Utdrag «Vårløsning»


1.

Toget var så smått kommet i siget ut fra Malby. Marie hadde vindusplass
og satt med ansiktet vendt ut mot det sparsomme vinterlyset.
Januar måned hadde vært lang og tung, men nå var den i
ferd med å gi slipp og la seg detronisere av februar. Samtidig
hadde vinteren omsider greid å sette spor etter seg, også her sør i
landet. Marie observerte hvordan det tynne snødekket hadde lagt
seg, som et ganske mislykket forsøk på å runde av byens kantede
konturer. Forurensning fra biltrafikk og husoppvarming hadde
allerede gitt snøen et grått skjær, som en tærende skygge, enda
dette siste snøfallet hadde kommet for bare noen dager siden.
Marie lente seg tilbake i setet og kjente at det var godt å gi seg
over i togets tunge, stødige kropp. Hun var sliten etter de siste
forberedelsene før flytting, sliten av de mange og vanskelige
beslutningene hun hadde måttet ta. Nå var det godt endelig å la
seg føre vekk fra alt som var blitt så tungt der inne i byen, særlig
det som vedrørte forholdet til Johannes.
Det var gått tre uker nå, siden hun var hos Johannes den siste
gangen. Uten at hun ville det, kom minnet om det siste møtet
opp, nesten som en filmfremvisning inni hodet hennes. Hun
ønsket å glemme episoden, men den hadde det med å hjemsøke
henne i tankene både sent og tidlig. Det hele hadde funnet sted
en fredag kveld, da de egentlig hadde avtale om at han skulle
komme hjem til henne. I stedet var det Marie som hadde kommet
til Johannes’ leilighet, en time tidligere enn klokkeslettet de
hadde vært enige om. Hun hadde ikke orket å vente lenger med
å fortelle ham det hun hadde å si. Hun sukket og lot minnet nok
en gang føre henne tilbake i tid.
Da Johannes åpnet for henne, var smilet motvillig og viste irritasjon
over at hun, slik det så ut for ham, hadde rotet og glemt hva de
hadde avtalt.
«Nå surrer du igjen,» sa han mutt, etter å ha åpnet for henne. «Det
var hos deg vi skulle møtes, klokka seks.»
«Ja, jeg husker da det.»
Hun klarte å få frem et slags smil, før hun gikk rolig forbi ham og
satte seg i sofaen. Hun la jakka over armlenet ved siden av seg.Hun
ga seg til å forklare:
«Det er bare det, at det er noe jeg vil snakke med deg om. Noe viktig.
» Hun kjente at stemmen skalv en anelse, og det ergret henne.
«Hva er det som er så viktig at det ikke kan vente en time?»
Johannes gikk rundt i rommet og småryddet med brå bevegelser.
Marie så ut av vinduet, på hengebjørka utenfor, som viljeløst lot grenene
vaie i vinden og slapp ned vanndråper som falt som glitrende
tårer mot gata og fortauet under. Marie hadde så mange minner om
det treet. Nesten hver gang hun hadde vært hos Johannes, og hun fant
ham avvisende eller oppslukt av sitt eget, hadde hun kikket ut, sett på
bjørka og følt et slektskap. Bjørka hadde lange, tunge grener og var
omgitt av ytre krefter som sugde og trakk, og som stadig, liksom etter
tilfeldige innfall, ville den noe.
Johannes sukket og satte seg omsider ned i stolen rett overfor Marie.
Hun trakk blikket bort fra bjørka og rettet det mot ham i stedet.
Johannes så tilkjempet oppmerksomt og avventende på henne, og hun
kastet seg i det.
«Jo, det har seg slik at jeg har tenkt. Tenkt på det lenge. At…»
Johannes sukket igjen og lente seg tungt bakover i stolen. Marie lot
som om hun ikke brydde seg om hva kroppsspråket hans skrek mot
henne, men fortsatte:
«Jeg tenkte… Jeg mener – jeg vil ta en pause… fra deg… fra forholdet
vårt…» Det siste ble nesten hvisking. Marie kjente at hun var
tørr i munnen. Hun hørte av Johannes’ åndedrag at han hisset seg
opp over det hun sa, og det føltes vanskelig å vise den styrken og
besluttsomheten hun visste hun hadde.
