Være i egne tanker

Om jeg befinner meg på steder hvor folk venter, det være seg en bussholdeplass, i foajeen ved kinoen, på venterommet til legen eller hvor som helst folk hoper seg opp mens de venter på et eller annet, da slår det meg at veldig mange sitter med mobiltelefon eller nettbrett. Noen sjekker e-post, noen oppdaterer facebook-statusen, noen bare surfer, men de dukker i alle fall ned i skjermen og har tidsfordriv der. Hvis det er noen som ikke trekker opp en mobil fra lomma, men heller titter rundt seg og kanskje småprater med sidemannen, så er det helst eldre mennesker. Mennesker som vokste opp før mobiltelefon var allemannseie.

Er folk blitt redde for å sitte i sine egne tanker, bare glo ut i lufta og la tankene vandre? Kjeder vi vettet av oss hvis vi blir overlatt til oss selv uten mobil og nett? Eller er vi bare så hekta på å få med oss siste nytt at vi i hver ledige stund må inn og sjekke status?

Forfattere tror jeg med fordel kan la mobilen ligge i lomma, eller kanskje til og med la den ligge igjen hjemme, hvis man ikke absolutt må kunne nås, eller må ha mulighet til å gi beskjeder mens man er ute på vift.

Befinner du deg på et sted der det kryr av andre mennesker, så er det bare å la blikket vandre omkring seg, observere og fundere. Se den gamle damen med trillebagen, sirlig kledd i kåpe og hatt; ikke den du ventet skulle stoppe ved søppelkassen for å grave etter tomflasker.
Se de to unge kvinnene som møtes, den ene har stått ved siden av deg en stund og kikket på klokka, den andre kom tydeligvis med bussen nettopp – nå ler de mot hverandre, gir hverandre en god, varm klem; du blir glad av å se den tydelige gjensynsgleden.
Og hva med den unggutten som ligger på benken, det ser ut som han sover. Du bekymrer deg litt; burde ikke han vært på skolen nå?

Før du vet ordet av det har ventetiden din gått og bussen din kommer. Mens du sitter på bussen kan du fundere videre, hvis du ikke bare MÅ sjekke e-posten din, da…

Det kan være utrolig lærerikt, underholdende og utviklende å være i sine egne tanker.

Å falle i omstendeligheter

Når man skriver og har et inderlig ønske om å formidle til andre det man selv ser for seg, føler eller har en opplevelse av, kan man lett komme i fare for å bli for omstendelig. Jeg tror det kommer av at ønsket jeg har om at leseren skal se det samme som jeg, er veldig sterkt. Da kan det være vanskelig å stole på at leseren fatter fullt og helt, og så beskriver og utbroderer man veldig omstendelig for at leseren virkelig skal forstå. Det blir så man gir det inn med teskjeer.

Ofte når jeg skriver, er jeg i samme scene som de litterære personene mine, og jeg opplever sammen med dem. Jeg hører, ser, føler, tenker – disse observasjonene bygger til sammen den scenen jeg gjennom tekst vil formidle til leseren. Men er jeg nødt til å ta med absolutt alt? Betyr det noe at det henger en florlett, lys gardin i rommet der, som vifter i trekken fra det åpne vinduet? Betyr det noe at hans skjorte er kneppet skjevt? Betyr det noe at hun er bustete på håret og rød i kinnene?
Det kan godt hende disse tingene betyr noe. Det kommer an på hva hovedessensen er i det du vil fortelle leseren.

De første gangene jeg fikk konsulenthjelp, fikk jeg beskjed om å stryke ditt og datt; setninger og avsnitt, kanskje hele kapitler som ikke betydde noe for helheten i historien. Jeg kjente protest i hele meg; Jeg var jo der og observerte alt sammen. Jeg hørte hvordan ordene falt, jeg så for meg hver bevegelse personene gjorde; skulle jeg juge!?

Nå har jeg litt mer erfaring, og jeg vet at det er ikke nødvendigvis ensbetydende med å juge, når du utelater ting. Det er lov å hoppe over kjedelige replikker, handlinger og beskrivelser av personer og miljø. Man kan heller gi noen få, karakteriserende trekk som tegner personer, miljø og scener effektivt og markert.
Og huske å stole på leseren, la det ligge innhold også mellom linjene i teksten din. La leseren skape sine egne bilder.

Jeg ser dette med å falle i omstendeligheter som en typisk nybegynnerfeil, men det er nok ikke bare det. Jeg leser romaner av og til, skrevet av etablerte forfattere og utgitt på etablerte, ærverdige forlag, der jeg også kan finne unødvendig omstendelig språk.

Et lite livstegn

Det skjer lite på skrivefronten om dagen, og det er også lenge siden jeg blogget på Interscribo sist.
Men her kommer et lite livstegn.

Det skrives altså ikke så mye her; det skjer ikke stort. Og det lille som skjer, skjer langsomt.

Jeg holder på å lese korrektur på en novellesamling jeg tenkte å publisere som ebok, og jeg har begynt å hente inn priser på å få Word-filen formatert til epub-format. Det anbefales nemlig av ebok.no, for å få et best mulig resultat. Prisene varierer en del, så jeg tror det er lurt å kontakte enda flere for å kunne velge det beste alternativet. Jeg er klar over at det ikke nødvendigvis er det billigste som er best, jeg tror jeg bør lære meg litt om hva de gjør når de formaterer, for å vite hva det faktisk er man betaler for.
Jeg har fått vite at det finnes gratis program man kan laste ned fra nettet, og konvertere selv. Kanskje jeg forsøker på det, finner ut at det er helt håpløst plundrete, og så skjønner at det er bedre å få noen til å gjøre det for meg? Vi får se.

Jeg sysler også med tanken å publisere en kriminalroman som ebok, kanskje ta den før novellesamlingen? En kriminalroman kan jo selge et eksemplar eller to; novellesamlingen anser jeg som uselgelig. Det er mest at jeg har lyst til å få den født og bli ferdig med den; har ingen forhåpning om å tjene noe som helst på akkurat den.

