Du har hatt en stressende dag

Tidligere i år fikk jeg ny pulsklokke. Jeg var egentlig ganske fornøyd med den jeg hadde før også, men den nye er mer avansert. Jeg bruker langt fra alle funksjonene på den, og jeg har den ikke på meg om natta.

Når det gjelder å motiveres til aktivitet, så er det nok forskjellig hva vi foretrekker. For noen er det viktig at det er noe sosialt, å gå eller løpe en tur sammen med noen, kan gjøre turen lett som en lek. For andre kan det være stikk motsatt; man trenger pause fra folk, få være for seg selv, da er det deilig med en tur langs veien eller i skogen helt alene, i stillhet.

Jeg liker og motiveres av at pulsklokka kan måle tid, avstand, antall skritt, puls, høydemeter med mer. Hver kveld får jeg tilbakemelding om hvordan dagen har vært. Som regel sier klokka "Du har hatt en rolig dag". Jeg opplever ikke klokka dømmende eller noe; den bare fastslår at dagen har vært rolig, og det er jo sant. Jeg synes det kan være motiverende å gå en lang tur eller få opp pulsen ved å gå en bakke eller jogge - blant annet for å få en annen tilbakemelding enn den om den rolige dagen.

Julaften fikk jeg meldingen - som jeg bare har fått en gang tidligere i år (etter en veldig hektisk dag på jobb) - "Du har hatt en stressende dag". Jeg mener selv at jula ikke stresser meg lenger, men det føltes som en anerkjennelse at kjøkkentjeneste på julaften faktisk kan være ganske hektisk og masete. ;-)

Så var det også litt morsomt at den "smarte" klokka antok jeg hadde gått på ellipsemaskin i går, da jeg bakte potetlomper av restene av de kokte potetene fra julaften. Så savner du ellipsemaskin, kan kanskje kjevling være et bra alternativ. :-D

Fortsatt god jul!

Løpedagene er kanskje over?

Nå er det vel virkelig på tide med livstegn herfra! Jeg har jo funnet ut at det går an å ha innlegg om andre ting enn skriving, ellers kan det hende det aldri blir noe innlegg...
Så i dag blir det et innlegg om aldring. I høst fylte jeg 59, så 60 er ikke så langt unna, og jeg må innse at jeg er i ferd med å bli gammel. Å snakke om når man skal gå av med pensjon er ikke et uvanlig samtaletema i sosiale lag jeg deltar i, likeledes å drøfte hvorvidt man bør flytte til noe mer lettstelt enn det store huset som nå bare skal romme to personer.

Jeg har lest flere bøker om alderdom, og synes det er veldig bra at noen belyser hva alderdommen kan medføre. Det er mye som er stusslig, men det er mye som er bra også. Det handler om - som for hele livet for øvrig - å kunne nyte nået, sette pris på det man har, ikke hele tiden tenke på hva man har mistet eller savner eller ser at "alle" andre har. For det finnes jo flust av mangler og savn for mennesker i alle aldre.

Jeg var i mange år en ivrig jogger. (Jeg kalte også det jeg holdt på med, for løping, men ble aldri noe særlig rask). Men de siste par-tre årene har det blitt stadig vanskeligere å jogge, på grunn av vondter her og der. Det er et savn å kunne legge ut på joggetur. Gjerne alene, men gjerne også sammen med venner. Det å skravle med en god venn mens man legger i vei og nesten umerkelig få gode innskudd på helse-kontoen, det er så fint! Jeg ser jo mange som er mye eldre enn meg, som fortsatt jogger og løper og holder på, så jeg tenkte kanskje det var noe galt med kroppen min. Men nå innser jeg at det faktisk er "alderen som krever sitt". Her gjelder det å se muligheter - hva kan jeg gjøre av aktiviteter nå, som er bra for helsa?

Jeg er også veldig glad i å gå; når man går får man brukt sansene underveis, i større grader enn når man løper eller jogger fram i «rasende fart». Jogging har kanskje fungert mer som meditasjon for meg; det er ikke plass til så mange tanker når pulsen er høy og pusten går som en blåsebelg. Når man går, derimot, kan man observere underveis, reflektere over det man observerer, eller helt andre ting. Bearbeide inntrykk etter arbeidsdagen eller spesielle hendelser, legge planer og strategier for hvordan man skal komme videre i et prosjekt man jobber med. Eller man kan høre på musikk eller en podkast.

En følelse man kan ha når man løper, er følelsen av flyt. Av å være i drift, på vei framover, eller i alle fall på vei i en eller annen tydelig retning. Sånn kan det også kjennes når man har skriveflyt. Det bare strømmer på, bokstaver, ord og setninger former seg uanstrengt og lett.
Følelsen av skriveflyt har jeg dessverre ikke hatt på lang tid, men så har jeg heller ikke satt meg ned og forsøkt så mye.
Her om dagen pratet jeg med ei anna som skriver, hun er ung og jeg begynner å bli gammel. Jeg sa til henne at jeg kanskje ikke kjenner så mye av det presset lenger; lysten til å skrive, drivet etter det. På en måte er det faktisk litt godt. Kanskje jeg kan kjenne noe på den samme roen når det gjelder løping. I alle fall etter hvert? Og så skal jeg nok passe på å jogge/gågge de dagene hvor kroppen er villig. 

Skogen er snart rudd -

I forrige innlegg tok jeg for meg en aforisme, i dag blir det et av våre mange ordspråk. Ordspråkene som ser ut til å gå stadig mer i glemmeboka.
Det hender at de ramler ut av meg når jeg kommer på noe jeg synes passer til situasjonen, og hvis noen av den yngre garde er i rommet med meg da, så ser de gjerne rart på meg. 
Jeg kan for så vidt huske at jeg syntes noen av ordtakene var "rare" da jeg var liten, men vi pugget dem på skolen og de var en del av folkelærdommen. Så var de ikke rare lenger, man hadde dem med seg videre i livet.

Ordspråket jeg tar for meg i dag, er ikke så vanskelig å forstå. Det går slik ifølge Ivar Aasen: Skogen er snart rudd, han er ikkje snart runnen (eller upp atter runnen). Om dette likevel skulle oppleves som vanskelig å forstå, så er det vel helst på grunn av den gamle nynorsken. Ivar Aasen samlet norske ordspråk og fikk dem utgitt i 1856. I boka ordnet ham dem tematisk, og dagens ordtak står under kategorien "Mark og skov".
Oversatt til mer moderne nynorsk, så står det noe a la: Skogen er snart rydda, men er ikkje snart oppvaksen att.

Skogsmaskiner eller en orkan feier snart en skog av banen - trærne i skogen brukte 70 til 100 år på å vokse seg høye.

Ordtaket "rant meg i hu" som det heter, da jeg hørte om en viss herremann i landet over there som melder landet sitt ut av samarbeid og avslutter viktige og vel etablerte avtaler, fordi han mener at landet hans klarer seg mye bedre på egen hånd. Alt det ledere før ham har arbeidet for å opprette og holde ved like - og det kan ha tatt lang tid - klarer han fort å rive ned.

«Hvis døra ikke åpner seg, er det ikke din dør»

I min almanakk er det for hver nye uke en aforisme, eller et fyndord. Kanskje har du et litt anstrengt forhold til slike sitater, tenker at det er selvfølgeligheter og meningsløse floskler.
Personlig liker jeg i alle fall noen. De kan være som heiarop som setter mot i meg, eller de kan være til trøst.
Den som står i overskrifta til dagens innlegg, synes jeg er litt negativt ladd, men den kan jo ha noe for seg likevel. Den er tankevekkende.

Som forfatterspire tenker jeg at jeg gjentatte ganger gjennom mange år har oppsøkt ei viss dør. Hver gang jeg har sendt inn manus til forlag, er det som å banke på den døra. «Kan jeg få komme inn? Jeg har en tekst her, kan jeg få by på den?» Svaret har hver gang (så å si) vært nei.
Med tanke på ukas fyndord; nå som jeg har spurt så mange representanter som passer på denne døra, og tilbydd ulike tekster her og der, og hver gang fått svaret nei. Og døra åpner seg ikke. Kanskje er ikke den døra for meg? Det er lov å lure, i alle fall.
Kanskje man kan finne en annen vei inn i varmen? Eller bare gå og finne på noe annet.

Hva slags forhold har du til aforismer? Har du en du liker veldig godt, eller en du hater?

EGENTID

I mange år av voksenlivet har jeg stadig lengtet etter mer egentid. Da ungene var små, ble det gå- eller joggeturer når pappaen holdt fortet. Eller korte stunder om kvelden etter de hadde lagt seg.
Da ungene ble større, gikk det an å være i sin egen boble ved siden av at de lekte og holdt på med sitt; det var gjerne lesing eller skriving jeg holdt på med da, for det er jo det jeg har lyst til å drive med i boblen min.

Som middelaldrende merker jeg at energien ikke er like god lenger. Jeg orket rett og slett mer da jeg var yngre. Orket at det foregikk mange flere ting per dag, orket å holde på lenger med ting, var mer utholdende mentalt og fysisk. Så behovet for egentid er ikke blitt mindre, selv om jeg har mye mer egentid nå enn da ungene var små; det behovet holder seg på en måte konstant.

Jeg tenker ofte tilbake til da jeg som ung voksen bodde alene. Da hadde jeg mye egentid, da! Da var det for mye av det. Jeg lengtet etter selskap, håpet at noen skulle ringe på eller stikke innom, eller slå på tråden og foreslå at vi skulle finne på noe. Men alle hadde nok med sitt, virket det som.
Det hendte jeg ble skikkelig nedfor av all alenetiden. Da greide jeg ikke ta kontakt med bekjente eller venner, for å foreslå en prat eller et treff, selv om jeg visste at det ikke hadde gjort noe. Jeg var bare "nerimella" som man sier nordpå. Jeg ble smådeppa av å være så mye alene. Da var det bare å stå i det, holde ut til det ble arbeidsdag igjen. For det var gjerne i helger og ferier det ble stusslig å være så mye alene.

For å kunne skrive tenker jeg det er viktig med en god balanse mellom egentid og det å ha folk rundt seg. Man trenger egentid for å bearbeide og skape tekst, men man trenger også impulser utenfra for å fange opp ideer, og impulser får man i rikt monn når man er ute blant folk.

Det er absolutt noe i uttrykket For mye og for lite skjemmer alt. Passe mye egentid ønsker jeg meg.

Hva med deg? Har du behov for mye egentid? Og har du passe mye, for lite eller for mye egentid, synes du?

Sensommer og strøtanker

Så er sensommeren her og skogen frister med sine frukter. Det er for eksempel fortsatt mulig å finne blåbær. Her i området er det ikke et toppår for de små blå, men det er slett ikke verst.
Jeg elsker å tusle omkring i skogen og sanke bær. Noen ganger har jeg med meg mobilen og airpods, og hører på en podkast. Andre ganger nyter jeg stillheten og naturens egne lyder, som susingen i trekronene, summingen fra iherdig jobbende insekter.

Mens jeg har plukket, har jeg hørt flere interessante episoder av Åpen bok, forfatterintervjuer gjort av Cille Biermann. Forfattere jobber ulikt og har mange ulike innfallsvinkler til skrivingen, det er i alle fall sikkert. Noen planlegger mye før de setter seg ned for å skrive, mens andre må skape mens de skriver og er i flyt. Noen har blitt antatt av et forlag på første forsøk, mens andre måtte jobbe en hel del og prøve mange ganger før de kom innenfor. Noen har siden de var små ønsket å bli forfatter, mens andre ble forfatter litt tilfeldig. I dag hørte jeg om en som hadde gitt ut flere bøker, da han bestemte seg for å slutte som forfatter, og først da følte han at han fikk til å skrive slik han ville. Det handlet nok om bildet han hadde av hvordan en forfatter - eller nærmere bestemt han som forfatter - måtte være. Det ble ufritt. Da han bestemte seg for at han skulle slutte, kunne han begynne på nytt, noe som viste seg å være fruktbart.
Jeg nikker gjenkjennende til mye av det forfatterne sier. Slik har jeg også tenkt, slik har jeg også jobbet. Men de er etablerte forfattere, og jeg er det ikke. De fikk napp hos et forlag, det fikk aldri jeg. De fikk et stort publikum, der jeg bare fikk en håndfull lesere. Jeg vet det: Det er forskjell på profesjonelle og amatører. Og jeg er og forblir nok amatør.
Det fine med det er at jeg ikke har noe press på meg. Jeg kan skrive om og når jeg har lyst.

Flere forfattere har i intervjuene nevnt dette med å begynne der det brenner mest. Det kan være for eksempel i romanideen de sitter med, at man begynner med den eller de scenene hvor konfliktstoffet ligger, hvor det ligger mest følelser og kontroverser. Hvis man da ikke har det slik at man må begynne med begynnelsen og så skrive seg gjennom - flere har det slik.
Men det kan også være med tanke på selve bokideene, hvilket av alt mulig stoff du har, skal du ta for deg først? Jo, da kan du også tenke at du skal ta det som brenner mest. Som kanskje er vanskeligst å skrive, men som betyr mest for deg.

Så langt har jeg ikke skrevet der det brenner mest. Delvis har jeg ikke våget, og delvis har jeg tenkt at jeg er ikke flink nok enda. Jeg tenkte i utgangspunktet at det enkleste var å skrive underholdningsromaner - trippe på overflaten av ting, leke og more seg. Men er det så sikkert?
Jeg synes dette var en interessant innfallsvinkel for meg, som har så mange ideer og ikke har noen bestemt og sikker følelse av hva jeg bør skrive først. Jeg har hørt ideen før, men ikke tenkt at jeg kunne benytte den med tanke på egne prosjekt.