«Hva faen er det du prøver å si?» Johannes rettet seg opp i stolen og
stirret angrepslysten på henne. «Hva i helvete er dette for et latterlig
tidspunkt å komme med en slik egoistisk filosofering? Er du klar over
at jeg skal ta opp igjen en eksamen i neste uke? Hva? Er du klar over
det? Det siste jeg trenger nå er at du kommer her og lager rot og forstyrrelser
i livet mitt!»
Marie turte ikke å møte blikket hans. Hun visste det var hardt og
uforsonlig. Hun tittet ned på de slitte olabuksene sine i stedet. Hun
tenkte distré at hun burde ha skiftet bukser før hun gikk. Johannes
var nøye med at man skulle være pen i tøyet til enhver tid. Hun sa:
«Jeg vet at det passer dårlig. Men…» Hun kikket opp på ham. «Det
vil jo aldri passe, vil det vel? Akkurat som det aldri passer å bli
syk…» la hun til med et nervøst smil.
«Ikke vær tåpelig!» hogg han i. «Du vet godt hvor viktig det er for
meg med den eksamenen. Etterpå er jeg ferdig utdannet lege. Tenk på
det, du. Jeg er én eksamen unna en solid utdannelse med høy status.
Det er noe annet enn det våset du driver med!» Han så at hun ble
såret, og besinnet seg. «Nå, det er ikke slik ment. Selvfølgelig er det
viktig det du driver med, også. Det jeg mener er at det du kommer med
nå, dette følelsesmessige virvaret, kommer på verst tenkelige tidspunkt
for meg.»
«Men hva skal jeg gjøre, da? Jeg har jo sagt det. Jeg kan ikke trekke
ordene tilbake…»
Marie flyttet litt på seg i sofaen. Hun kjente at beina var urolige,
som om de lengtet henne vekk. Johannes hadde roet seg og virket med
ett kald og beregnende. Han lente seg tilbake i stolen og strøk seg tankefullt
over munnen.
«Nei, du har rett. Du kan ikke ta ordene tilbake.» Han rettet seg
opp igjen og Marie kjente hvordan blikket hans stakk. «Vet du, jeg er
ikke interessert i noen pause. Jeg er ikke interessert i at du skal skalte
og valte med meg etter eget forgodtbefinnende.» Fortsettelsen nesten
ropte han til henne: «Jeg slår opp med deg! Og nå er det best du peller
deg ut herfra, og ikke viser deg her igjen.»
Marie skvatt opp fra sofaen. Hun kjente tårene sive frem i øynene.
«Greit,» klarte hun å få frem. «Ha det så bra, da.»
Hun rasket med seg jakka og gikk med hurtige skritt bort til døra.
Hun hørte at han kom trampende etter henne med tunge steg, som en
sint stut. Det skremte henne såpass mye at hun løp ut av leiligheten
og nedover trappene i oppgangen.
«Husk det da, for faen; vis deg aldri her igjen!» ropte han etter
henne så det gjallet i hele oppgangen.
Et stykke nede i trappen sto noen av Johannes’ naboer, et eldre ektepar,
godt innpakket i fleece og vindjakker, tydelig klare for sin daglige
spasertur. De så forskrekket på henne da hun løp forbi. Det forundret
dem nok at den ordentlige, sindige medisinerstudenten kunne
bruke slik hard stemme og hatske ord. Marie greide så vidt å tvinge
frem et smil til dem for å berolige og vise at alt var i orden, før hun
forsvant ut.
Marie vred på seg der hun satt i togsetet, mens hennes helt
private filmfremvisning fortsatte.
Nesten som på autopilot gikk Marie rett til Britts leilighet. Hun
håpet at venninna var hjemme. Britt åpnet få sekunder etter at hun
hadde ringt på, og tok som vanlig imot henne med et bredt smil.
«Hei, er det deg? Jeg trodde du skulle ut med Johannes i kveld.»
Smilet visnet fort da hun så Maries røde øyne og fortvilte uttrykk.
«Men, hva er det som har hendt? Har du grått?»
Marie nikket. Hun ble trukket inn og fikk hulke en stund mot skulderen
til Britt, før Britt geleidet henne videre inn og satt henne ved
siden av seg på sofaen i stua. Britt lot henne gråte ut og roe seg, men
da Marie hadde tørket tårene og snytt nesen, så Britt spørrende på
henne.