I tillegg leser jeg korrektur på en underholdningsroman som jeg har lyst til å prøve hos et forlag eller to. Lurer litt på om det er noen vits, men det er jo alltid morsomt å prøve. Men jeg vil ikke bruke mer penger på utskrifter og porto, så det må være et forlag som er villig til å ta imot på e-post.

Jeg jobber ganske mye som bibliotekar for tiden, så det er ikke så mye tid jeg har til skriveprosjektene. Men jeg har også fått en slags ro inni meg, har ikke det paniske drivet jeg hadde en periode. Akkurat det er litt godt. Kanskje har jeg fått skrevet av meg den verste raptusen for en stund?

Uten fødselshjelp

Sommeren i år har vært en drømmesommer, med sol, varme, bærturer, badeliv og alt som hører til i en god, ”gammeldags” sommer. (Det er selvfølgelig bare en seiglivet myte at sola alltid skinte da vi var små, men det er soldagene vi husker.)
Med en slik fin sommer har det ikke vært særlig vanskelig å la skriveprosjekter ligge, koble ut strevet, og heller hygge seg med ting andre har skrevet. For det er vel ingen hemmelighet at jeg liker veldig godt å lese også. Jeg må alltid ha ei bok i nærheten, ellers føler jeg fort at det er noe som mangler.

Da ferien var slutt, gjorde jeg ferdig nok en runde med finpussing på en romantisk underholdningsroman jeg har laget. Den har jeg holdt på med ei stund. Jeg ser nå at jeg så smått startet med å utarbeide ideen, i form av å opprette tekstfila, høsten 2010, men jeg vet jeg har puslet litt med den før det også. Akkurat nå er romanen hos min trofaste testleser. Hvis hun liker den, eller kanskje uansett – for jeg har stor tro på ideen selv – vil jeg gjerne forsøke å få boka født, men jeg vet ikke hvordan. Det blir ikke aktuelt å samarbeide med Publica forlag om flere utgivelser; jeg orker ikke å være bokselger. Da vil jeg heller publisere boka som e-bok. Salget blir kanskje enda mindre (dvs mikroskopisk/forsvinnende lite), men jeg vil i alle fall slippe å betale for å gi ut boka (i form av å selge et visst antall før utgivelse=kjøpe halvparten selv).

Jeg tror ikke jeg orker å gå flere runder med de etablerte forlagene. Det tar sånn tid og har bare vært nedturer hele veien for min del. Så jeg tror bøkene mine for framtida kommer til å fødes uten noe hjelp av eksterne krefter, som det heter. Som jeg har vært inne på i bloggen min før, så vet jeg ganske mye om hva som kreves for at en tekst skal bli lesbar. Døden på skrivekurs har jeg selv språkvasket og lest korrektur på, og jeg har ikke inntrykk av at den står særlig mye tilbake for det jeg ellers har gitt ut.
Jeg er også en ganske egenrådig person, i alle fall på noen felt. Jeg tror jeg kan like at jeg lager bøkene mine helt som jeg selv vil, uten innblanding.

Mens jeg tenker litt på hva jeg skal gjøre med underholdningsromanen min, forsøker jeg å redigere og ferdigstille en novellesamling jeg skrev i 2007. Ingen forlag har villet ha den (noveller av en ukjent forfatter, finnes det noe mer uselgelig?), så eneste muligheten for at den skal se dagens lys, er vel at jeg publiserer den som e-bok, har jeg nå tenkt.

Jeg har bestemt meg for at skriving skal være hobby, men jeg har veldig lyst til å få landet de prosjektene jeg har stridd med disse årene jeg har forsøkt å bli forfatter. Det er noe med å se et resultat, få satt strek og bli ferdig med ting. Det kjenner jeg at jeg tørster etter. Det er som om alle de uferdige tingene ligger og lager rot, hindrer at jeg kan dykke dypt ned i eventuelt nye ideer.

It’s hard work being bitter

Slik så heftet ut - en Peanuts-klassiker.
Bildet er lånt fra Catawiki

For mange år siden fikk jeg til jul et hefte med Knøttene. Heftet var på engelsk. Knøttene heter på engelsk Peanuts, og heftet jeg fikk het ”It’s hard work being bitter”.
Dette uttrykket kommer til meg av og til...

Ingen har vel lyst til å være bitter, eller framstå som bitter. Men noen ganger, noen øyeblikk i det minste, tenker jeg at vi kan få lov til å føle på bitterheten.
Når vi føler oss urettferdig behandlet.
Når vi strever og sliter uten å oppnå noe som helst, annet enn kanskje utakknemlighet hos den/de vi strever og sliter for. Eller hva med følelsen av at vi for hvert skritt vi tar framover, går to bakover.
Når vi gang på gang har uflaks og planer som virket helt fantastiske, fargerike og vanntette, bare faller i fisk.

Mine forsøk på å etablere meg som forfatter har gitt meg mange bitre stunder, når sant skal sies. Jeg har hatt mange bitre tanker, men stort sett har jeg vel holdt dem for meg selv. For det er fælt å høre seg selv, når man forteller folk om opplevelser man har hatt, og så fange opp at stemmen plutselig har fått en uønsket, ekkel klang. Den bitre klangen...

Når slikt skjer meg, da tar jeg meg sammen.
Det kan hjelpe å tenke: Jammen er det hardt arbeid å være bitter!
Å være bitter er ikke noe koselig i lengden!
Alt blir grått og svart og kjedelig, i en forsterkende, negativ spiral, hvis jeg ikke forsøker å se lyst på ting.
Og ingen liker meg noe særlig, hvis jeg bare sutrer og klager.

Da vil jeg heller, som Pollyanna, leke ”Være-glad-leken”. Selv om smilet kan virke både stivt og kunstig i utgangspunktet, så blir det gjerne mykere og mer ekte etter hvert.
I koret mitt har vi et uttrykk: ”Heller kunstig blid, enn ekte sur!”
På litt avstand kan smilet se ekte ut? Og kanskje det smitter? Det må vi jo bare forsøke!