Hvordan er det med deg? Skriver du akkurat nå der det brenner mest?

Jeg ler av meg selv

Godt nytt år!
Her om dagen fikk jeg plutselig en ide. Den dukket opp etter at jeg i underbevisstheten, antar jeg, har bearbeidet noe hyggelig som har skjedd på jobb.

På biblioteket hvor jeg jobber, startet vi et nytt tilbud i 2023, nemlig Strikk & Lytt. Det er ikke vår oppfinnelse, for det er mange bibliotek som har tilsvarende tilbud, og mange har drevet med det lenge.
Opplegget er at man leser høyt, mens de som hører på pusler med sitt - enten det er strikketøy eller hva.
Etter å ha lest, fikk jeg flere tilbakemeldinger på at jeg har behagelig stemme og er flink til å lese. Jeg har tidligere hatt - som sikkert de fleste har - et litt anstrengt forhold til å høre egen stemme. Men nå har jeg fått en del trening i å høre meg selv, siden jeg spiller inn podkast for biblioteket, og pleier å høre gjennom når episodene er publisert. Så nå er jeg på sett og vis vant til å høre stemmen min. Den er annerledes enn den høres ut fra innsiden, det er vel det som gjør at folk flest ikke er så glad i å høre seg selv i opptak. «Er det der meg?», liksom. Eller det kan være andre grunner, hvis for eksempel opptakene legges ut og så vet man ikke hvem som hører på eller hva de synes, kanskje får man en følelse av kontrolltap? Jeg har ikke den uroen selv, men det kan være andre kjenner det slik.

Ei av de som hørte meg lese, lurte på om jeg hadde bøkene mine på lydbok - for den ene gangen leste jeg faktisk høyt fra egen bok (Kjære Sandra). Av det jeg leste, ble hun så nysgjerrig på fortsettelsen! Hun hørte helst på lydbok, for da kunne hun strikke samtidig. Jeg lo litt av spørsmålet hennes, for jeg har jo bare så vidt greid å gi ut bøkene mine på papir - så hvordan skulle det da gå for seg at det kunne bli lydbøker av dem!?
Men her om dagen kom jeg plutselig på: Siden jeg ikke har noe forlag å samarbeide med, kanskje jeg kan lese inn bøkene mine selv og legge dem ut et eller annet sted på nettet, tipse folk om hvor de ligger, og så kan de høre dem? Og det skal være gratis, har jeg tenkt. Eventuelt kan de vippse penger til Redd Barna eller noe, om de gjerne vil gi noe tilbake for opplevelsen. Det er lenge siden jeg ga opp ideen om at jeg kunne tjene noe som helst på skrivingen min. Men det hadde vært veldig hyggelig om jeg hadde lesere til det jeg skriver. Jeg tror mange kunne hygge seg med det, om de liker feelgood.

Veien var ikke lang fra ide til handling; her om dagen begynte jeg å lese inn Nydelig og en halv. Og det var da jeg lo av meg selv. Jeg har nevnt det i innlegg tidligere, at når en tekst har vært fra meg veldig lenge, så kan jeg få en sånn følelse: «Er det jeg som har skrevet dette? Dette husker jeg faktisk ikke!» Og slik var det med Nydelig og en halv nå. Jeg har ikke lest i den på evigheter, og mens jeg leste til opptak (bruker taleopptak på mobilen), så kom jeg over passuser jeg ikke husket, og som jeg fant så komiske at jeg måtte le... Da gjorde jeg opptaket om igjen, for akkurat det å le høyt av egne vittigheter ble litt dumt, og jeg orker ikke sitte med redigeringsprogram og klippe vekk feil. Dette skal være enkelt og "rustikt", har jeg tenkt. På opptakene snubler jeg litt i ordene av og til, men retter opp og går videre. Og man kan høre at jeg blar om i boka. En som har greie på lydinnspilling vil sikkert synes det er helt koko å lage noe så dårlig, men jeg tenker at det kan ha sin sjarm. Hva tror du? Kan det finnes noen der ute som har lyst til å høre?
Og hvordan har du det med opptak av din egen stemme? Vrir det seg inni deg når du hører stemmen din, eller tenker du det er rart, men greit?

Klarer vi ikke vente?

Da jeg var liten ventet vi på jula. Du og du, som vi ventet. Snøen pleide å komme fra midten eller i slutten av oktober, og fra da husker jeg at jeg tenkte masse på jula. Og gledet meg. Men jeg visste at jeg måtte vente lenge enda, før julegodtet og julepakkene ble tatt fram.

Første søndag i advent var adventsstaken klar. Det skulle vel helst være lilla lys, men det hendte nok vi hadde hvite eller røde, kanskje fordi vi ikke syntes lilla var den aller fineste fargen, eller mor ønsket variasjon. Samtidig som adventsstaken ble satt fram, ble adventsstjerna hengt opp i kjøkken- eller stuevindu. Hvis vi hengte den i kjøkkenet, så kunne stjerna ses fra veien. I stuevinduet ble den bare til glede for oss selv, for stuevinduet vendte mot skogen og elva.
1. desember fikk vi også adventskalender. Det var kjøpt kalender som var stas, og den var til deling på fire stykker. Da åpnet vi hver fjerde dag. Og gjett om vi holdt nøye regning med hvem sin tur det var! Rekkefølgen tror jeg vi trakk om. Jeg husker mange år da det var plastdingser i kalenderen. Lukker jeg øynene kan jeg nesten kjenne lukten av dingsene – det luktet plast, selvfølgelig. Fargene var klare og fine. Jeg kan også høre for meg skranglingen av disse dingsene som lå innenfor lukene. Spennende!
Noen figurer var utstyrt med hull, så de kunne henges i en tråd. Eller de var utstyrt med en fot, da kunne de stå for eksempel i vinduskarmen.
Andre år var det sjokoladekalender – det tror jeg nok jeg syntes var aller mest stas, for vi spiste ikke så mye godteri da jeg var liten. Eller vi spiste vel en del, men fikk aldri nok!

Hele desember ventet vi på jula. Jeg kan ikke huske at det var så mye juleting i butikkene. De siste ukene før jul var det nok pyntet med girlandere og kuler i butikkvinduene, men det var ikke så mye som det er i dag, og aldri i verden om det ble tatt fram så lang tid før jul.

Vi pyntet juletreet på julaften formiddag hos oss. Og da tok vi samtidig fram juleduker, julegardiner, pyntegjenstander, glitter og stas. Kanskje hadde vi tjuvsmakt på klementiner og julekakene i adventen, men nå først var det faktisk lov å spise mengder av det. 
Jeg har holdt på denne tradisjonen med at advent er ventetid, jula starter først lille julaften. Da pleier vi ta inn juletreet og pynte det. Og siden vi pynter idet jula starter, så blir jeg ikke lei julepynten før kanskje 13. eller 20. dag jul. Men hos oss er vi ganske nøkterne med julepynt. Det flommer ikke over. Kanskje derfor også, at jeg holder ut med det til langt ut i januar.