Marie begynte å fortelle, så snart stemmen ville lystre henne.«Jeg
har gjort det slutt med Johannes. Eller egentlig var det han som gjorde
det slutt med meg.»
«Hva er det du sier? Dere som hadde avtalt å gå ut i dag?» spurte
Britt sjokkert.
«Spise middag. Se film. Kanskje gå ut…» mumlet Marie.
«Samme det, da. Hva er det som har hendt? Har dere kranglet?
Han har vel ikke truffet en annen?»
Marie snufset. «Uff, nei. Johannes finner da ikke på slikt, kan du
skjønne. Det var jeg som gikk over til ham i dag for å fortelle at jeg
ønsket en pause. Ja, du er kanskje overrasket, men det er faktisk noe
jeg har tenkt på lenge. Vi passer ikke sammen, det har jeg egentlig
kommet frem til for lenge siden. Jeg føler meg ikke vel sammen med
ham. Det har bare tatt tid å manne seg opp for å gjøre noe med det…»
Britt lo en kunstig latter. «Det er det mest vanvittige jeg har hørt.
Passer ikke dere sammen? Dere har jo hengt sammen som erteris i…
er det ikke to år det er blitt?»
«Jo, det er to år nå i vinter. Når du har sett oss sammen, så har du
nok fått inntrykk av at vi har hatt det bra og har vært glade i hverandre…
Det er noe annet når vi er alene. Du kan ikke tenke deg
hvordan det er da.» Marie fornemmet tankene bak Britts forskrekkede
ansiktsuttrykk. «Neida, det er ikke det at han slår eller er voldsom
på noen måte. Langt ifra! Det er heller det at han virker fjern.
Uinteressert. Som oftest når vi er sammen, så leser han eller ser nyheter
på TV, sitter foran PC-en, holder på med sitt. Og da sitter jeg der
og… venter på ham, liksom. Å, Britt. Jeg har følt meg som luft, som
en prydbusk. Det er som om det er fint å vise frem at han har en søt
kjæreste, at vi er to som har det bra sammen og er vellykket på alle
måter. Fasaden, skjønner? Når vi er alene, bare vi to, virker det ikke
som om jeg betyr noe som helst for ham.»
Britt lente seg tilbake og la armene i kryss over brystet. Hun så kritisk
på Marie. «Du overdriver nå, eller hva? Er det du som har truffet
en annen?»
«Nei!» protesterte Marie hissig.
Britt lot seg ikke affisere, men fortsatte: «Altså, det er ikke det at jeg
har så stor erfaring med kjæresteforhold. Jeg har jo aldri vært sammen
med menn i langvarige forhold. Men jeg vet såpass at man må
fortsette å leve sitt eget liv, selv om man er kjæreste med noen. Og en
kjæreste, eller partner, kan ikke oppfylle alle behov eller ønsker hos en
selv. Du må jo fortsette å være selvstendig og ha egne interesser. Så
når du er hos Johannes og han sitter og leser, da må du finne på noe
annet. Gå en tur, drive med håndarbeid, lese…»
«Jada.» Marie avbrøt henne. «Jeg vet alt det der. Men det er ikke
slik det fungerer. Johannes vil at jeg skal være der, tilgjengelig. Så jeg
kan hente et glass vann eller smøre skiver til han, eller svare når det
ringer på døra. Han vil ikke at jeg skal gå ut uten ham. Og han blir
forstyrret hvis jeg ser på TV, selv om jeg stiller lyden lavt eller skrur
den helt av. Jeg leser ganske mye når jeg er hos ham, men hele stemningen
er så ekkel… Jeg tror ikke jeg klarer å forklare…»
Britt så skeptisk på Marie. «Nei, det tror ikke jeg heller at du klarer.
Det er vondt å være så hard mot deg, Marie, men jeg tror det er
nødvendig. Du forstår faktisk ikke hvor heldig du er som har
Johannes. Eller hadde,» la hun spydig til. «Du tror kanskje at du kan
velge og vrake blant menn, bare fordi du greide å kapre en så fin fyr
som Johannes. Jeg tror du vil oppdage at det ikke er så enkelt.
Johannes må ha sett noe spesielt hos deg. Du er jo ikke akkurat
hans… klasse.»