Kortvarig glede

OK, jeg innrømmer det: Jeg sendte inn 2 av de totalt 262 bidragene som kom inn til Cappelen Damms barneromankonkurranse med frist 1. mai.

Vanligvis går det ”vinter og vår” før man hører noe, men allerede nå – tre uker etter fristen – fikk jeg beskjed om at mine bidrag ikke er videre i konkurransen.

Jeg er skuffet, så klart, men akkurat nå henger jeg meg mest opp i at det kunne vært fint om det hadde gått LITT lenger tid før jeg fikk denne beskjeden. Da hadde jeg vært enda tryggere på at de virkelig har lest alle manusene grundig og tenkt seg godt om. Uansett hadde jeg kunnet lulle meg inn i dagdrømmen om endelig å nå opp, enda litt til.

Nå ja, det er nok av dagdrømmer å kaste seg over. Jeg finner fort en ny!

Flere grader av ferdig

Når er egentlig romanen, novellen eller diktet ditt ferdig?
Når den flyktige ideen din har kommet ned på papiret og fyller visst mange sider?

Når du har lest korrektur og luket vekk de verste skrivefeilene og logiske bristene?

Når du tør å vise manuset til en venn?

Når du tør å sende det til et forlag for vurdering?

Den første ferdigfølelsen får du gjerne når du har skrevet deg gjennom hele ideen din, når råmanuset ditt er der. Da jeg var nybegynner som skribent, trodde jeg at manuset var ferdig da jeg hadde skrevet det hele ned, lest nøye gjennom og rettet skrivefeil. Nå som jeg er litt mer erfaren, vet jeg at det du sitter med etter å ha fått ideen ned på papiret, slik du planla den eller den utviklet seg mens du skrev, er å regne som et utkast, et råmanus.
De aller fleste greier å lage et slikt råmanus, men det krever trening og erfaring å bearbeide det videre til noe som er leselig og interessant for andre.

Neste trinn mot ferdig er når du har latt manuset ditt hvile, for så å bearbeide det.

Du bør helst ha lagt det vekk noen uker eller måneder og overhodet ikke sett på det mens det var lagt vekk. Ikke så mye som en liten smugkikk.

Når du tar manuset fram igjen, ser du på det med friske øyne og du oppdager litt av hvert du vil endre på.

Dette trinn to, med å la manuset hvile og så bearbeide det, kan gjentas x antall ganger.

Etter å ha latt manuset modnes ved å gjenta trinn to noen ganger, føler du deg en eller annen gang såpass fornøyd at du kanskje tester ut manuset ved å la en venn få lese det, en du vet leser mye og har litt peiling.

Kanskje får du så noen innspill fra testleseren din som du tar til følge. Nok en gang går du gjennom manuset, retter, flikker og endrer.

Etter lang tid, og nå kan det ha gått måneder eller år, synes du endelig at manuset er klart for en reise til et forlag, lager et følgeskriv og sender inn. Og håper det beste.

Manuset blir på en måte aldri helt ferdig. Det er alltid NOE man kan gjøre annerledes eller bedre.
Noen er veldig nøye og sliter med å sette strek. Da skal du huske på at det er nesten ingen som greier å utgi bøker helt uten feil. Det skjer nok ofte at man selv etter at den trykte boka foreligger, kan finne små feil og ting man kunne ønsket å endre. Men det er viktig og riktig å sette strek et sted.
Etter å ha jobbet og strevd, prøvd og feilet x antall ganger, vil du kjenne på deg når manuset er modent nok til det ene eller det andre trinnet i prosessen.

Lykke til!

Fem år siden forfatterdebuten

I disse dager er det fem år siden jeg debuterte som forfatter med underholdningsromanen Vårløsning. Debuten ble ikke markert på noen spesiell måte, så det er litt vanskelig å sette den helt eksakte datoen for når jeg ble forfatter, men 25. mars 2009 mottok jeg Vårløsning i posten og kunne holde boka for første gang.

Siden jeg i år har gitt ut min femte roman, har jeg i gjennomsnitt utgitt én roman per år. Det er egentlig en ganske fin statistikk; ikke alle forfattere er så produktive.

Men ens suksess som forfatter kan - og bør vel - måles på andre måter enn utgivelser per år. For eksempel i størrelsen på opplag, antall solgte eksemplarer eller penger tjent. Bruker jeg disse målestokkene har forfatterskapet mitt - i alle fall så langt - vært en fiasko.

Det har hendt jeg har møtt folk som – når de hører at jeg er hjemmeværende og forfatter – har gått ut fra at jeg tjener en del på å skrive; at jeg lever av det. De har virket forundret når jeg sier at jeg ikke har tjent noe særlig på utgivelsene mine. Kanskje er de forundret over at jeg likevel holder på? Det forundrer meg også av og til.
Eller er de forundret over at jeg selger så lite?

Bøkene mine er gitt ut i veldig små opplag, så det kan rett og slett ikke bli det helt store salget. Det er mest venner og slekt som kjenner til at jeg skriver bøker og som følger med på hva jeg gir ut.
Det vil være feil å si at bøkene mine ligger i skyggen av bokstablene til Nesbø i bokhandlene, for de ligger ikke der i det hele tatt. Bokhandelen lokalt her jeg bor, har pleid å ta inn noen eksemplarer av bøkene mine når de er helt nye. Men når de eksemplarene er utsolgt, tar de ikke inn flere. Logikken i det, kan man jo lure på. Når en tittel selges ut, virker det jo som om folk vil ha den og det er mulighet for å få solgt enda flere. Eller?

