Forfatteren i overskriften er meg, enda jeg fremdeles synes det er litt skrytete å kalle meg forfatter. Jeg har riktig nok gitt ut to bøker, men de har ikke gjort verken seg selv eller forfatteren særlig bemerket. Følgelig føler jeg meg liten og ubetydelig. Enda.
Helt siden avslaget jeg fikk i slutten av september (det jeg blogget om, det som fikk meg til å innse at ubegrunnede avslag likevel var å foretrekke framfor de begrunnede), har jeg vært plaget av forvirring, rastløshet og sviktende tro på at jeg kan få til noe som helst, som holder vann.
Siden det var et krim-manus jeg fikk refusert, slapp jeg den krim-ideen jeg jobbet med akkurat da, som om jeg hadde brent meg på den. ”Krim kan jeg i alle fall ikke skrive,” tenkte jeg. Og deretter: Bare forvirring. Jeg har brukt de siste ukene til å hoppe mellom ulike prosjekt – jeg har mange, som er på ulike stadier av ”ferdig”. Men akkurat nå står jeg igjen midt i krim-ideen jeg slapp da den siste refusjonen kom. Jeg har jobbet så mye med den, og jeg vil klare å lande den – sy den sammen til en ferdig tekst. Eller i alle fall: Sy den sammen til en helhet, noe som henger sammen. Dessuten er det som om menneskene i boka ikke vil slippe meg…
Disse forvirrede, rastløse ukene har virkelig vært frustrerende, selv om jeg har greid å trøste meg selv med at det kommer til å lysne. Jeg har gitt meg selv lov til å virre og rote litt rundt, og nå ser det endelig ut til at jeg har tilgitt meg selv for å ha dummet meg ut. For det føltes slik denne gangen: Som om jeg hadde dummet meg ut. Tenk at jeg var så dum at jeg trodde at jeg hadde laget noe bra…
De tyngste stundene er når tvilen kommer snikende, med sin lange, svarte skygge. Om man da bare kunne sette på seg skylappene og dure fram som man stevner, med ståltro på at prosjektets ide er genial og liv laga. Det er jo stort sett det jeg har gjort ellers – bortforklart alle avslagene med at forlagene ikke har lest manuset mitt med velvilje, bare vrangvilje, og derfor ikke sett potensialet, fordi de ikke vil se. Selvgod må man være. Selvtillit må man ha.
Akkurat nå har jeg bare ett manus inne til vurdering, men det er til gjengjeld et manus jeg virkelig tror på – og denne gangen er det en feelgood-roman. Det er over to måneder siden jeg sendte det av gårde, og jeg hadde ikke lest i det på to måneder, da jeg leste gjennom det på nytt for snart to uker siden. Det må jeg si var et gledelig gjensyn.
Jeg synes fremdeles det er lovende, det fyller meg med varme og godfølelse når jeg leser – slik en skikkelig feelgood-roman skal.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar