fredag 30. november 2012

Gi aldri opp!

Denne tegningen dukket opp på facebook en dag. Dette er tankevekkende stoff for oss som forsøker å følge en drøm. Vi vet ikke hvor langt unna "gjennombruddet" vi er. Kanskje er det tjue år unna, kanskje to måneder. Om vi visste at det var tjue år, ville vi kanskje gitt opp; tenkt at så mye slit er ikke drømmen verdt. Om vi visste at gjennombruddet var like ved, ville det være enkelt å velge å stå på fortsatt.

Jeg har tidligere vært inne på at om man ikke vet, kan man tro eller håpe. Du kan håpe at du er bare millimeter fra å bryte gjennom - den tanken kan gjøre at du holder ut.

søndag 18. november 2012

Farmen-gården 2012 – Landmark i Nord-Aurdal kommune

Jeg har i det siste fått en del spørsmål om jeg har tilknytning til gården Landmark, årets Farmengård.
Til det er svaret ja – det er denne gården etternavnet mitt skriver seg fra.
Farfaren min – Otto Engebretsen Landmark – ble født og vokste opp på Landmark, som den ellevte i en søskenflokk på fjorten, hvorav tolv vokste opp. Farfar ble født i 1891.

Gården var i en periode delt i to, i Nordre og Søndre Landmark, men ble siden sammenført til ett bruk.

Mye jord tilhørende Landmark ble demmet ned på 1960-tallet i forbindelse med byggingen av Bagndammen og Bagn kraftverk (satt i drift 1963 i følge Wikipedia).
Ikke bare deler av jorda tilhørende gården ble liggende under vann, men også noen av husene det ikke var bryet verdt å redde.
Dette fotografiet er fra farmors album. "Pappas båt på Bægna i Aurdal",
har hun skrevet under. "Pappa" her er Otto, min farfar. Jeg tror
gården på den andre siden av elva, er Landmark.

TV2s konsept for Farmen er at de som bor på gården skal settes 100 år tilbake i tid, bo som de gjorde den gangen, greie seg med mat og utstyr de selv greier å få fram på gården.
Hvor godt de lykkes med dette konseptet, er det sikkert delte meninger om. Jeg for min del tror ikke de kan greie å gjenskape hverdagen slik den fortonte seg for menneskene som levde den gangen, innenfor rammene de setter, med bytte av husbond fra uke til uke, første- og andrekjemper og hjemsendelse av en deltaker per uke.
Men det kommer da absolutt fram at ikke alt bare var idyll – det var ofte knapt med mat, og slurv og slendrian kunne få sine alvorlige følger…

For 102 år siden, i 1910, kan jeg se av folketellingen at det bodde til sammen fjorten personer på Landmark. På Nordre Landmark ti stykker:
Husbonden Engebret (f. 1851), kona Liv (f. 1854) og barna Knut (f. 1874), Gunhild (f. 1889), Anne (f. 1890), Otto (f. 1891), Anders (f. 1894), Engebret (f. 1895) og Lage (f. 1899).
I tillegg bodde det en losjerende på gården, en Mikkel Olsen (f. 1819)
På Søndre Landmark bodde det fire personer: Olav (f. 1875) var nest eldste sønn av Engebret og Liv. I folketellingen står det at han var fortsettelsesskolelærer. Kona hans het Kari Nilsdatter (f. 1883), og de hadde nettopp i 1910 fått datteren Lilli. I tillegg bodde Ole Nilsen Rud (f. 1896) der – han var Karis lillebror.

Selv om gården på denne tiden sikkert kunne gi husly og mat til mange mennesker, måtte ungene – etter hvert som de ble voksne – flytte ut og skaffe seg eget levebrød. Farfar valgte å reise til Canada i 1911, der han tydeligvis gjorde det bra. I alle fall hadde han tjent opp nok penger til at han, da han kom tilbake til Norge, senere kunne kjøpe gården Hovdesveen i Etnedal, der jeg vokste opp.
Gården Landmark eies i dag av Ole Kulterstad. Ole er barnebarnet til Gjertrud Landmark f. 1880, som giftet seg med Ole Olsen Kulterstad.

Kilder: Folket fra Kulterstad og Landmark / av Ingebert Kulterstad (I kommisjon hos Dreyer, 1985)

Skannede kirkebøker, folketellinger, emigrantprotokoller, samt skannede tinglysingsdokumenter på internett

tirsdag 6. november 2012

Er det plass til en til?


Jeg synes det er underholdende å følge med på talentkonkurranser på TV, slike som Idol, Norske talenter, eller The voice. Jeg liker sang og musikk, men i tillegg synes jeg det er interessant å trekke paralleller til det jeg holder på med – nemlig skriving. Det kan være seg slikt som å finne sin egen stemme, våge å ta opp plass, våge å bli sett, våge å være god, holde fokus på hvordan løse arbeidsoppgavene, greie å sette strek når man har øvd målrettet i lang tid – si at nå har jeg trent nok, nå er jeg klar til å møte et publikum.

Jeg har tenkt at vi kan ikke alle stå på scenen, ikke samtidig i alle fall. Noen må også sitte i salen og høre eller se på, ellers blir hele opplegget meningsløst. Det fine er at de som har stått på scenen, prøvd hva det vil si, de vet hva som kreves og blir følgelig et bedre publikum, det vil si hvis de greier å ha interesse for det de andre gjør. Jeg tror det er en del i den bransjen som ikke interesserer seg synderlig for det andre har å vise fram. For dem er det kanskje en form for overlevelsestaktikk? Tiden er knapp, den bruker jeg bare på meg selv og egne prestasjoner, tenker de kanskje. Eller: Jeg vil ikke se hva de andre gjør, det kan gjøre skade – jeg kan bli påvirket, miste grepet om det som er originalt meg. Eller jeg kan bli psyket ut av andres fantastiske prestasjoner, hva vet jeg? Best å holde meg for meg selv, drive med mitt, ikke se på de andre.

Slik er det til en viss grad i litteraturbransjen også. Alle kan ikke skrive og utgi bøker, det trengs at noen nøyer seg med å være lesere. Noen må kjøpe alle bøkene som produseres, være kunder.
Og det kan da umulig være plass til alle som ønsker å være forfattere i forlagsstallene? Der er det jo så mange fra før. Mange gode, vel etablerte og bestselgende. Det virker helt sprengfullt, spør du meg. Om jeg nå greide å presse meg inn i den stallen, var det vel uansett slutt på havren…

Å forsøke å etablere seg som forfatter er litt som å gi seg i kast med det umuliges kunst. Det er bare å innse at du har alle odds mot deg. Forlagene må da sikkert ha nok med de kjente stemmene, og dessuten kan de få en kjendis til å skrive litt for seg i ny og ne, om de har behov for noe nytt. Noe mer enn det trenger de neppe. Derfor er det ikke det minste rart om forlagene tar imot manus fra oss håpefulle, og bare har et svært overmett og egentlig uinteressert blikk til overs for det vi lager.

Det dreier seg om salg. Dessverre gjør det nok det. Greier du å selge ideen din inn til forlaget, det er det som er spørsmålet. Greier du å få forlaget til å tro at det du lager er salgbart?
Hvis bare et forlag tror på produktet ditt, så kan du i det minste ha en liten mulighet. Da setter de i gang med markedsføringen, kverna begynner å male. Og det meste er salgbart, tror jeg, om bare de virkelig gode selgerne tar tak i produktet. Det finnes mengder av velvillige lesere der ute, som gjerne griper til nye bøker, bare de har hørt om dem og fått dem presentert på en appetittvekkende måte.