Jeg vet at folk som har spurt og villet kjøpe boka gjennom bokhandelen har fått beskjed om at ”Vi har den ikke på lager, men kan bestille den for deg om du betaler portoen.” Ikke veldig god service overfor kunden, og for forfatteren er det i hvert fall ikke mye å juble for...
Jeg håper folk handler på nettet, jeg da. Der finner du det aller meste, og det er det enkleste og billigste for deg.

Jeg har skrevet ganske mye forskjellig, som novellesamling, ungdomsroman, barnebøker, krim og kjærlighet, men mye av dette er altså ikke utgitt.  Jeg kommer sikkert til å fortsette å sende bøkene mine til ulike forlag, men har ikke særlig tro på at jeg noen gang skal få et ja. Jeg må nok søke andre muligheter til å få bøkene mine født, også i fortsettelsen.
Det jeg kjenner at jeg har mest lyst til å skrive er underholdningsromaner, helst feelgood og kjærlighet. Og den slags selger ikke ifølge forlagene, bortsett fra hvis man skriver serier. Serie tror jeg ikke at jeg vil gå for, jeg liker ikke tanken på å strekke ideene til revneferdige, tynnslitte plot. Det er vel der det stopper: Jeg er litt for vrang til å tilpasse meg det forlagene KANSKJE kunne tenke seg å ta inn.

Forsøket på å etablere seg som forfatter gjennom å satse tid og arbeide hardt, er avbrutt. Jeg sluttet i jobben min høsten 2009, og jeg har hatt veldig fine år hjemme. Jeg har hygget meg med skrivingen, hatt god tid til familien min, men i fortsettelsen vil jeg heller jobbe som bibliotekar, få lønn for jobben jeg gjør og kjenne at jeg blir satt pris på.

Men forfatter er jeg og fortsetter jeg å være. Jeg vet ikke om det blir flere bokutgivelser i årene som kommer, men jeg håper det.

Lun, humoristisk og romantisk

Flere er i gang med å lese Kjære Sandra, og jeg har allerede fått et par tilbakemeldinger. En leser synes jeg skriver godt og sier at boka ble lest i ett strekk.
En annen var plutselig kommet til side 110, og mener om boka at den er "lettlest, lun, humoristisk og romantisk, ja, den dekker det meste."
Jeg lurer på om disse to - og andre - skjønner hva slike tilbakemeldinger betyr for meg. Jeg svarer dem, takker med smilefjes og hjerter, for noen ganger er bilder mer beskrivende enn ord.

I utgangspunktet, mens jeg skapte denne romanen og mens jeg sendte den rundt til forlag i håp om at de ville gi den ut - da hadde jeg veldig tro på den. Jeg koste meg mens jeg skrev den, og hver gang jeg leste den på nytt etter at den hadde ligget litt, var jeg like sikker på at dette var en god ide og godt gjennomført.
Så fikk jeg nei etter nei fra forlagene jeg spurte, likevel fortsatte jeg å tro at dette VAR noe for lesere å hygge seg med. Ikke for alle, det er det ingen bøker som er. Men for noen, i alle fall.
Jeg hadde to testlesere blant vennene mine, og de ga motstridende signaler. A likte boka kjempegodt, mens B ble skuffet. Begge har lest alle romanene jeg har gitt ut, og B mente at Kjære Sandra på langt nær var på nivå med de andre bøkene mine.

Så fikk jeg boka antatt hos Publica, og konsulenten der gikk så hardt til verks at det føltes som en massiv kritikk mot selve ideen, gjennomføringen, språket - det virket som om det meste var galt med romanen. Jeg begynte virkelig å lure på hvorfor forlaget ville gi ut romanen, for det virket ikke som de likte den?

Etter noe om og men fikk jeg en ny konsulent, og vi fikk boka ferdig. Jeg er godt fornøyd med resultatet, både utseendet og innholdet, men må nok innrømme at jeg har vært mer spent på mottakelsen denne gangen, enn jeg har vært noen gang før. Kanskje nettopp derfor betyr de positive tilbakemeldingene så mye.

Omtale i avisa Valdres

Klikk på bildet for å få leselig tekst

I går kom Kjære Sandra til meg

I går kom Kjære Sandra til meg. Fire store esker med bøker ble det. 37 ex jeg måtte kjøpe selv fordi jeg ikke greide målet om å selge 100 på forhånd, og i tillegg en hel bunke som jeg skal distribuere til kunder i nærområdet.
I går gjorde jeg klar de jeg skal levere, men jeg venter til mandag med å kjøre dem ut, siden det er vinterferie her denne uka og sikkert en del som er bortreist.

Jeg synes boka er fin å se på, god og tykk, fargerikt og innbydende omslag. Når det gjelder innholdet, så blir det jo veldig spennende å se om jeg får noen tilbakemeldinger fra lesere etter hvert. Jeg håper boka faller i smak. :-)

Jeg føler glede og stolthet over at jeg har fått det til en gang til. Min femte roman, mitt femte bokbarn.
Og litt vemod, kanskje, fordi dette kan være siste gang jeg gir ut papirbok?

Lansering av Kjære Sandra

Forlaget mitt har laget dette intervjuet med meg, og publisert det på egen hjemmeside:
http://www.publicabok.no/Nyheter/Nyheterdetaljer/tabid/189/ArticleId/344/-Samlivsekspert-med-kjaerlighetskvaler.aspx

Samlivsekspert med kjærlighetskvaler

Forelskelsens fyrige krumspring kan lekende lett feie over fornuft og forstand hvis da ikke en sindig ukebladspaltist mestrer å stagge de største utslagene fra vill begeistring til bunnløs fortvilelse. I Randi Landmarks (f. 1966) kjærlighets- og moderne bygderoman «Kjære Sandra» er det den unge og uerfarne hovedpersonen Gudrun som samvittighetsfullt tar på seg denne veilederrollen i mote- og livsstilsmagasinet «Livets lyse sider». Det skal vise seg å bli en suksess selv om oppskriften på egen lykke ikke er like åpenbar. Dette er valdresforfatterens femte roman.

