Nå er sommerferien slutt, og på tide med en oppdatering på skrivebloggen. Jeg har tenkt og skrevet bare lite i løpet av
ferien, og korrekturen på Kjære Sandra har jeg overhodet ikke rørt.Før sommerferien var jeg i kontakt med forlaget og «klaget min nød». Jeg var ikke fornøyd med måten konsulenten foretok språkvask og korrektur denne gangen. Hun har slettet, skrevet og satt veldig mange spor etter seg i teksten, og siden hun for arbeidet videre vil se hvordan jeg bearbeider teksten med bakgrunn i hennes forslag, ville hun ikke la meg få lov til å forkaste slettinger hun har gjort. Jeg ba om å få lov til det, fordi jeg så at det var veldig mye hun har tatt ut, som jeg vil ha inn igjen. Hvis jeg hadde fått lov til å forkaste hennes slettinger, ville det hun har strøket, sprette tilbake til stedet i teksten hvor hun fjernet det. Om jeg ikke fikk lov til det, betydde det at jeg måtte skrive alt inn igjen på nytt.
Hvis jeg skulle gjort som hun ville, hadde hun påført meg en enormt arbeid som jeg i bunn og grunn synes er helt unødvendig, og så vidt jeg kan forstå, mest fordi hun ikke liker stilen min.
Jeg har skrevet om det på bloggen før: Det er mye man kan utelate i en tekst. I bunn og grunn kan man helt la være å skrive teksten. Men: Det fine med å skape noe er jo at man faktisk ønsker og våger å gå inn på scenen, oppta plass, vise fram bidraget sitt, og våge å tro at leserne virkelig har lyst til å se hva det er en har å by på! Hvis ingen våget dette, ville det ikke blitt noe litteratur!
Jeg ble både lei meg og irritert over måten konsulenten har gått løs på teksten min. Jeg er åpen for forslag, og synes det er greit der hun har markert i teksten og gjennom kommentarer i margen ber med korte ned, eller se om jeg kan stryke hele passasjer. Da får jeg fortsette å bestemme selv over teksten min – kanskje gjør jeg som hun sier, kanskje ikke. Det jeg virkelig ikke liker er når hun stryker alt fra hele sider til småord her og der, og det er ikke fordi noe er feil, det er bare fordi hun ville foretrukket en mer strippet tekst. Hun skriver om ved å putte inn komma, ord og setninger også, og det er da det blir så uoversiktlig og vrient for meg at jeg mest av alt får lyst til å gi opp.
Jeg har aldeles ikke ønsket et effektivt språk som stil i denne romanen! Nei, for den passer til å være muntlig og litt pratsom, synes jeg.
Når konsulenten og jeg er uenige om stilen, eller skal vi si stemmen i manuset, så må det da være forfatteren som skal bestemme, ikke konsulenten?
Jeg har skrevet om det på bloggen før: Det er mye man kan utelate i en tekst. I bunn og grunn kan man helt la være å skrive teksten. Men: Det fine med å skape noe er jo at man faktisk ønsker og våger å gå inn på scenen, oppta plass, vise fram bidraget sitt, og våge å tro at leserne virkelig har lyst til å se hva det er en har å by på! Hvis ingen våget dette, ville det ikke blitt noe litteratur!
Jeg ble både lei meg og irritert over måten konsulenten har gått løs på teksten min. Jeg er åpen for forslag, og synes det er greit der hun har markert i teksten og gjennom kommentarer i margen ber med korte ned, eller se om jeg kan stryke hele passasjer. Da får jeg fortsette å bestemme selv over teksten min – kanskje gjør jeg som hun sier, kanskje ikke. Det jeg virkelig ikke liker er når hun stryker alt fra hele sider til småord her og der, og det er ikke fordi noe er feil, det er bare fordi hun ville foretrukket en mer strippet tekst. Hun skriver om ved å putte inn komma, ord og setninger også, og det er da det blir så uoversiktlig og vrient for meg at jeg mest av alt får lyst til å gi opp.
Jeg har aldeles ikke ønsket et effektivt språk som stil i denne romanen! Nei, for den passer til å være muntlig og litt pratsom, synes jeg.
Når konsulenten og jeg er uenige om stilen, eller skal vi si stemmen i manuset, så må det da være forfatteren som skal bestemme, ikke konsulenten?
Heldigvis støtter redaktøren meg, og han gir meg medhold i
at konsulenten har begått overtramp med den metoden hun har valgt. Han skjønner
nok også at hun og jeg har ulike måter å uttrykke oss på, og at samarbeidet videre
ville blitt litt vanskelig av den grunn.
Og nå har jeg altså fått lov til å forkaste hennes slettinger. Men jeg har lovet å vurdere nøye alle forslag hun har kommet med – det er helt sikkert mangt i forslagene hennes som jeg bør ta ad notam. Så jeg skal gjøre mitt aller beste for å skille klinten fra hveten; ikke bare avvise alt fordi jeg er fornærma og sur…
Redaktøren har lovet meg en annen konsulent i det videre arbeidet. Det var ikke noe jeg ba om, men jeg når redaktøren først tilbyr det, synes jeg kanskje det er et smart trekk.