I våre dager er det mange som ser ut til å starte julefeiringa 1. desember. Da pynter de huset, også juletreet. Så når jula faktisk begynner, da er disse folkene blitt lei jula. Det er uråd å vaske og tørke støv med alt det stæsjet framme, og juletreet begynte å drysse for lenge siden. Hvis man ikke har falskt tre, da. Disse folkene kaster gjerne juletreet ut og fjerner pynten 1. juledag, for da er de rett og slett lei. Det var koselig å glede seg til jul i hele desember, men når jula er der, så er det ikke noe stas lenger.

Advent, er det ingen som har noe forhold til begrepet lenger? Kanskje bare de veldig trofast religiøse, som mener at jula handler kun om Jesus Kristus, og ikke det gave- og kjøpekjøret som veldig mange er på.
Og så er det vel oss gamliser, da. Som husker hvordan det var da vi vokste opp, og tviholder på tradisjonene slik de var den gangen.

Men faktisk tror jeg mange har mistet evnen til å kunne vente.

Korte tekster

Om man har lite tid til skriving, kan det være lurt å arbeide med korte tekster, som noveller, essays. Eller hva med dikt? De kan være superkorte. De kan likevel ta lang tid å lage, det er ikke det, men omfanget er normalt ikke så stort, annet enn at man klarer å ha tak i ideen selv om man må legge den vekk noen dager, uker eller måneder.
Det er vanskeligere om man skriver store tekster, som en roman, å holde tak i atmosfæren, ideen - "være i teksten", om man ikke kan jobbe med den ganske sammenhengende. Og kanskje merker jeg det ekstra godt nå som jeg begynner å bli litt opp i årene, som det heter,  at det ikke er like greit å holde tak i et stort prosjekt. På samme måte som kroppen eldes og ikke er så utholdende lenger, slik virker det som hjernen også får litt mindre kraft og utholdenhet etter hvert som jeg blir eldre.

I dag har jeg lett etter dikt i gamle papirer og skrivebøker, og samlet dem i ei fil. Det som er litt morsomt, er at jeg finner dikt og andre tekster som jeg ikke kan huske at jeg har skrevet. Det er nesten så jeg lurer på om jeg har kopiert det fra noen andre, men det er nok faktisk jeg som har skrevet det. Men det er rart med det man lager ganske raskt i et inspirert øyeblikk. Man kan nesten få følelsen av automatskrift - at en kraft eller noe guddommelig har fått deg til å føre pennen eller trykke på tastaturet, slik at akkurat den teksten ble til. Og etterpå kan man altså få en slags fremmed følelse når man ser teksten; er det virkelig jeg som har skrevet dette?

Her er et eksempel på hva jeg fant i gamle papirer - en øvingsoppgave til kurset "Skrivekurs for skrivelystne" som jeg tok som brevkurs på 90-tallet.
Oppgaven gikk på å skrive et dikt om Munken Jan, med rim og rytme. Om du ikke har hørt om Gunde Svan, så er han en svensk skiløper som herjet på 1980-tallet. Jeg husker ham godt, og i diktet ble han med på grunn av rimet:

Munken Jan og Gunde Svan
ga blanke fa'n og tok ikke tran.

Munken Jan og Gunde Svan
tok ikke tran, men det gjorde fa'n.
 
Så gikk oppgaven på å bryte rim og rytme, for å se hva slags virkning det kunne gi, og da ble diktet slik:

Munken Jan og Gunde Svan
ga blanke fa'n og tok ikke tran.

Munken Jan ga Gunde Svan tran
Gunde Svan ville gi munken Jan tran
Han sa:
Nei takk!

Jeg synes det er veldig lærerikt og interessant å forsøke å skrive dikt innimellom. Har du forsøkt noen gang? Det er fint å kunne leke med ord, rytmer og rim. Jeg synes du skal prøve, om du aldri har gjort det før!

Hvorfor jeg ikke søkte

En venn gjorde meg oppmerksom på at Gyldendal hadde tilbud om ettårig skriveskole, med søknadsfrist 24. april. Du kan lese om tilbudet her, selv om det nå altså er for sent å søke: https://www.gyldendal.no/artikler/gyldendals-skriveskole/

Den første tanken jeg hadde da jeg hørte om skolen, var "Det gidder i alle fall ikke jeg å søke på." Fordi jeg tenkte at svaret er gitt - jeg pleier å få nei uansett hva jeg forsøker på.
Deretter innvendte jeg overfor meg selv at det var da altfor negativt og pessimistisk av meg. Den som IKKE søker, får i alle fall ikke plass. Og jeg så også at det på samlingene forventes at hver enkelt kommer med innspill på de andres tekster. Sånt innbiller jeg meg at jeg er god på, så jeg kunne vært et godt hode å ha med i gruppa i så måte.

I fortsettelsen tvilte og trodde jeg ca annenhver dag. Men enden på visa ble at jeg ikke søkte. Fordi da jeg bestemte meg for bare å sende av gårde en tekst, oppdaget jeg at søknaden skulle sendes i posten, og søknadsfristen gikk ut samme dag.
Så sånn ble det med den saken. Så er det også en kjensgjerning at jeg er veldig egen. Jeg vil koke sammen min egen grøt, etter eget hode. Og det betyr ikke så mye for meg lenger, om jeg noen gang får avtale med et seriøst forlag eller ei. Jeg skriver alltid på et eller annet uansett, og det er det viktigste for meg.

Bloggeråret 2022

På denne bloggen var det lite aktivitet i 2022; kun 3 innlegg gjennom et helt år! På Bokstabelig talt hadde jeg 100 innlegg, noe som er rekord. Da leste jeg altså over 100 bøker i 2022 - ja, for jeg blogger ikke om riktig alt jeg leser. For eksempel bøker jeg ga opp halvveis eller ikke likte noe særlig, eller det er bøker jeg har brukt til research.

Denne statistikken gjenspeiler hvordan 2022 var på lese- og skrivefronten for meg. Jeg leste mange ganger mer enn jeg skrev. Jeg er ikke så opptatt av nyttårsforsetter, men når et nytt år starter, kan det jo være en fin anledning til å gjøre opp status og forsøke å stake ut en kurs videre.
Jeg tenker jeg skal prioritere å skrive mer, og da bør jeg nok kutte ned på lesinga. Jeg har stor nytte av lesinga i jobben, når det skal formidles litteratur. Men siden jeg ikke har lesetid i jobben og bruker fritida på dette, må jeg kjenne at dette er riktig bruk av fritida. Jeg elsker å lese, og det krever ikke like mye å lese som å skrive, selv om jeg må være skikkelig påkoblet siden jeg i etterkant skal kunne formidle det jeg leser.

Det kjennes på mange måter behagelig å ikke ha noe "skrivekrav" hengende over seg. Samtidig savner jeg å kunne lukke meg inn i skriveboblen og utforske hva som kan være å finne der, når jeg gir meg over til fantasien og skaperlysten.

