Alt som kan utelates

Forlaget er i gang med sin språkvask og korrektur av min femte roman, den som skal hete «Kjære Sandra». Men før konsulenten gikk i gang med sitt arbeid, ba hun meg ta en ekstra runde og ordne opp i en tung og vanskelig innledning av romanen. Jeg var enig i at starten var tung, og det er alltid smart med en grovopprydding før vi begynner med finpussen. Ellers kan man risikere at man sitter og flikker på en sekvens det til slutt viser seg at man kutter helt ut.

En kommentar konsulenten ga meg på et par ting i teksten, er en kommentar jeg har sett en del ganger før. Den er noe a la dette: «Unødvendige opplysninger. Kan strykes.»
Som alltid når jeg pirkes på eller kritiseres, kjenner jeg at jeg umiddelbart går i forsvarsposisjon. Så går det litt tid, og så tenker jeg: «Javel da, hun har vel kanskje litt rett i dette.» Og så går jeg noen runder, veier for og imot. Noen ganger ender jeg opp med å gi konsulenten helt rett og stryker sekvensen hun mente var unødvendig.  Noen ganger møter jeg henne på halvveien, stryker deler eller skriver litt om. Andre ganger holder jeg på mitt, argumenterer hvorfor jeg vil at nettopp den sekvensen skal være med, og så får jeg beholde den som den står.

I bunn og grunn er det veldig mye som er unødvendig i en roman! Egentlig kan man vel si at hele romanen er unødvendig – ergo kunne alt strykes! Man kunne latt være å skrive noe som helst. Ingen ville savnet det...

Men når man først har valgt å fortelle en historie, og har valgt å gjøre det i romans form, så må man våge å bruke hele lerretet. Og romanens lerret er stort! Det er lov å ta med flere sidemotiv, et stort persongalleri, og gå detaljert til verks i beskrivelser av personer, miljø og hendelser. Det kan faktisk være helt nødvendig å ta med litt av hvert for å fylle lerretet – kjøtt og flesk, smaker, farger og dufter – bare fantasien setter grenser.

Det er klart man må holde en viss styring med hva man tar med og hvor langt man strekker det. Det bør ha en retning, en hensikt. Hver lille bestanddel må spille på lag med romanens budskap, den røde tråden må være der.

Men å skrive en hel roman, det handler også om å våge å utbrodere, utfolde seg, pøse på, overdrive og gjøre tingene store og dramatiske. Gjør i alle fall det når du lager ditt første utkast. Så har du mye å gå på når den kritiske prosessen kommer. ;-)