Debatt om Kulturrådets innkjøpsordning av litteratur

Bibliotekene ønsker nok heller å motta bestselgere
enn veldig smale bøker. Hvert år kasserer
bibliotekene bøker som sjelden eller
aldri har blitt lånt ut. Her er stabler
av kasserte bøker ved Jevnaker folkebibliotek.
Bildet er fra 2009.

Innkjøpsordningen kan beskrives veldig kort på følgende måte:

Staten finansierer Kulturrådets innkjøp av et visst antall eksemplarer av påmeldte og godkjente titler av norske utgivelser, som så distribueres til alle landets folkebibliotek. Noen eksemplarer av barne- og ungdomsbøkene sendes også til skolebibliotek.
Du kan lese mer om ordningene her: http://kulturradet.no/innkjopsordningene

Ordningen er der for å støtte norsk litteratur, men er også en støtte til norske folkebibliotek ved at de får bøker gratis til samlingene sine, noe som i sin tur er til glede og nytte for alle folkebibliotekenes kunder.

De siste dagene har det vært diskusjoner rundt ordningen. Staten har avsatt mindre penger til innkjøpene (10,4 millioner mindre i følge Erik Fosnes Hansens innlegg i dagens Aftenposten, dessverre ikke funnet tilgjengelig på nettet) og man må selvfølgelig se på hvordan man skal gå fram for å få til innsparingen i praksis. Knut Olav Åmås foreslo at man skulle slutte å kjøpe inn bestselgende krim; den vil jo overleve fint uten støtten. Se artikkelen i Klassekampen: http://www.klassekampen.no/article/20140110/ARTICLE/140119997

Som forfatter på et ukjent, lite forlag som står utenfor Den norske forleggerforeningen, vil jeg aldri oppleve å komme med i innkjøpsordningen. Jeg antar at man antar at bøker gitt ut på små nisjeforlag er gitt ut på nisjeforlag fordi de har for dårlig kvalitet til å bli antatt av et større, seriøst forlag som er medlem i Den norske forleggerforeningen. Derfor fanger ikke ordningen opp den virkelige bredden av utgivelser. Men glem nå det.

Det jeg særlig rettet oppmerksomheten mot da jeg leste Fosnes Hansens innlegg i dag, var følgende:

«Det kjøpes som kjent ikke inn sjangerlitteratur rettet mot kvinner, for å si det veldig direkte. Så hvorfor da kjøpe inn krim? Det er et meget godt spørsmål, og jeg tror det er det Åmås har forsøkt å stille.»
Hva mener han med det? ”Som kjent”? Når og hvor skal dette ha blitt bekjentgjort; dette har aldri jeg hørt noe om!?

Mener man at underholdningslitteratur rettet mot kvinner, som feelgood, kjærlighetsromaner, chick-litt, automastisk har så dårlig kvalitet at det foreligger en innforstått avtale om at den slags bryr vi oss ikke en gang om å melde på?
Vel, da begynner jeg å skjønne hvorfor forlagene helst vil pakke kjærlighet og annen underholdning rettet mot kvinner, inn i massedistribuerte seriekonsept. Da begynner jeg å skjønne hvorfor feelgoodromaner skrevet av for eksempel Siri Østli ikke blir kjøpt inn, mens kriminalromaner, den ene kliss lik den andre, mange ikke særlig velskrevne, glatt kjøpes inn.
Kan vi være bekjent av en slik forskjellsbehandling av sjangere, dersom dette viser seg å stemme?

Jeg tror mange er enige om at det er på tide med en vurdering av innkjøpsordningene, og nå som pengene skrumper har man nok ikke annet valg enn å få til en reform. Men jeg håper virkelig man kan se på kvalitet uavhengig av bestselgerstempel og sjanger. Og det er på tide at man slutter å favorisere krim med tanke på utgivelser og distribusjon, når det dreier seg om underholdningslitteratur.