Godt nytt skriveår til alle som har en drøm om å skape tekst!

Surdeig - helt enkelt

Her er starten på deigen. Etter å ha 
stått en times tid kan man se at det
begynner å skje noe; det bobler

Resten av melet + frø og kjerner
blandes godt sammen.
Dette kan du fint gjøre
manuelt

Liker du hjemmebakt brød? Jeg er veldig glad i brød, og hjemmebakt er best!
Jeg har bakt brød siden jeg flyttet på hybel i ungdommen. Jeg hadde bare en liten hybelkomfyr, men det var akkurat plass til to brødformer. Brødene delte jeg i to, og puttet i den lille fryseboksen øverst i kjøleskapet.
Den gangen bakte jeg med gjær, og oppskriften fikk jeg av mor mi. Jeg syntes jeg fikk bra dreis på det etter hvert, bortsett fra at brødene kunne bli litt tørre/henge dårlig sammen.

De senere årene har jeg bakt med surdeig. Det er jo mange som er blitt opptatt av surdeigsbakst. Prosessen som skjer med surdeig (fermentering) er bra for tarmen. Det er enkelte stoffer i mel som noen kan reagere på, som ved fermentering blir brutt ned. Om du blir oppblåst og ikke trives med gjærbakst, så kan surdeig være noe å prøve i alle fall. Men uansett synes jeg surdeigsbakst er så enkelt, og resultatet blir bra stort sett hver gang, så jeg vil anbefale det uansett om du tenker helse eller smak.

Det er ikke vanskelig å lage sin egen surdeigsstarter, men jeg må innrømme at jeg har ikke lagd den jeg bruker. Den fikk jeg. Kanskje du har venner eller kjente som baker med surdeig; da kan du sikkert spørre om å få en starter. Det er lett å ta ut litt av en starter og dele med andre, og jeg tror de som baker med surdeig bare synes det er hyggelig å bli spurt om å få litt.
Hvis du vil lage selv, så er det egentlig bare å google og se hva du finner, men Gry Hammer er virkelig god på dette og har delt en framgangsmåte/oppskrift her: https://gryhammer.no/hvordan-lage-din-egen-surdeigsstarter/

Du har sikkert hørt snakk om at å holde liv i surdeigsstarteren/mate den kan være vanskelig. Å bruke den jevnlig er vel den beste måten å holde liv i den på, ellers kan det være lett å glemme å mate den. Jeg baker brød og pizza ca en gang i uka. Da tar jeg av ca 2 ss av starteren hver gang til deigen jeg skal lage, putter tilbake tilsvarende mengde mel og vann og blander godt. Da holder i alle fall starteren min på futten. Jeg bruker noen ganger grovt mel, andre ganger fint, og jeg holder meg til spelt, da jeg synes det fungerer veldig greit.
Jeg ser at andre tar hele starteren ut, tar tilbake mengden de trenger til starter, og kaster det som eventuelt blir til overs. Er det fordi de synes det er ekkelt at starteren blir gammel, tro? 
Jeg oppbevarer starteren i et lite glass i kjøleskapet. Når glasset blir veldig tilgriset, tar jeg et rent jeg flytter starteren over til når jeg allikevel er i gang med baking og mater den.

Brød
Med utgangspunkt i Gry Hammers brødoppskrift som jeg fikk kjennskap til for flere år siden, har jeg prøvd meg fram og tilpasset oppskriften litt, og denne bruker jeg nå fast. Den er eltefri og genialt enkel!
Den opprinnelige oppskriften finner du her: Tre vakre surdeigsbrød blir til, på gryhammer.no

Ingredienser:
1 kg siktet spelt
1 kg grovmalt spelt (I den opprinnelige oppskriften er det 1,5 kg grovt med og 0,5 kg fint mel)
ca 1,8 liter vann
1 ss salt
2 ss surdeigsstarter

0,5 liter vann og ca 0,5 kg finmalt spelt blandes i en stor bakebolle, sammen med 2 ss surdeigsstarter.
La dette stå og godgjøre seg ca 1 time. Om det blir stående noe lenger, gjør ingenting.

Deretter: Tilsett ca 1,3 liter vann, 1 ss salt og resten av melet. Rør godt sammen.
Ta gjerne i litt frø, som gresskarkjerner, solsikkekjerner, linfrø, sesamfrø og/eller hakkede valnøtter etter ønske. Om du har i veldig mye frø og kjerner, kan det fort bli 4 brød i stedet for 3.
Sett lokk på bollen, eller dekk til slik at det blir tett.
Så kan deigen stå til neste dag, 12-24 timer. Om sommeren kan det bli litt varmt å la deigen stå på kjøkkenet, da setter jeg den i kjelleren der det er kjøligere, men stort sett står deigen på kjøkkenbenken.
Det hender jeg lager deigen på formiddagen en dag, og steiker brødene om kvelden neste dag. Men det har også hendt at jeg har laget deigen en kveld og stekt på dagtid neste dag - du lærer etter hvert å se an deigen, hvor mye den har hevet og om den bør stå lenger før du steiker. Hvis du er utålmodig, kan brødene heve dårlig og bli veldig kompakte. Det varierer nok litt (i alle fall med min starter) hvor mye futt det er i starteren. Er det mye futt i den og du er redd det blir for mye heving for fort, kan du sette deigen kaldt. Surdeig som står varmt, hever fortere.
Her er det bare å prøve seg fram og øve seg; når du har fått bakt noen ganger, vil du ha lært deg hvordan starteren ser ut når den har mye futt, og du vil se på deigen når den er klar for steiking.

Deigen er såpass tynn (som tjukk grøt) at du må øse den opp i formene. Deigen jeg har oppskrift på blir til 3 ganske store brød. Smør formene før du har i deigen. La gjerne brøddeigen stå i formene for litt etterheving, ca en times tid eller mer; du vil skjønne etter hvert om dette er nødvendig, og evnt hvor lenge deigen bør etterheve. Det kommer gjerne opp noen bobler, og du ser at deigen er blitt større - da er det klart for steiking.

Sett ovnen på 250 grader varmluft. Når ovnen er varm, sett inn brødene og la de stå i ca 2 min, før du skrur ned til 160 grader varmluft. Der skal brødene stå i ca 1,5 time.

Pizza
Surdeig kan brukes til mer enn brødbaking!
Selv lager jeg pizza ukentlig. Deigen lager jeg av ca 3 dl vann, 2 ss surdeig, 1/2 ts salt, og siktet spelt til passe deig. (Jeg vet, mange hater den vendingen. Men om du har bakt med gjær tidligere, så vet du omtrent hvor fast pizzadeigen skal være når du har passe mye mel.)