Britt skjønte at Marie ble såret. «Unnskyld at jeg sa det siste, men
du er faktisk ganske bortskjemt, bare så du vet det. En annen ville gitt
hva som helst for å få være sammen med en så kjekk og solid kar.»
Britt rødmet og så ned. «Forresten tror jeg at det Johannes trenger,
eller det som skal til for at en kvinne kan lykkes hos Johannes, er at
hun er sterk. Individualistisk og sterk.»
Marie avbrøt ampert: «Og det er ikke jeg, mener du?» Hun besinnet
seg fort og sa: «Det kan godt være at du har rett i mye av det du
sier. Men det er en viktig ting du glemmer. Du kjenner ikke Johannes
slik han er under overflaten og til hverdags. Men det gjør jeg! Og slik
jeg kjenner ham, så er han én person når han er ute sammen med
andre. Da er han blid og imøtekommende, oppmerksom mot meg og
alle andre. Men hjemme, når det bare er oss to sammen, da er han en
annen person. En lukket person. Og den personen trives jeg ikke sammen
med. Uansett skremmer det meg at han kan fremstå så ”spaltet”.
«Har du noen gang prøvd å prate med Johannes om dette?» spurte
Britt kritisk.
Marie sukket. «Jeg ville ha gjort det i kveld, hvis jeg hadde fått
sjansen. Men jeg tror ikke han ville ha forandret seg, uansett om han
hadde hørt på meg eller forstått hva jeg mente. Livet mitt går videre
nå, Britt. Og det blir uten Johannes.»
De ble avbrutt av at Britts telefon ringte. Britt var raskt borte ved
den og svarte. «Hallo, det er Britt. Å, hei Johannes! Jo da, hun er her,
men… Ja, ganske fortvilet… Du vil vel snakke med henne?»
Marie gjorde tegn til venninnen om at hun slett ikke aktet å snakke
med Johannes. Det var da ikke for ingenting at hun hadde skrudd
av mobiltelefonen sin. Da Britt rakte telefonrøret mot henne og så
myndig på henne, ristet hun enda mer bestemt på hodet og gjemte
hendene bak ryggen sin.
«Ikke vær barnslig, Marie. Nå har du sjansen til å få pratet ut med
ham.»
Motvillig tok Marie til slutt røret, mens Britt forsvant ut på kjøkkenet.
«Ja, det er meg,» sa hun kjølig inn i telefonrøret.
«Marie, så fint at jeg fant deg.» Han var innsmigrende og varm i
stemmen. «Du, jeg mente ikke noe av det jeg sa da du var her. Kan
du ikke komme tilbake, så vi får pratet ut og skværet opp? Tenk at vi
endelig har hatt vår første krangel. He-he.»
Han merket at hun nølte, og la til: «Jeg er ikke sint på deg lenger.»
Hun var taus noen ekstra sekunder, før hun svarte: «Jeg kan for så
vidt komme opp til deg en tur… Men da blir det bare for å prate og
forklare for deg hvorfor jeg vil at det skal være slutt.»
«Slutt?! Du sa da vitterlig pause til meg?» utbrøt han.
«Ja, jeg gjorde visst det.» Hun bet seg i leppa. «Men etter det som
hendte hos deg i ettermiddag, har jeg funnet ut at jeg tenkte og sa
”pause” til deg fordi jeg var feig. Nå vet jeg at det jeg egentlig ville,
var å gjøre det slutt. Definitivt slutt.»
Hun kunne høre at Johannes pustet tungt, før det kom: «Du er faen
meg ikke sann! Her kommer jeg og strekker ut en åpen hånd til deg,
og du slår til den så det svir!»
Marie smilte for seg selv av bildet Johannes tegnet. Hun så for seg
at hun dasket til den åpne hånda hans; at hun tok i alt hun orket.
Hun tørket av seg smilet da hun innså at Johannes ikke så noe
komisk i situasjonen. «Jeg beklager, men jeg tror kanskje ikke det er
noen vits i at jeg kommer opp. Det er endelig bestemt. Jeg slår opp. Jeg
vil ut av forholdet med deg.»
Det ble stille i den andre enden.
Marie gjentok: «Jeg mener det jeg sier, jeg vil ut av forholdet med
deg. Jeg er helt sikker. Du kan ikke overtale meg. Jeg ville ha pratet
med deg for å forklare, for å være der, hvis du ble lei deg eller ikke
trodde meg. Bare derfor.»
