Unødvendige småord

Når vi uttrykker oss muntlig, har vi lett for å bruke mange små ord. Vi fyller opp og krydrer med dem, putter små ord innimellom de litt større og tyngre; de ordene som bærer setningen eller som er det faktiske innholdet, selve grunnen til at vi sier akkurat det vi sier.

At vi bruker fyllord, kan være fordi vi vil gjøre setningene våre lengre, så de skal vare litt, så vi kan ha ordet lenger (kanskje vi liker lyden av vår egen stemme), eller for å vise at vi er meddelsomme og imøtekommende, vise den vi snakker med at vi veldig gjerne vil slå av en prat. Eller det kan være de små, hverdagslige ordene kan mykne de skarpe kantene på de ”store ordene”. Hvis du selv skulle komme i samtale med en som prater veldig kort, militært og konsist, lurer du kanskje på om vedkommende egentlig har tid eller lyst til å prate med deg.

Når vi skriver, er det ikke like vanlig å bruke disse småordene; de blir unødvendige, tynger og lesser ned. Noen forfattere vil kanskje ha dem som varemerke og insistere på å bruke dem, men stort sett tror jeg forfattere vil ønske å uttrykke seg presist, enkelt, få det til å flyte. Men husk: noen ganger kan (de unødvendige) småordene ha betydning for rytmen i setningen. Det kan av og til være riktig med et fyllord eller to, men som hovedregel vil jeg si det er best om man stryker dem.

To eksempel:

”Hun satte seg ned ved det runde bordet.”

”Ned” er i denne sammenhengen et unødvendig, lite ord. Det kan like gjerne stå: ”Hun satte seg ved det runde bordet.”
Les de to setningene for deg selv, og kjenn at det er en forskjell.

”Han så bort på henne.”

”Bort” er i denne sammenhengen et unødvendig ord. Det er enklere og renere med: ”Han så på henne.”

(Eksempelet er kanskje ikke verdens beste, for i denne sammenhengen kan vi gjøre det enda bedre ved å skrive om; heller lede leserens blikk for å vise hva ”han” så, da han så på henne. For eksempel: ”Kinnene hennes hadde en frisk rødfarge etter spaserturen i den kalde vinterlufta, og øynene hennes strålte mot ham.”
Slik kan vi vise i stedet for å (gjen)fortelle!)

Da jeg begynte å skrive og jobbe mer med det jeg laget, oppdaget jeg at jeg hadde en lei tendens til å lesse på med ”litt” i hauger og lass.
Har du oppdaget om deg selv at du har ett eller flere småord du bruker ofte, kanskje litt for ofte?