Så står deigen ett døgn. Da har den som regel hevet til mer enn dobbel størrelse, og den har ofte blitt mer klissete enn den var da jeg satte den bort dagen før.
Jeg tar masse mel på bordet og heller/graver deigen ut av bollen og lar den lande i mellaget på bordet. Med så lite håndtering som mulig, får jeg delt den i to leiver og lagt dem på bakepapir som jeg har gjort klar på bordet. Jeg strør godt med mel på toppen, og kjevler ut til de blir ganske tynne.
Så legger jeg på saus og det jeg ønsker av topping.
Jeg setter steikeovnen på 230 grader, vanlig over- og undervarme, men lar steikeplata stå i ovnen mens den varmes opp. Når ovnen er varm, sklir jeg pizzaen på bakepapiret opp på den varme plata; da får steiken en god start.
Jeg liker pizza som er godt steikt, så den står i ovnen ca 15-20 minutter - da er bunnen sprø og god.

Surdeig kan også brukes i pannekaker, vafler, boller og tacolomper. Kanskje jeg skriver mer om det en annen dag?
Jeg strevde med å få bildene på plass i innlegget, så de fleste kommer samlet nederst i artikkelen.
Håper dette kan være til inspirasjon; selvgjort er velgjort!

Brøddeig ferdig hevet

Deigen øst i formene

Surdeigspizza

Ferdig kjevlet...

...og ferdig stekt 😋

Det ferdige brødet

Lang bloggpause

Dette er et gammelt bilde; hekken har ikke fått
høstfarger enda, men de kommer nok snart!

Dere som av og til er innom bloggene mine har kanskje ikke lagt merke til det engang, men fra en dag i mai og til en dag tidlig i august (tror jeg det var) stengte jeg bloggene mine, slik at ingen andre enn jeg kunne se dem. Jeg følte behov for en pause. Å blogge hadde til da gitt mye glede og vært en driver, særlig for å få ned noe fornuftig om leseopplevelsene mine. Men i vår kjente jeg at jeg var litt sliten og lei, og ville tenke over om blogging var noe jeg skulle fortsette med.
Jeg har kommet til at jeg vil fortsette. Selv om jeg ikke har så mange lesere, og det ikke er så mange kommentarer på det jeg legger ut, så betyr det mye for meg å ha denne slags "synligheten".
Jeg ble kanskje litt stressa over at det kan gå måneder mellom hver gang jeg skriver noe her på Interscribo, men har bestemt meg for at jeg skal slutte å la meg stresse for sånt. Jeg skriver når jeg har lyst.
På Pervoluto kommer jeg med nye innlegg jevnt og trutt, for jeg leser så mye og har stor nytte av å skrive om leseopplevelsene. Jeg forsøkte å skrive bare for min egen del mens jeg var usynlig på nettet, men da merket jeg at jeg formulerte meg halvhjertet og dårlig. Jeg skjerper meg, når jeg vet at noen kan komme til å lese det jeg legger ut.

Jeg holder alltid på med noe skrivearbeid, men jeg ser ikke for meg at jeg skal forsøke meg på flere romaner med det første. Jeg har noen påbegynte ideer, men det krever mye konsentrasjon å skrive store tekster og klare å holde seg inne i ideen til enhver tid. 22. august holdt jeg et bok-til-film-foredrag på biblioteket der jeg jobber, og jeg skal holde et i neste uke. Det er egentlig veldig fint å skrive kortere tekster, type foredrag, mens jeg er på jobb og har lønn for det. Skjønt jeg har brukt en del fritid på det også, for det kan være vanskelig å samle tankene på jobben - der er det mye som skjer hele tiden, og arbeidsoppgaver står i kø.

Nå banker høsten på døra. Da er det kanskje litt lettere å samle seg om lesing og skriving, eller hva synes du?

Ny start

Ikke før har vi forlatt 2021 der jeg blogget om at jeg nok ikke har prioritert skriving de siste årene, så er vi i gang med 2022 og jeg har på forunderlig vis fått en slags ny start!
Jeg jobber 80 % i den "ordentlige" jobben min (bibliotekar), og meningen har hele tiden vært at den ene fridagen per uke skulle brukes til skriving. Men det har liksom uvegerlig blitt stort sett husarbeid og rekreasjon i stedet på disse herlige fridagene.
Nå i 2022 har jeg imidlertid byttet ukedag jeg har fridag, og da så jeg plutselig mulighet for å legge om litt på rutiner rundt husarbeidet, som i hovedsak er det som har "kommet i veien" for skrivingen.
Jeg har bestemt at fridagene mine ikke skal "søles bort" på husarbeid, men i hovedsak benyttes til skriving. Tilfeldigvis har jeg en ganske ny ide til en roman, har bare så vidt begynt på den tidligere, som jeg nå fortsetter å jobbe med. 
I tillegg har jeg tenkt, når det stopper opp i skapelsesprosessen av denne nye romanen, enda en gang å se på kriminalromanen jeg gjorde ferdig for et par år siden (om det ikke er enda lenger siden?), og prøve igjen om jeg kan få napp hos et forlag. Jeg har blitt veldig motløs av alle avslagene jeg har fått gjennom årene. Jeg startet altså opp i 2009 med debutboka Vårløsning. Gjennom ulike "krumspring" og sikkert en del taktisk ukloke valg, har jeg fått til å publisere sju bøker totalt. Det viser - om ikke annet - at jeg kan sluttføre skriveprosjekt. Jeg har stayerevne. Jeg gir meg ikke i den første motbakken, for å si det slik. Men det var nok etter den sjuende boka at jeg virkelig kjente på motløsheten. Når det viser seg vanskelig til og med å gi bort bøker gratis til ebok-konsortier så de kan låne ut bøker i bibliotekene, nei da føler man seg ikke videre høy i hatten. Det er da man tenker at herre min så dårlig det må være det jeg skriver. Ikke annet enn nei, nei og atter nei. Ingen vil ha det. Hvor tungnem kan man være, liksom!?

Men så tenker jeg på Van Gogh. Han solgte vel bare ett eneste bilde mens han levde. Men han malte og malte. Han ga seg aldri. Riktignok fikk han aldri oppleve suksessen bildene hans etter hvert oppnådde, men han levde et liv med det han elsket å gjøre. Han skapte, var kreativ. At ingen ville ha det han lagde, hadde ingen betydning; han ga seg ikke for det. Jeg får vel tenke ekstra mye på Van Gogh. Når han kunne, hvorfor skal ikke jeg kunne? Jeg lever ikke i fattige, kummerlige forhold, som han gjorde. Jeg er så heldig, så privilegert at jeg kan jobbe og har en inntekt gjennom det, og enda ha tid - en hel dag per uke og kanskje mer til, jeg kan jo skrive i helgene og feriene også - til å skrive og være kreativ.

Akkurat nå er det faktisk lystbetont å skrive. Jeg skal forsøke å holde på den følelsen.

Du lurer vel fryktelig på hva som skjer med husarbeidet? Jeg satser på å ta det innimellom, litt nå og da. Men helst ikke på fridagene mine, altså ;-)

Julelomper?