─ Kjærlighet er et tema som opptar meg. Jeg liker å lese om det, og jeg liker å skrive om det. «Kjære Sandra» er først og fremst en underholdningsroman, men jeg forsøker også å bake inn noen råd til den som leter etter en kjæreste, eller som synes kjærligheten er besynderlig og vanskelig. Som forfatter kjenner jeg at historien skrider fram etter hvert som jeg har fått hovedpersonene under huden; jeg lever meg inn i hvem de er og hva de opplever. Deretter gjelder det bare å få skrevet det ned på en måte som river leserne med, sier Landmark.

Romanen appellerer først og fremst til kvinner i alle aldre.

─ Gudrun reiser fra hjembygden til Oslo for å komme nærmere mannen i sitt liv. Jobben hun skaffer seg, er mer som et lykketreff. Hun må ha en jobb for å forsørge seg, og hun er fast bestemt på å trives i den uansett hva den går ut på. Ung og naiv som hun er, får hun en ganske ubehagelig start. Hun innser at sjefen vil bli slitsom å forholde seg til, men holder ut. Heldigvis er de andre i redaksjonen hyggelige og imøtekommende. Gudrun mestrer å leve seg inn i Sandras karakter som er en god miks av fornuft og følelser, fortsetter Landmark.

Hun tenker seg at Gudrun får et tilsvarende forhold til Sandra som hun har til sine romankarakterer. For henne finnes de på ordentlig og lever sine egne liv. Derfor klarer Gudrun å gå inn i en rolle når hun skal svare på brev fra leserne. Hun skjønner at hun må bruke fantasien for å kunne framstå som en moden og klok rådgiver. Når svarene på vegne av Sandra sitter som de skal, er det som om den fiktive figuren tar over hele styringen, og alt begynner å flyte. 
Innsenderen Skikkelig på knærne får blant annet en tilbakemelding egnet til å legge alle videre forsøk på å vinne den utvalgtes gunst i grus:

Jeg kjenner at JEG får skikkelig «turn-off» av din beskrivelse av
ham – over 20 år eldre, gift og sjefen din i tillegg? Slike opplegg
er aldri særlig lure, Skikkelig på knærne! Mitt råd er: Ligg unna
og glem hele fyren! Greier du ikke det, så bytt jobb.
Hilsen Sandra

─ Typisk nok er hun ikke like kritisk og analytisk når det gjelder egne valg. Kjærlighet gjør blind heter det. Etter hvert får Gudrun ideen om å forestille seg at hun selv skriver til Sandra, og forsøker dermed å gi råd til seg selv via Sandra. Dermed klarer hun til en viss grad å se seg selv utenfra, men hun trenger tid til å fordøye det hun får vite, og livet gir henne noen skikkelige nesestyvere før hun virkelig får opp øynene og klarer korrigere kursen, forklarer Landmark.

Hun legger ikke skjul på å ha øst av egne erfaringer fra ungdomsårene med håpløse og ulykkelige forelskelser. 
─ Det var vondt, men også lærerikt. I slike situasjoner kan vi tenke at undergangen er nær dersom vi, på tross av våre anstrengelser, likevel vi ikke vinner hjertet til X. Vi blir helt opphengte i at han vi lengter etter, skal besvare våre følelser. Om vi ikke rett og slett blir utilregnelige, får vi i alle fall dårlig dømmekraft og kan begå overilte handlinger. I forelskelsens farlige rus kan vi gjøre noe vi vil angre eller skamme seg oss over i ettertid. Jeg vil forsvare alt Gudrun foretar seg med at hun er forelsket og desperat. Kanskje noen vil kjenne seg igjen? Hvis ikke, håper jeg at boken gir ny innsikt i hvordan forelskelsen kan forløpe, utdyper Landmark.

Til tross for at hun etter hvert er blitt en røynt forfatter, vil hun aldri slutte å glede seg over å holde en ny bok i hendene. Hun ønsker leserne velkomne til hennes indre verden; de kan tre inn i fantasiene hennes og oppleve hvordan hun har hatt det i hodet sitt.

─ Boken min skiller seg ut ved at det er en frittstående underholdningsroman for kvinner, skrevet på norsk; slike finnes det ikke mange av. Forlagene ønsker helst at denne typen litteratur skal presenteres i serieform, og de baserer seg gjerne på oversatte tekster som har solgt godt i opprinnelseslandet. Jeg mener bestemt at det innen denne sjangeren også burde være et marked for norske forfattere og oppfordrer forlagene til å ta utfordringen, avrunder Landmark.
 

Av Christian W. Holst

 

Kjære Sandra på vei fra trykkeriet

I går fikk jeg vite at Kjære Sandra er på vei fra trykkeriet. Om en ukes tid nå, så kan både jeg og leserne som har forhåndsbestilt, beskue det ferdige resultatet.

Jeg gleder meg til å se boka ferdig - ingenting slår det stolte øyeblikket når jeg får holde "barnet mitt" for første gang.
Det har vært et langt svangerskap og en smertefull fødsel, men alt det kommer snart til å være glemt.

Interscribo fyller 5 år i dag!

I dag er det fem år siden jeg begynte å blogge.
Jeg begynte fordi jeg snart skulle debutere som forfatter og ønsket å være synlig på nettet. Jeg ønsket å holde folk oppdatert om utgivelsene mine, men ville også dele erfaringer med andre forfatterspirer om alt mulig man kan lure på i forbindelse med skriving og bokutgivelser.