Greier jeg utgivelse før jul? Vi får se!
Jeg kjenner følelsen.
SvarSlettJeg skrev en liten historie til et forlag, som aksepterte den og ville gi den ut i en antologi.
ETTER at de hadde gjort en generell språkvask.
Problemet var at de hadde dårlig tid, og da "vasket" ved å skrive om, heller enn ved å fortelle meg hva de ikke var fornøyd med, sånn at JEG kunne rette/justere i henhold til, eller til og med FORKASTE forslagene deres.
Og med stadig tilbakevendende henvendelser om "vi MÅ få dette ferdig", endte jeg opp som en konsulent på min egen tekst.
Jeg kunne selvfølgelig sittet med originalmanuskriptet mitt og funnet alle endringene de hadde gjort, men... tidspress. Jeg endte med å sitte med min tekst, eller egentlig konsulentens omarbeidede tekst, og lese den som om JEG var konsulenten, og forsøke å rette opp i de tilfellene konsulenten avvek fra det jeg mente var hensikten med min opprinnelige tekst.
INGEN morsom oppgave.
Og problemet var veldig enkelt.
Forlaget hadde ANTATT at jeg kom til å forsinke prosessen, derfor hadde de valgt en metode som fremsto raskest for dem. At jeg var istand til å svare på epost iløpet av 15 minutter var noe de ikke visste, og således noe de ikke kunne ta med i betraktningen.
Resultatet ble en tekst som på noen områder ble bedre enn min original, og på andre områder ble vesentlig svakere i mine øyne.
(så kan jeg jo også skyte inn at enkelte av mine venner, venner som nå skal trå VELDIG varsomt i min nærhet, var helt enige med konsulenten ;-) )
Hei Spredo, og takk for kommentaren! Når man har laget en tekst, må man ha rett til å bestemme hva og hvordan den siden skal bearbeides og endres. Det du ble utsatt for høres ikke bra ut!
SlettAt forlaget gjør det som er raskest for dem, kjenner jeg meg igjen i. At forfatteren allerede har nedlagt timer, dager, måneder i å få teksten dit den er når forlaget får den - nei, det bryr vi oss ikke om. Jeg får ofte følelsen av at konsulenten ikke engang har lest hele teksten eller skjønt ideen, før h*n går i gang fra side 1 med saks og øks.
Som liten, ubetydelig forfatter ser det ut til at man skal måtte finne seg i så mangt. Og man finner seg i mye også, for å bli utgitt - slik er det bare.
Å få konsulenthjelp slår nok begge veier - noe får man høynet kvaliteten på, og noe blir kanskje dårligere.
Min fjerde roman - Døden på skrivekurs - er uberørt av konsulentfingre, og flere uavhengige lesere har sagt til meg at det er det beste jeg har skrevet så langt. Det kan jo være fordi alt da henger bedre sammen innenfor den logikken jeg har bestemt at jeg vil ha?
Jeg prøver å skrive.
SlettOg er vettskremt med tanke på konsulentene. Hvem vil jeg få? Vil jeg få den samme hver gang? (neppe)
Jeg har min egen stil, en stil som er noget strammere enn det fremstår i muntlig form her. Det er min stil, og at andre skal "rette på" den blir... feil.
Men, jeg er innstilt på å ta imot alle gode råd jeg kan få. For selv når min teks ter perfekt, så kan det jo være noen der ute som trenger etpar ekstra presiseringer for helt ut å forstå hva jeg mener... ;)
Når det er sagt, så var min tilnærming rimelig pragmatisk. Jeg fikk betalt for teksten, og da kan jeg akseptere at forlaget gjør endringer de mener må til for at historien skal være mer "spiselig". Men jeg har lært til neste gang, da skal jeg ha mer kontroll. Spesielt fordi jeg så at enkelte av mine mer... muntlige formuleringer, som skulle bidra til å forklare hovedpersonen, ble fjernet fordi de "strammet opp" teksten.
Det er absolutt ikke utenkelig at den siste romanen din er bedre fordi det bare er en person som har skrevet den. Konsulenter er jo ikke mer enn mennesker, de heller. SELV om de ønsker å fremstå som det. ("Vi får så dårlig betalt at det minste vi kan forlange er evig aksept blandt forfatterne for at vi er overmennesker")
Konsulenter og oversettere... yrkesgrupper som er underbetalt, men som neppe blir bedre betalt før de tar seg sammen og leverer bedre kvalitet!
Å ha sin egen stil, sin egen stemme, er viktig. Samtidig vil man nå leseren, man ønsker at leseren skal få de samme bilder, stemninger, følelser som man sitter med som forfatter. Det krever at man skriver forståelig og at det flyter. Teksten kan selvfølgelig utfordre, men det er kanskje ikke lurt å utfordre i for store doser.
SlettJeg anser det som viktig at man får hjelp til å se teksten utenfra, hjelp til å luke og stusse. Men konsulenten må være lydhør for forfatterens stemme, og ikke glemme hvem det er som eier teksten.