Johannes var fremdeles stille, så hun fortsatte, en anelse febrilsk:
«Jeg skal uansett flytte. Om noen uker.»
«Du skal hva? Og hvor skal du flytte hen, om jeg tør spørre?»
Hun fortalte i et lett tonefall: «Til Svaldal. Jeg har fått jobb der som
avdelingsleder i en av de kommunale barnehagene.»
Johannes gikk nesten opp i fistel: «Flytte til Svaldal?! Er ikke det
en gudsforlatt plass langt oppe i Nord-Norge?»
Hun lo: «Nei, vet du hva, Norge er nok mer langstrakt enn du er
klar over. Svaldal ligger ikke i Midt-Norge engang. Det regnes som en
del av Østlandet. Det er ikke mer enn fem-seks timers kjøring fra
Malby, faktisk.»
Det virket som om realitetene begynte å gå opp for ham. «Hvorfor
har du ikke sagt noe? Er det virkelig tilfelle at du har søkt jobber og
planlagt flytting uten å si et pip til meg? Hvorfor?»
Marie fniste litt usikkert og unnskyldende. «Nei, si det. Jeg syntes
først det var spennende bare å leke med tanken. Så sto det en annonse
i avisa, og da jeg søkte og fikk jobben, så åpnet det seg en fin mulighet
for meg til å… til å starte på nytt. Det er jo ikke så langt til
Svaldal. Hvis vi hadde tatt pause i forholdet, kunne vi fremdeles ha
møttes nå og da. Men som sagt, siden jeg var hos deg i ettermiddag,
har jeg forandret mening.»
Det ble taust hos Johannes, som om han lette etter ordene.
Marie spurte kjekt: «Vel, vil du at jeg skal komme oppom, eller?»
Han nærmest freste: «Nei, vet du hva. Bare gi faen. Fortsett som du
stevner, for det er jo akkurat det du holder på med: Gir faen. Du har
virkelig skuffet meg noe aldeles hinsides. Du har gått bak ryggen min
og planlagt flytting, og hatt problemer i forholdet uten å si noe. Hvis
jeg hadde visst hvordan det var fatt, kunne vi ha pratet ut og kanskje
gjort noen grep for å få forholdet til å fungere. Du har kjørt solo, der
du burde ha støttet deg til meg. Dette er et svik, Marie. Et svik. Dette
kan jeg aldri tilgi deg!»
Marie hørte at Johannes slengte på røret. Hun følte seg slem og skyldig,
men etter noen sekunder fikk hun summet seg og gikk stille bort
med telefonen og la den på plass i laderen.
Hun gløttet opp og la merke til at Britt sto i døråpningen og stirret
på henne, rød i fjeset.
«Skal du virkelig flytte?» Hun viftet med hånda i retning telefonen.
«Ja, unnskyld at jeg lyttet, men det var nesten ikke til å unngå.
Johannes ble vel ikke særlig glad for nyheten, kan jeg tenke meg?»
«Nei, han ble ikke det.» Marie satte seg igjen og gjemte ansiktet i
hendene noen sekunder. «Han følte seg sveket. Han mener jeg har gått
bak ryggen hans,» sa hun spakt.
«Ja, du synes vel ikke at det er rart? Det synes faktisk jeg også! Og
hva mer er; du har sveket meg på samme måten. Din beste venninne!»
Britt satte seg tungt ned i stolen overfor Marie. «Hvorfor i all verden
har du ikke sagt noe til meg?»
«Vel, for å være ærlig, så vet jeg ikke helt. Selv om jeg ikke sa noe
til Johannes, kunne jeg ha sagt det til deg. Det har bare ikke blitt slik.
Som jeg sa til ham, så var det på en måte fint å ha en hemmelighet,
helt for meg selv. I starten var det mest som en dagdrøm, men nå er
det altså blitt virkelighet.»
Marie, som halvveis lå i togsetet med øynene lukket, langt
borte i sine erindringsbilder, ble revet ut av tankene sine ved at
noen dumpet ned i setet ved siden av henne.
«Det er ledig her, vel?» sa en mørk og melodiøs stemme.
Marie snudde hodet og så rett inn i et par brune øyne under
en lys lugg. Det var en ung mann som hadde satt seg ned i setet
ved siden av henne, og Marie syntes umiddelbart at han virket
kjekk og sympatisk.