Erfaringene mine med denne skrivebloggen har utelukkende vært positive. Det er ikke mange som følger den, så jeg kan ikke skryte av at den er spesielt populær eller godt besøkt. Men da forblir Interscribo et ganske fredelig hjørne av nettet, og det liker jeg.
Det er ikke viktig for meg å ha mange lesere, for jeg har uansett de beste! :)
Jeg har blitt kontaktet av flere i løpet av disse fem årene, som har stilt meg spørsmål om forskjellige ting. Særlig har det vært spørsmål knyttet til Publica. Det har gjerne vært personer som selv har fått tilbud om kontrakt med forlaget, og vil høre hvilke erfaringer jeg har gjort, særlig i forhold til hvordan jeg har greid kravet om forhåndssalg, og i forhold til hvilke påvirkninger jeg har hatt på bokas innhold og utseende.
Flere jeg har kommet i kontakt med gjennom bloggen, har jeg fortsatt å holde sporadisk kontakt med, og det synes jeg er både hyggelig og nyttig. Som forfatter på et lite og ærlig talt ganske usynlig forlag, kan man av og til føle seg både ensom og motløs. Da er det godt å ha noen å ”prate” med, som sitter med noen av de samme tankene og følelsene.

Å blogge er en veldig fin ting for oss med skrivekløe. Vi kan publisere hva vi vil, så ofte vi vil, langt eller kort, gjennomarbeidet eller impulsivt.
Nå er det engang slik med meg at jeg liker å skrive langt. Romaner er nok min favorittform. Ellers tror jeg kanskje jeg kunne tilfredsstilt skrivekløen bare ved å blogge. Det hadde vært fint, det. Da hadde jeg sluppet mange frustrasjoner i forhold til refusjoner, og konsulenters overivrige beskjæring av manusene mine. Men hadde jeg lært like mye? Nei. 

Jeg kommer til å fortsette å blogge, og det blir også i fortsettelsen noe jeg gjør innimellom og i tillegg til de større tingene jeg skriver; de jeg forsøker å få publisert i bokform.

 

Min femte roman går snart i trykken, og jeg lurer på om du er interessert i å kjøpe?

Så kommer det jeg ikke kan. Eller i alle fall det jeg ikke liker så godt...

Publica er og blir et lavkostnadsforlag. Så selv om jeg har gitt ut tre bøker hos dem før, må jeg forhåndsselge minst 100 ex før utgivelsen.

Så nå kontakter jeg slekt og venner og håper de har lyst til å kjøpe boka mi.

Er det noen her som har lyst til å kjøpe?
Det er bare å ta kontakt, e-post-adressen finner du på siden her. Boka koster 298,- + 50,- i porto.

Kjære Sandra er en uavhengig kjærlighetsroman.

Gudrun flytter fra hjemstedet Leira i Valdres i et forsøk på å vinne kjærligheten i Oslo. I byen får hun jobb i mote- og livsstilsmagasinet Livets lyse sider, der hun tar hånd om en populær spørrespalte om samliv og kjærlighet kalt Kjære Sandra. Gudruns innlegg er gode, spalten og magasinets popularitet bare øker.

Men selv om Gudrun gir god hjelp til andre som trøbler med kjærligheten, ser hun kanskje ikke like klart når det gjelder seg selv og sine egne utfordringer?

Boka koster 298,- + porto (50,-).

Et tenkt intervju IV

Du skal om ikke altfor lenge gi ut din femte roman. På tide med et intervju igjen, vel?

Gjerne det. Jeg synes det er ganske hyggelig å intervjue meg selv. Ingen ubehagelige spørsmål, og jeg bestemmer fullt og helt hva som skal ”trykkes”. Kjør på!

Din femte roman, altså. Men la oss snakke litt om den fjerde først. Det har ikke vært mye blest om den?
Nei, det kan du si. Den heter Døden på skrivekurs, og jeg har ikke gjort noe særlig for å markedsføre den, og forlaget gjorde heller ikke veldig mye, ikke at jeg klandrer noen, det er bare sånn det blir. Og så er boka litt vanskeligere å skaffe enn andre bøker, fordi den er gitt ut bare som ebok og print-on-demand.

Som betyr?

Ebok er altså en bok du må lese på skjerm, for eksempel lesebrett eller iPad. Print-on-demand er en papirutgave, men boka trykkes først ved bestilling, og denne må bestilles på nettet og betales med kredittkort, så kommer den i posten til deg. Jeg tror ingen har foretatt bestilling av boka mi i papirutgave, bortsett fra meg selv. Det vil si: Jeg fikk forleggeren til å bestille for meg, for mitt kredittkort er ikke gyldig i USA, der nettbestillingen må gjøres.

Dette høres litt innfløkt ut, ja. Jeg kan ikke gå i bokhandelen og bestille den, da?
Du kan jo forsøke, men jeg har mine tvil om de vil gjøre deg den tjenesten. Boka fantes i bokhandelen Akademisk kvarter i Tromsø, men nå ser jeg at det står ”Ikke tilgjengelig” i katalogen deres. Jeg har noen få eksemplarer liggende hjemme, og jeg kan sikkert bestille flere gjennom forleggeren min. Folk kan godt ta kontakt med meg, hvis de ønsker en papirutgave. Ellers kan den nå bestilles enkelt som ebok i Norge, på ebok.no.

Hvilket forlag ga ut Døden på skrivekurs?

Tekstloftet forlag. Det drives av Ken Hansen, som bor i Sverige. Jeg har aldri møtt ham. (Men jeg har heller aldri møtt noen fra Publica, som har gitt ut de andre bøkene mine.) Vi ble kjent gjennom bloggen min. Han leste noe der, kommenterte det, og det ble starten på et samarbeid.

Fordeler og ulemper med å gi ut på et såkalt kjøkkenbordsforlag?

Fordelen er at man får bestemme det aller meste selv. Tekstloftet kunne ikke tilby språkvask, og bare ”lett korrektur”, så den biten måtte jeg stå for selv. Det gikk ganske greit, tror jeg, men jeg vil ikke anbefale en slik framgangsmåte for alle og enhver. Men det betyr i alle fall at boka blir slik forfatteren ser for seg, helt uten innblanding.

