Det hender enda at jeg av og til sender et manus til et av
de store, anerkjente forlagene. Enda jeg skjønner nok nå at det har ingen
hensikt. Det er jo bare å be om juling. Eller: Det jeg får er ikke juling. Det
er knapt nok et likegyldig skuldertrekk. Men det er et nei. Hver gang.
Edvarda Knutsen skriver i romanen «Døden på skrivekurs»:
Å forsøke å få manus
antatt av et forlag, er som å forsøke å bevege en betongvegg ved å kaste
litteratur mot den – en umulighet. Den står der like taus og ubevegelig med
ryggen til, gir bare fra seg et svakt gnirk hver gang den rammes av et ny tekst,
som skal bety: ”Nei, la meg være i fred! Vil ikke!”
I likhet med Edvarda kommer jeg nok aldri til å forstå hva det er som er så ulidelig feil med bøkene mine, hva er det som gjør at de har fortjent avslag etter avslag, og aldri annet enn avslag. Jeg er så sta og dum at jeg bare fortsetter med mitt, jeg.
Vær sta. Fortsett med ditt. En dag er det du som står med kontrakten i hånden.
SvarSlettI mellomtiden kan du hoppe galant bukk over de forlag som ikke engang gidder å lese manus. Det bare tapper deg for energi. Tenker jeg.
Jeg har gjort meg noen tanker om at det kanskje har blitt vanskeligere å komme gjennom nåløyet bare de siste 10-20 år. Flere og flere skriver, og flere skriver sånn passelig bra. Forlagene kan velge og vrake. Som oftest vrake.
I mellomtiden er det ikke stort annet man kan gjøre, enn å fortsette å skrive...
Ha en skrivende dag! :)
Lill-Karin
Hei Lill-Karin!
SlettTakk for oppmuntrende ord!
Jeg tror du har rett i at det er vanskeligere å komme gjennom nåløyet nå enn før. Det er veldig mange av oss som skriver, og forlagene trenger ikke lete opp eller dyrke talentene - de popper tilsynelatende opp helt av seg selv, det kommer alltid nye til og det er nok å velge blant.
Vi får bare fortsette å skrive, Lill-Karin - en dag slår vi kanskje igjennom!