I år skal jeg gi ut en kjærlighets/feelgood/moderne bygderoman. Den er helt frittstående og heter «Kjære Sandra».
Allerede mens jeg satt og skrev den, hadde jeg veldig stor
tro på romanen. Svaldalbøkene kjentes litt vanskelig å markedsføre, fordi de
var en blanding av flere sjangre: krim, kjærlighet, bygd. Men «Kjære Sandra»
skulle bli en rendyrket kjærlighets/feelgoodroman, var planen. Jeg syntes jeg hadde
lyktes i å skrive en mer sjangertro roman, men da jeg begynte å sende den rundt
til forlagene og fikk en og annen tilbakemelding, kom det fram at jeg nok også
denne gangen har blandet ”kortene” litt. I alle fall ett forlag mente at dette
var en moderne bygderoman, og da jeg tenkte etter, kunne jeg jo gi dem
rett, selv om mye av handlingen i «Kjære Sandra» foregår i byen, nærmere
bestemt i Oslo.
I den aller første romanen jeg skrev – Vårløsning – reiste
hovedpersonen fra byen og bosatte seg på bygda. Hovedpersonen i «Kjære Sandra»
gjør motsatt. Hun flytter fra Leira i Valdres til Oslo, enda hun vet at bylivet
egentlig ikke er noe for henne. Men hun er så forelsket i en mann som ikke vil noe noe annet sted enn i
Oslo. Hun bestemmer seg for at her må hun satse, og flytter etter.
Overskriften til dette innlegget er fantasert fram med utgangspunkt i et innspill
jeg fikk fra et forlag som leste manuset til «Kjære Sandra». Hovedpersonen – ei
ung kvinne – heter nemlig Gudrun, og det mente forlaget ikke var noe særlig bra
heltinnenavn.
Nei, heller burde hun vel hett Sandra? Men Sandra fra
boktittelen eksisterer egentlig ikke. Hun er en fiktiv person fra
samlivs-/spørrespalten «Kjære Sandra», en meget populær spalte i tidsskriftet
Gudrun jobber i.
Jeg syntes det var fint at heltinnen hadde et enkelt, norsk
navn, og for meg var det morsomt at Gudruns sjef straks begynte å kalle henne
Guddy, veldig imot Gudruns vilje…
Å velge navn til personer i bøker er ikke alltid så enkelt.
Jeg husker ikke nå hvor navnet Gudrun kom fra i utgangspunktet, men jeg tror
jeg tidlig så for meg en scene der hovedpersonen ble kalt Guddy av sin noe
spesielle sjef, og at hun hatet det. Jeg liker å ha med småting som dette; det
er med på å sette personer opp mot hverandre, skaper små konflikter og gnager
litt.
Når jeg først har kommet i gang med historien, liker jeg å
holde på navnene jeg har valgt. Og om noen sier noe sånt som: «Gudrun? Heltinna kan
vel ikke hete Gudrun!?», så er det som å vifte med en rød klut
framfor nesa på meg. Da SKAL hun hete Gudrun. Basta!
He he ... Snodig innlegg. Men, jeg skjønner jo forlaget litt også. Feelgoodroman med Gudrun, liksom. Jeg las en krim med en helt som hette Gjermund. Det irriterte meg fra start til mål. Var liksom noe bestefars og pietistaktig over det. En prest kan hete Gjermund, ikke en hardtslående actionhelt. Men ... Det deilige med å skrive selv er jo at det er du som bestemmer. :)
SvarSlettDet der med navn er rart. Enkelte navn får fram de dårlige vibrasjonene, andre navn får fram de gode. Og navnene jeg liker, er ikke de samme som du liker. Noen navn passer til ditt og noen passer til datt. En krimhelt som heter Gjermund? Ja, litt uvant er det, men hvorfor ikke, egentlig?
SlettHvorfor er det helt greit at heltinner heter Rebecca, Victoria og Helene, mens Åse, Gerd eller Turid værsågod får nøye seg med å være tjenestejente eller butikkdame?
Uansett: Jeg kan være enig i at Gudrun sikkert hadde passet bedre i en gammel bygderoman.
Nå får jeg virkelig håpe at jeg KAN bestemme dette selv! :-) Forlaget som skal gi ut boka (Publica) er ikke i gang med første korrektur enda, så vi får se om det kommer innsigelser...
Jeg stemmer for Gudrun! Nettopp fordi det ikke er opplagt, og dermed blir det mer interessant. Navn er viktig, det.
SvarSlettHjertelig takk for kommentaren, bokendag, fra både Gudrun og meg. Gudrun er fornøyd med og stolt av navnet sitt, sier hun. Det var jo det navnet foreldrene hennes ga henne, kanskje hun er oppkalt etter noen i slekta? Og så passer det godt til brorens navn; han heter Gunnar.
Slett