Den største ulempen er at navnet mitt er ukjent, Tekstloftet er ukjent, Ken Hansen er ukjent, så boka blir så lite kjent at den nesten er hemmelig. Og så ble boka litt vanskelig å få tak i også, i og med at papirutgaven må bestilles via USA. Jeg har venner og bekjente som nok kunne tenkt seg å kjøpe boka, men ikke når det er så tungvint. Derfor har jeg ikke mast så mye med å markedsføre den. Jeg har ikke tatt kontakt med lokalaviser for eksempel, slik jeg har gjort ved de andre utgivelsene mine. Det blir litt dumt, når du ikke kan si sånt som: Boka kan du kjøpe i bokhandelen eller låne på ditt lokale bibliotek.

Hva handler Døden på skrivekurs om?
Den handler om Edvarda, ei dame i førtiårene med skrivedrømmer. Hun vil så gjerne bli forfatter, få noe utgitt. Men hun møter bare hån og stengte dører. Etter mange år med desperat prøving og feiling og utallige refusjoner, går hun drastisk til verks for å få drømmene sine oppfylt. Et sted må planen hennes ha strandet, for romanen min starter med at nettopp denne Edvarda fiskes død opp fra Nutendvannet, et fjellvann som ligger like ved Solstad høyfjellshotell, der Edvarda deltok på et skrivekurs i regi av Scarabæus forlag.

Dette er en kriminalroman, og tema og miljø vil nok særlig treffe folk som er interessert i litteratur, forfattere og forlag.

Boka er en kreativ bearbeidelse av dine egne frustrasjoner?

Det stemmer. Jeg har vel vært minst like frustrert som Edvarda, men har selvfølgelig aldri drømt om å gjøre noe i nærheten av det hun gjør; ty til så drastiske handlinger for å komme til målet om å få noe utgitt.
Men det var befriende å fantasere rundt skikkelig slemme forlagsfolk, fantasere om hvor stygge tanker og utsagn de kan ha, rettet mot håpefulle forfatterspirer. Få gitt dem et slags spark bak, disse imaginære slemmingene. Jeg har ikke opplevd slemme forlagsfolk, så det er sagt. Men likegyldige, ikkekommuniserende. Det er enormt frustrerende når du har strevd med et manus i lange tider, sender det til et forlag sammen med et brev der du forteller om deg selv, og så får du et ferdig utformet formular, så stivt, formelt og tørt at det muligens ble utformet en gang for alle rundt 1920.
Men kanskje vi skal snakke om Kjære Sandra nå?

Ja, gjerne det. Jeg merker at du blir litt amper. Hva handler Kjære Sandra om? Er det en fortsettelse fra Svaldalmiljøet?

Nei, dessverre. Jeg vet at en del blir skuffet, men dette er en frittstående kjærlighetsroman og har ingenting med Svaldal og gjengen der å gjøre.
Handlingen er lagt delvis til Oslo, delvis til Valdres. Hovedpersonen er Gudrun. Hun satser stort og brenner bruer, flytter fra hjemstedet Leira i Valdres og inn til Oslo. Hun studerte der og ble egentlig aldri helt fortrolig med bylivet, men skitt, nå MÅ hun satse. Carl er nemlig i Oslo, og Carl er drømmemannen for henne. Hun har fått en spennende jobb i byen, som journalist i mote- og livsstilsmagasinet Livets lyse sider. Der tar hun hånd om en spørrespalte med kjærlighet og samliv som tema; spalten heter Kjære Sandra. Gudrun har suksess med svarene i spalten, og både den og magasinet blir stadig mer populært. Gudrun gir altså gode svar til andre som trøbler i kjærlighetslivet, men merkelig nok har hun ikke så veldig stor suksess på området selv…
Boka handler i det store og hele om kjærlighet. Boka er ment for å underholde, likevel tror jeg noen vil finne interessante tanker om hva kjærlighet er og kan bety i livet.

En bok både å la seg underholde og lære av?

Jeg håper det. Og jeg håper det er litt å le av også. Jeg koste meg da jeg skrev boka, synes dette er boka jeg godt kunne tenkt meg å lese selv en dag jeg hadde behov for å drømme meg litt vekk.

Har det vært en lang prosess for å få denne boka i havn?
Det kommer seg jo an på hva man synes er lang tid for en roman å bli til, men jeg begynte i alle fall å skrive ut ideen høsten 2009. Jeg ønsket å lage en rendyrket feelgood-roman, som jeg mener skal inneholde kjærlighet, vennskap, litt trøbbel med familie og på jobb, og så skal det ende bra. Råutkastet til romanen ble vel ferdig fra min side i 2010, så prøvde jeg det mot flere av de kjente forlagene, alle sa nei. Til slutt sendte jeg det til Publica i slutten av januar 2013, men så gikk det unormalt lang tid før de var ferdig med vurderingen, og jeg ventet også lenge på første korrektur. Den videre prosessen har jeg blogget noe om. Men kort fortalt: Det skar seg helt med den konsulenten og jobben hun hadde gjort; jeg kunne ikke godta hennes metode og det at hun hadde strøket store deler av manuset mitt. Det tok lang tid å reparere det hun hadde gjort, selv om jeg fikk lov av redaktøren til å annullere hennes slettinger. Jeg var også i full jobb i nesten hele 2013, og hadde ikke all verden av fritid der jeg kunne sitte med manuset. Jeg fikk ny konsulent som det gikk greit å samarbeide med, og nå i dag fikk jeg siste korrektur før trykking, så nå er det ikke lenge før boka er født.

Hva skal du jobbe med videre, etter Kjære Sandra?

Jeg jobber nå med en barnebok, en ide jeg hadde begynt på tidligere; jeg kan vel anslå at jeg har kommet omtrent halvveis eller i alle fall en tredjedel på vei i den. Jeg skrev starten på nynorsk, men har bestemt meg for heller å skrive på bokmål. Så det første jeg gjorde da jeg tok manuset fatt igjen, var å oversette til bokmål. Det tok lenger tid enn man skulle tro, men nå er jeg klar til å gå inn i kreativ skrivemodus og finne ut hva som skjer videre.
Jeg har også lyst til å publisere flere av manusene mine som jeg anser som ferdige, og som ingen forlag så langt har ønsket å publisere. Jeg ser på ebok.no som en fin mulighet for å få realisert flere av prosjektene mine. Jeg regner ikke med at de vil selge noe særlig, men jeg vil endelig kunne se et ferdig resultat, og det tror jeg ville være en fin tilfredsstillelse.

