler at det myldrer; det sitter både unge og gamle på sitteplassene vi har rundt omkring i biblioteket.
Vi har møblert slik nå at det skal innby til å holde avstand, hvis det går an å si det slik. Vi har begrenset antall plasser, og veldig mange stoler er stuet inn på lager inntil videre. Men selv om vi planlegger at folk skal sitte enkeltvis, er det mange, særlig blant de unge som kommer til oss, som nok tilhører samme kohort, som flytter på stoler slik at de kan sitte i gruppe. Hver morgen flytter vi stoler tilbake til de opprinnelige plassene. Det hadde vært fint hvis brukerne flyttet stoler tilbake fra der de tok dem, men det tenker de nok ikke på. Kanskje irriterer de seg over at det er så få stoler, men jeg håper de skjønner at det er gjennomtenkt og av en hensikt.

Bokhøsten er over oss. Det er kommet veldig mange titler inn på biblioteket i det siste, og veldig mye som frister også oss som jobber der. Noen av de mest populære titlene har vi på ukeslån, også kalt hurtiglån, og det hender jeg får tak i nyhetene ekstra tidlig ved å låne av disse. Jeg er veldig interessert i å lese, men det tar jo en del tid. Og kanskje er det derfor jeg føler at høsten blir så travel. Om man skal få lest, må man rydde tid til det, eller holde av tid. Jeg tror det er veldig få bibliotekarer som har lesetid i jobben; de leser på fritida si fordi de er så interessert i det. Og den interessen har biblioteket, og bibliotekets lånere veldig god nytte av. Lånerne vil ofte ha tips om hva som er verdt å lese. Jeg tror mange bibliotek og bibliotekarer tenker som oss, at vi gjerne vil bidra til å løfte fram de gode bøkene som kanskje ikke er de mest omtalte, og som kanskje overdøves av de veldig store kanonene. Så vi er veldig fornøyde når vi har greid å oppdage en skatt som har gått litt under radaren i mediene. Selv om vi slik sett ikke "trenger" å lese de bøkene som "alle" har hørt om og "alle" står på venteliste på, så hender det vi leser bestselgere også. Det er få ting som slår det å koble av med en velskrevet, engasjerende bok.

Jeg blir visst egentlig litt gira av alt som kommer om høsten av leseverdige bøker. Nå har jeg lånt så mange bøker at jeg egentlig burde tatt høstferie, skrudd av telefonen og alt som kan forstyrre, og bare lest.

På toppen av alt blir jeg inspirert av alt det som strømmer omkring meg, til egen skriving. Men det med skriving har jeg visst vansker med å prioritere. Jeg vil det antakelig ikke sterkt nok? Inspirasjonen er stor, men motivasjonen mangler? Det krever så mye tid, energi og tankearbeid å skape litteratur. Kanskje tenker jeg også, når jeg ser den store mengden av nye titler som kommer hvert år, at hvorfor skal jeg bidra til den haugen?

onsdag 2. september 2020

Noe er bedre og noe er verre


Nå har vi levd i den nye virkeligheten med koronasmitten i ganske lang tid. Noen synes det er nok nå, som om det er noe enkeltpersoner kan bestemme, «at nå har vi slitt nok med denne koronaen» og gir blaffen i smitteverntiltakene. Tålmodighet er en dyd, er det noe som heter. Men alle er ikke like tålmodige, det viser seg gang på gang.


Vi må fortsette å leve, og vi må tilpasse oss den nye hverdagen med anbefalte smitteverntiltak. Da samfunnet gradvis ble åpnet utover sommeren var det en kalkulert risiko; man regnet med at åpningen ville medføre en (helst liten) økning i smittespredningen. Det blir sagt at koronaviruset - og tiltakene mot spredning av det – vil være noe vi skal leve med i kanskje årevis framover. Og det er ikke mulig å holde samfunnet nedstengt «for evig». Det koster veldig mye, sliter på både økonomi og menneskesinn.

Noe ble bedre da samfunnet stengte ned. Flytrafikken stoppet nesten helt opp, og forurensningen gikk betraktelig ned. På veiene var det plutselig ikke noe særlig rush-trafikk å snakke om, da alle som kunne det skulle jobbe hjemmefra. Lufta i byene ble bedre å puste i på grunn av den store nedgangen i trafikk.
Etter hvert som det var greit å reise på jobb igjen, var det en del som valgte sykkel; det var jo vår/sommer og elsykkelsalget har virkelig tatt av. De som bor i grei avstand fra jobben, har byttet ut bil med elsykkel. Også en god ting.

Folk har vært veldig mye ute i skog og mark. Som følge av at organiserte fritidsaktiviteter var avlyst og treningssentre stengt, bevegde folk seg i stedet ut. Vi var også heldige med at våren – i alle fall her på østlandet – hadde mye godvær å by på. Mye sol, god temperatur. Det meldes om rekordmange som har gått tur-orientering. Og det er solgt telt og hengekøyer en masse. Sommerferien skulle jo helst tilbringes i Norge, og vi er så heldige at vi har nærmest uante mengder av skog og fjell man kan traske i, fjorder og sjøer man kan padle og seile på, veier og stier man kan sykle eller kjøre, og underveis er det fantastiske landskap som gjør oss storøyde og varme om hjertet. Vakre Norge!

Så over til det som ikke er så bra: Det er ikke anbefalt å reise kollektivt i disse dager. Det er stikk imot det vi ellers ønsker; at folk lar bilen stå og benytter seg av buss eller tog for å reise til og fra jobb. Frykten for smitte gjør at flere velger å kjøre bil.

I matvarebutikkene hadde vi – før koronaen – fokus på mindre plast. Vi valgte å ha med gjenbruksnett når vi plukket grønnsaker og frukt i løs vekt, og skydde varer som var pakket i plast. Frykten for smitte gjør at vi har begynt å pakke flere varer i plast. Bakervarer for eksempel, skillingsboller og skolebrød er nå pakket parvis eller enkeltvis i plast.

Jeg jobber på bibliotek. Der har vi vanligvis fokus på å være et møtested. Folk som sitter mye hjemme og kanskje er sosiale bare på nettet, mister noe vesentlig. Vi ønsker å være et sted der folk enkelt kan møtes fysisk. Vi formidler litteratur og kunnskap gjennom samlingene våre og arrangementer. Når det har kommet mange på et arrangement, anser vi det som særlig vellykket. På grunn av korona er det nå begrenset hvor mange publikummere vi kan ha for hvert arrangement. Det generelle besøket til biblioteket, folk som skal låne, sitte og studere, ta utskrifter og bruke  publikumsPCer, er på et lavt nivå sammenliknet med et normalår. Jeg antar at mange holder seg unna fordi de frykter smitte.

Jeg er født på 60-tallet og vokst opp på landet. Så jeg er i utgangspunktet ingen «klemmer». ;-)
Men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg vent meg til å gi og få klem når jeg møter gode venner. Og det har jeg satt pris på. På grunn av korona er vi nå tilbake til den reserverte avstanden. Nå skal vi ikke engang håndhilse.
Mange eldre og ensomme har mistet nærhet og varme i denne tiden. Av frykt for å smitte personer i risikogruppa, har man sluttet å besøke, og i alle fall klemme eller være nær når man har vært på besøk. Hva gjør det med oss? Hvordan kan vi uttrykke omsorg og omtanke uten å ta på hverandre?

Hvordan er det med deg? Har du noen plusser eller minuser å tilføre denne «lista» over verre og bedre?