Gøy å kjevle rød/rosa deig

Jeg har i et tidligere blogginnlegg fortalt hvordan man kan trylle med potetrester og lage nydelige potetlomper.

En gang i høst tryllet jeg igjen, denne gangen med noen andre middagsrester. Vi hadde mos til middag en dag, som var laget av søtpotet og rødbeter. Rødbeter har en fantastisk fin farge. Du blir rød på hendene og skjærefjøla blir rød når du skreller og deler, men i gryta og på tallerkenen er det bare gøy med så mye farge. Hvis du kan tenke deg noe fargerikt og godt til middag, så kan jeg anbefale en slik blanding. Det smaker godt i tillegg til å se gøyalt ut på tallerkenen.

All mosen ble altså ikke spist, men vi tok vare på restene som vi pleier. Jeg kokte noen vanlige poteter, som jeg moste og blandet med den røde mosen, samt speltmel til passe deig. Deigen ble lett å jobbe med, og jeg koste meg mens jeg kjevlet og stekte fine røde/rosa lomper, som vi siden brukte til tacoen den dagen.
Lompene ble myke og sterke på samme tid - når man har taco så vil man jo ikke at de skal gå i stykker for lett. Saftige og veldig gode på smak ble de også.

Nå nærmer det seg jul, og da kunne det vel passe med røde lomper, vel? Jeg tror ikke jeg skal bake det selv akkurat nå, men heller kose meg med minnet om dem og bruke dem til dette juleinnlegget.

Det har vært minimalt med blogging på Interscribo i år, men jeg ville lage et innlegg nå til jul.
En annen overskrift/tema jeg drodlet på, var Manglende satsing. Jeg er på en måte tilbake til der jeg var før 2006/2007, da jeg hadde et friår og skrev og skrev. Og det jeg skrev sendte jeg rundt til forskjellige forlag. Det kan man vel kalle å satse skikkelig på skriving. Men FØR det... Da var alt inne i hodet mitt. Jeg formet setninger, spekulerte på plott. Jeg kan bli litt sliten av alt som foregår i hodet mitt; det kan være veldig godt å få det ut.
Men nå for tiden har jeg mest fokus på den "ordentlige" jobben jeg har, som bibliotekar. Jeg leser veldig mye på fritida, og blogger om det aller meste; det har jeg veldig mye nytte av i jobben når jeg skal formidle litteratur. Men dette tar mye tid og energi, så egen skriving blir det minimalt med.

Kanskje jeg i 2022 kan klare å samle meg om en ide, jobbe systematisk og planmessig med et prosjekt som kan bli til noe? Det er vel bare å bestemme seg...

God jul og godt nytt skriveår til deg som leser innlegget mitt!

De ferdigstekte lompene beholdt
også den røde fargen

En smak av sommer

Helt fra jeg var liten har blåbær vært noe som hører sommeren til; som var med og preget sommeren med glede, lukt og smak. Så snart vi oppdaget blå fuglebæsj på steinhellene i hagen eller på bakken andre steder, visste vi at det fantes moden blåbær i skogen. Da fant vi noe å plukke i, tok på gummistøvler, og la i vei for å finne bær. Vi bodde midt i skogen og behøvde som regel ikke gå langt for å finne bær, men terrenget kunne være kronglete for små bein, så turene var alltid spennende. Rare insekter og planter støtte man alltids på, noen ganger en frosk eller ei mus.
Gummistøvler hadde vi lært å gå med, i tilfelle vi skulle kommer over hoggorm, men det kan jeg ikke huske skjedde noen gang da jeg var liten. Ikke på bærtur.
Som voksen har jeg støtt på hoggorm noen ganger, men ikke la slikt skremme deg fra å ta en skogstur. Ormen har ikke lyst til å møte deg, heller, og får den sjansen (sanser deg før du sanser den) så stikker den før du i det hele tatt har merket at den er der.

Gleden var stor om vi fant nok til at mamma kunne lage nok syltetøy til at vi kunne ha en pannekakemiddag alle mann.
Det var også godt å spise blåbæra som den var, med melk og sukker på. Synet av blåbærøynene som så vidt stikker opp i det hvite, og melka som langsomt ble farget lilla, smaken av de søte bærene; det er en smak av sommer for meg.

Syltetøy er selvfølgelig også veldig godt. Har du en liten skål med bær, kan du bare knuse dem med gaffel - vær obs på at det kan komme til å sprute litt! - og blande med sukker. Du trenger ikke mye sukker, da bæra er søt i seg selv.
Nystekt, hjemmebakt brød med smør og selvfanget blåbærsyltetøy; det er godt, det!
Før rørte jeg blåbærene til syltetøy og frøs det, men de siste årene har jeg fryst bærene som de er. De tiner fort om du tar opp en ladning til syltetøy. En håndfull frosne bær på havregrøten tiner mens du gjør deg klar til å spise, og grøten blir perfekt temperert.

Sommeren 2021 er et formidabelt bærår, i alle fall her hvor jeg bor. Det er massevis av blåbær i skogen, til dels veldig store og fine, så her er det bare å forsyne seg. 😋

Lite å melde

Det går lang tid mellom hvert innlegg på denne bloggen. Det er mer aktivitet på Bokstabelig talt, lesebloggen min, hvis du skulle savne "stemmen min" ;-)

Jeg skriver ikke så mye og sammenhengende om dagen, og det er vel derfor jeg tenker at det ikke er så mye å skrive om på skrivebloggen heller.
Jeg leser andres bøker, blogger om andres bøker, og så tenker jeg en del på skriving, og jeg gjør research.

Koronapandemien har nå preget verden i mye over et år. Det er etter hvert mange som har fått vaksinen, men det kan nok enda ta noen måneder før samfunnet kan åpne helt opp og ting kan bli mer som normalt.
Forhåpentlig har vi lært noe av denne tiden, og tar med oss videre det som har vært bra, som å vaske hender og generelt ha hygiene i mente, både hjemme og ute.
Kanskje kommer vi ikke til å ta opp igjen håndhilsing og klemming med det første. Kanskje vi kommer til å hilse med vinking, nikk og bukk når vi treffes?

Nytt år

Da er vi allerede godt i gang med 2021. Det er ikke så stor aktivitet på denne bloggen for tida, men sist jeg skrev hadde jeg sendt et manus til et forlag. Da svaret kom etter en måneds tid, var det (selvfølgelig) nok et nei. Jeg sendte manuset sporenstreks til enda et forlag, og derfra venter jeg svar når som helst. Jeg regner med at det blir nei, og da har jeg enda et forlag jeg vil prøve det hos. Men deretter antar jeg at det er best bare å gi seg med det.

Jeg har en almanakk der det for hver uke står et slagord. For neste uke står følgende: «If it doesn't open... It's not your door.» På norsk har vi et som også antyder at det noen ganger kan være greit å gi opp: «Velg dine kamper med omhu».