Flott! Lykke til, da!

Takk det samme!

Debatt om Kulturrådets innkjøpsordning av litteratur

Bibliotekene ønsker nok heller å motta bestselgere
enn veldig smale bøker. Hvert år kasserer
bibliotekene bøker som sjelden eller
aldri har blitt lånt ut. Her er stabler
av kasserte bøker ved Jevnaker folkebibliotek.
Bildet er fra 2009.

Innkjøpsordningen kan beskrives veldig kort på følgende måte:

Staten finansierer Kulturrådets innkjøp av et visst antall eksemplarer av påmeldte og godkjente titler av norske utgivelser, som så distribueres til alle landets folkebibliotek. Noen eksemplarer av barne- og ungdomsbøkene sendes også til skolebibliotek.
Du kan lese mer om ordningene her: http://kulturradet.no/innkjopsordningene

Ordningen er der for å støtte norsk litteratur, men er også en støtte til norske folkebibliotek ved at de får bøker gratis til samlingene sine, noe som i sin tur er til glede og nytte for alle folkebibliotekenes kunder.

De siste dagene har det vært diskusjoner rundt ordningen. Staten har avsatt mindre penger til innkjøpene (10,4 millioner mindre i følge Erik Fosnes Hansens innlegg i dagens Aftenposten, dessverre ikke funnet tilgjengelig på nettet) og man må selvfølgelig se på hvordan man skal gå fram for å få til innsparingen i praksis. Knut Olav Åmås foreslo at man skulle slutte å kjøpe inn bestselgende krim; den vil jo overleve fint uten støtten. Se artikkelen i Klassekampen: http://www.klassekampen.no/article/20140110/ARTICLE/140119997

Som forfatter på et ukjent, lite forlag som står utenfor Den norske forleggerforeningen, vil jeg aldri oppleve å komme med i innkjøpsordningen. Jeg antar at man antar at bøker gitt ut på små nisjeforlag er gitt ut på nisjeforlag fordi de har for dårlig kvalitet til å bli antatt av et større, seriøst forlag som er medlem i Den norske forleggerforeningen. Derfor fanger ikke ordningen opp den virkelige bredden av utgivelser. Men glem nå det.

Det jeg særlig rettet oppmerksomheten mot da jeg leste Fosnes Hansens innlegg i dag, var følgende:

«Det kjøpes som kjent ikke inn sjangerlitteratur rettet mot kvinner, for å si det veldig direkte. Så hvorfor da kjøpe inn krim? Det er et meget godt spørsmål, og jeg tror det er det Åmås har forsøkt å stille.»
Hva mener han med det? ”Som kjent”? Når og hvor skal dette ha blitt bekjentgjort; dette har aldri jeg hørt noe om!?

Mener man at underholdningslitteratur rettet mot kvinner, som feelgood, kjærlighetsromaner, chick-litt, automastisk har så dårlig kvalitet at det foreligger en innforstått avtale om at den slags bryr vi oss ikke en gang om å melde på?
Vel, da begynner jeg å skjønne hvorfor forlagene helst vil pakke kjærlighet og annen underholdning rettet mot kvinner, inn i massedistribuerte seriekonsept. Da begynner jeg å skjønne hvorfor feelgoodromaner skrevet av for eksempel Siri Østli ikke blir kjøpt inn, mens kriminalromaner, den ene kliss lik den andre, mange ikke særlig velskrevne, glatt kjøpes inn.
Kan vi være bekjent av en slik forskjellsbehandling av sjangere, dersom dette viser seg å stemme?

Jeg tror mange er enige om at det er på tide med en vurdering av innkjøpsordningene, og nå som pengene skrumper har man nok ikke annet valg enn å få til en reform. Men jeg håper virkelig man kan se på kvalitet uavhengig av bestselgerstempel og sjanger. Og det er på tide at man slutter å favorisere krim med tanke på utgivelser og distribusjon, når det dreier seg om underholdningslitteratur.

Slik ser boka ut

Nå har forlaget utarbeidet omslaget til boka. Det er jeg som har tatt bildet, etterpå har jeg lagt på noen små effekter ved hjelp av et gratis bildebehandlingsprogram som ligger på nettet, så har forlaget gjort resten.
Jeg er veldig fornøyd med resultatet!

Kjære Sandra - ferdig med korrekturen

Hu hei, her skal jeg si det plutselig gikk unna!

Ny konsulent sendte meg første korrektur i starten av desember, men jeg har ikke hatt tid til å gjøre stort med den, før nå i januar. To-tre dagers arbeid ble tilbakelagt, så kunne jeg returnere korrekturen til konsulenten, og nå sier hun at alt ser greit ut. Det kom faktisk litt brått på. Jeg hadde ventet å få manuset tilbake minst én gang til, men jeg må innrømme at det kjennes veldig deilig å være ferdig nå. Manuset er så gjennomarbeidet at det begynte å bli nokså overarbeidet for min del.

Nå skal manuset brekkes om, og det skal lages forslag til for- og bakside på boka. Jeg har sendt over noen bilder jeg håper kan bli til en fin framside. Vaskeseddel og forfatteromtale har jeg også sendt et forslag om til forlaget.

Når manuset kommer tilbake neste gang, skal det leses siste korrektur - da skal alle de siste småfeil ene forhåpentligvis lukes vekk. Men da skal det bare være de helt bagatellmessige, små feilene igjen.

Neste punkt på programmet blir å sende "tiggerbrev" rundt omkring til slekt og venner, i håp om å få noen til å kjøpe og dermed være med på å finansiere denne utgivelsen. Min femte roman, tenk det!