tirsdag 14. september 2010

Om man presser for hardt, kan det revne

Jeg jobber på en ide for tida, der jeg igjen benytter meg av blandingen intuisjon og planlegging. Den salige blandingen, må jeg kanskje si…
Som så ofte før starter hele ideen i en liten scene jeg ser for meg. Den oppleves så tett og nært, som om jeg befinner meg levende i den selv. Så begynner jeg å spekulere i hva som kan komme i forlengelse av denne scenen – hva ligger forut og rundt, hva har skjedd før, hva kan komme til å skje senere? Hvem andre er med, enn kvinnen jeg først så for meg? (Eller rettere: kvinnen jeg kjente at jeg levde meg inn i.)

Jeg begynner med denne scenen jeg har opplevd, og skriver meg inn i den. Gjenskaper følelsen av å være der, ved hjelp av tekst. Så får jeg en ide om noe mer som skal være med. Denne gangen to vennepar. Jeg oppdager at kvinnen i det ene paret er direkte ufyselig, men slik er ikke venninna hennes. Hvorfor er de venner?, undres jeg. Jeg skriver og drodler/forsker samtidig som jeg fantaserer – på denne måten finner jeg ut en mengde nytt. Jeg finner ut hvorfor disse to er venner, selv om de ikke egentlig bryr seg om hverandre.

Ideen tar form, og enda har jeg ikke egentlig planlagt noe av det som har kommet ut. Men plutselig må jeg stoppe å skrive – fordi jeg merker at jeg holder på å kjøre meg selv i grøfta. To tråder truer med å vikle seg i hverandre og lage kaos, det blir rot med historiens totale tidsplan.
Da setter jeg meg ned med penn og papir – systematiserer og rydder. Jeg setter opp punkter, lager lister og skjema. Jeg prøver å få puslespillet til å gå opp, ved å kartlegge hvilke brikker som mangler, slik at jeg kan lage dem og få dem inn på rett plass.

Noen ganger har jeg ikke noe å skrive akkurat da, fordi jeg ikke vet veien videre. Noen ganger har jeg prøvd å presse ut en fortsettelse – presse veldig hardt. Dette kan ofte bli ting jeg må hive senere – fordi det ikke ble noe bra.
Jeg husker tilbake til hvordan det var å føde for første gang. Man må ikke presse før man har åpning – da kan man revne aldeles forskrekkelig.
Jeg tror det kan være slik når man skriver også. Ikke press for hardt, i alle fall. Press litt – på en prøvende måte. Stopper det opp, så bør du kanskje vente en stund og se om det kan løsne etter hvert som de slitsomme, vonde riene har fått jobbet litt med å myke opp, strekke og åpne?
Eller hva?

2 kommentarer:

  1. Ja, det er spennende. Jeg trives i den kreative fasen, selv om det er krevende og sårbart - mye som kan gå galt her, føler jeg. Og så lurer jeg på om jeg er blitt altfor opphengt i å sammenligne tilblivelsen av ei bok med en fødsel - men det er mange likhetstrekk.
    Det er heller ikke slik at jeg ikke skriver, om jeg en dag er litt uinspirert. Jeg skriver hver dag, uansett. Men om jeg ikke ser noen utvei fra stedet jeg har kjørt meg fast, tror jeg det kan være lurt å bruke tid på å tenke meg om.

    SvarSlett