Sensommer og strøtanker

Så er sensommeren her og skogen frister med sine frukter. Det er for eksempel fortsatt mulig å finne blåbær. Her i området er det ikke et toppår for de små blå, men det er slett ikke verst.
Jeg elsker å tusle omkring i skogen og sanke bær. Noen ganger har jeg med meg mobilen og airpods, og hører på en podkast. Andre ganger nyter jeg stillheten og naturens egne lyder, som susingen i trekronene, summingen fra iherdig jobbende insekter.

Mens jeg har plukket, har jeg hørt flere interessante episoder av Åpen bok, forfatterintervjuer gjort av Cille Biermann. Forfattere jobber ulikt og har mange ulike innfallsvinkler til skrivingen, det er i alle fall sikkert. Noen planlegger mye før de setter seg ned for å skrive, mens andre må skape mens de skriver og er i flyt. Noen har blitt antatt av et forlag på første forsøk, mens andre måtte jobbe en hel del og prøve mange ganger før de kom innenfor. Noen har siden de var små ønsket å bli forfatter, mens andre ble forfatter litt tilfeldig. I dag hørte jeg om en som hadde gitt ut flere bøker, da han bestemte seg for å slutte som forfatter, og først da følte han at han fikk til å skrive slik han ville. Det handlet nok om bildet han hadde av hvordan en forfatter - eller nærmere bestemt han som forfatter - måtte være. Det ble ufritt. Da han bestemte seg for at han skulle slutte, kunne han begynne på nytt, noe som viste seg å være fruktbart.
Jeg nikker gjenkjennende til mye av det forfatterne sier. Slik har jeg også tenkt, slik har jeg også jobbet. Men de er etablerte forfattere, og jeg er det ikke. De fikk napp hos et forlag, det fikk aldri jeg. De fikk et stort publikum, der jeg bare fikk en håndfull lesere. Jeg vet det: Det er forskjell på profesjonelle og amatører. Og jeg er og forblir nok amatør.
Det fine med det er at jeg ikke har noe press på meg. Jeg kan skrive om og når jeg har lyst.

Flere forfattere har i intervjuene nevnt dette med å begynne der det brenner mest. Det kan være for eksempel i romanideen de sitter med, at man begynner med den eller de scenene hvor konfliktstoffet ligger, hvor det ligger mest følelser og kontroverser. Hvis man da ikke har det slik at man må begynne med begynnelsen og så skrive seg gjennom - flere har det slik.
Men det kan også være med tanke på selve bokideene, hvilket av alt mulig stoff du har, skal du ta for deg først? Jo, da kan du også tenke at du skal ta det som brenner mest. Som kanskje er vanskeligst å skrive, men som betyr mest for deg.

Så langt har jeg ikke skrevet der det brenner mest. Delvis har jeg ikke våget, og delvis har jeg tenkt at jeg er ikke flink nok enda. Jeg tenkte i utgangspunktet at det enkleste var å skrive underholdningsromaner - trippe på overflaten av ting, leke og more seg. Men er det så sikkert?
Jeg synes dette var en interessant innfallsvinkel for meg, som har så mange ideer og ikke har noen bestemt og sikker følelse av hva jeg bør skrive først. Jeg har hørt ideen før, men ikke tenkt at jeg kunne benytte den med tanke på egne prosjekt.

Hvordan er det med deg? Skriver du akkurat nå der det brenner mest?