Kan det være at jeg etter så mange år, så mange forsøk, skal endre tankesett? Jeg har tenkt at utholdenhet er bra. Å være sta, tro på meg selv, tro på at jeg kan og at jeg får det til - at det må føre fram til sist. Kan det være at jeg har tatt helt feil? Var dette noe jeg aldri burde forsøkt meg på? Burde jeg ha forstått at jeg - halvgammel kjerring fra bygda - ikke har noe å tilføre det litterære markedet? I stedet for å stå og klore på den låste døra, burde jeg ha gått videre og brukt kreativiteten min på noe helt annet?

Jeg tror det viktigste for meg er at jeg skriver, uansett hva som skjer. Jeg kommer alltid til å skrive på et eller annet. Det er ikke sikkert det er så viktig at noen leser hva jeg skriver.
Akkurat nå lever jeg bra med å skrive på bloggen, og skrive i forbindelse med jobben min. På jobb har jeg gleden av å formidle andres litterære verk, og det er oppleves som givende, for jeg merker at folk hører/leser og følger med. Hvis ingen vil ha romanene jeg skriver, så er det kanskje ikke så mye å bry seg om? Er det så farlig? Verden går neppe glipp av noe vesentlig.
Jeg kan glede meg over at andre har lykkes. Og glede meg over at andre lesere som er like interessert i litteratur som jeg, synes det er interessant å høre hvilke bøker jeg har lest, hva jeg synes om dem, hvorvidt jeg vil anbefale dem eller ei.
Kanskje jeg bare skal innse at folk er mer interessert i hva jeg leser, enn i hva jeg skriver?

Slik kan man tenke når et nytt år har begynt. Nytt år, nye tanker? Håper du som leser bloggen har hatt en fin og optimistisk start på det nye året.

Snøret er slengt ut

Det er von i hangande snøre, er det noe som heter. Og Den som intet våger, intet vinner.
Nå har jeg gjort noe det er veldig lenge siden jeg gjorde sist; jeg har sendt et manus til et forlag. Dette er en kriminalroman som jeg har jobbet med LENGE. En stund tenkte jeg å publisere selv, men så var det noe med slutten. Jeg fikk nemlig en tilbakemelding fra et forlag som leste manuset; han som leste likte alt, bortsett fra slutten. Jeg var KANSKJE litt enig i at den kunne virke hastig og lettvinn, dessuten var den lykkelig og søt, så slutten jeg opprinnelig hadde laget, hogde jeg bare vekk, og laget en ny. Siden har jeg gjort om slutten enda en gang, men jeg er mildt sagt usikker på hvor bra den egentlig er.
Det hadde vært fint om et forlag ville samarbeide med meg om utgivelse, så hadde jeg fått hjelp til å sy sammen slutten om den ikke fungerer nå heller.

Jeg har fått mange avslag på manus jeg har sendt "omkring". Jeg har ikke telt dem, men det er mange. Så mange at jeg kjenner at jeg sliter med å mobilisere håp for at det denne gangen skal bli klaff. Jeg har for lengst sluttet å tro på julenissen, for å si det slik. Og forlagenes vilje til å satse på nye, ukjente stemmer har jeg heller ikke all verdens tro på. Jeg forstår selvfølgelig at det handler om å tjene penger, så rene tapsprosjekt kan man ikke ha for mange av årlig. Og debutanter/nye stemmer er kanskje rene tapsprosjekt for forlagene? Men det vet de jo ikke før de har prøvd.
Det er lov å prøve seg; jeg vet ikke om jeg når opp, hvis jeg slutter å prøve. Så jeg stålsetter meg. Og forsøker å håpe.

Travel høst

Høsten er ofte en travel tid. Dette året er ikke noe unntak, selv om smittesituasjonen gjør at man ikke er like aktivt ute på for eksempel middag hos venner, teater, konserter, kino.

Det er travelt på biblioteket om dagen. Vi må tørke av tastaturer, bord, utlånsautomater, helst mellom hver bruker. Og selv om trafikken er betydelig lavere enn en vanlig september, så begynner det å ta seg opp med besøk. Det er hyggelig når en føler at det myldrer; det sitter både unge og gamle på sitteplassene vi har rundt omkring i biblioteket.
Vi har møblert slik nå at det skal innby til å holde avstand, hvis det går an å si det slik. Vi har begrenset antall plasser, og veldig mange stoler er stuet inn på lager inntil videre. Men selv om vi planlegger at folk skal sitte enkeltvis, er det mange, særlig blant de unge som kommer til oss, som nok tilhører samme kohort, som flytter på stoler slik at de kan sitte i gruppe. Hver morgen flytter vi stoler tilbake til de opprinnelige plassene. Det hadde vært fint hvis brukerne flyttet stoler tilbake fra der de tok dem, men det tenker de nok ikke på. Kanskje irriterer de seg over at det er så få stoler, men jeg håper de skjønner at det er gjennomtenkt og av en hensikt.

Bokhøsten er over oss. Det er kommet veldig mange titler inn på biblioteket i det siste, og veldig mye som frister også oss som jobber der. Noen av de mest populære titlene har vi på ukeslån, også kalt hurtiglån, og det hender jeg får tak i nyhetene ekstra tidlig ved å låne av disse. Jeg er veldig interessert i å lese, men det tar jo en del tid. Og kanskje er det derfor jeg føler at høsten blir så travel. Om man skal få lest, må man rydde tid til det, eller holde av tid. Jeg tror det er veldig få bibliotekarer som har lesetid i jobben; de leser på fritida si fordi de er så interessert i det. Og den interessen har biblioteket, og bibliotekets lånere veldig god nytte av. Lånerne vil ofte ha tips om hva som er verdt å lese. Jeg tror mange bibliotek og bibliotekarer tenker som oss, at vi gjerne vil bidra til å løfte fram de gode bøkene som kanskje ikke er de mest omtalte, og som kanskje overdøves av de veldig store kanonene. Så vi er veldig fornøyde når vi har greid å oppdage en skatt som har gått litt under radaren i mediene. Selv om vi slik sett ikke "trenger" å lese de bøkene som "alle" har hørt om og "alle" står på venteliste på, så hender det vi leser bestselgere også. Det er få ting som slår det å koble av med en velskrevet, engasjerende bok.

Jeg blir visst egentlig litt gira av alt som kommer om høsten av leseverdige bøker. Nå har jeg lånt så mange bøker at jeg egentlig burde tatt høstferie, skrudd av telefonen og alt som kan forstyrre, og bare lest.

På toppen av alt blir jeg inspirert av alt det som strømmer omkring meg, til egen skriving. Men det med skriving har jeg visst vansker med å prioritere. Jeg vil det antakelig ikke sterkt nok? Inspirasjonen er stor, men motivasjonen mangler? Det krever så mye tid, energi og tankearbeid å skape litteratur. Kanskje tenker jeg også, når jeg ser den store mengden av nye titler som kommer hvert år, at hvorfor skal jeg bidra til den haugen?