I forrige uke fikk jeg nok et avslag, et begrunnet avslag. I lang tid har jeg trodd at jeg har ønsket meg begrunnede avslag, heller enn ubegrunnede, fordi jeg mente at begrunnede avslag kanskje kunne hjelpe meg videre.
Nei, nå har jeg i stedet funnet ut at begrunnede avslag ikke er til særlig hjelp for meg. Hvis forlaget ikke liker ideene mine eller stemmen min, så holder det å vite akkurat det – jeg trenger ikke å vite hvorfor.
Ja, jeg innrømmer at jeg er sår overfor kritikk, og det gjør vondt når den kommer, og særlig når jeg ser at den for så vidt er fortjent – fordi den rammer da, den preller ikke av.
Jeg er selvkritisk, og når andre etter en rask gjennomlesing av manuset mitt gir meg noen eksempler på hva som er feil og dårlig, og lar dette være forklaringen på hvorfor det ble nei, så gir det meg en skikkelig nedtur, og lite annet. Jeg skjønner at det de påpeker er dårlig, jeg går med på det. Men essensen er at de ikke liker det jeg lager, og når man sitter med fasiten – «vi skal takke nei til denne» – da finner man lett noe å liste opp som begrunnelse for hvorfor de ikke synes det holder mål.
Jeg kan forstå feilene de lister opp som fortjent og det kan være på sin plass at de blir påpekt, men hvis de bare hadde likt ideene mine, da hadde de sett potensialet i teksten og gitt meg ja til utgivelse, til tross for feil og mangler. Da hadde de villet arbeide sammen med meg om å lage et sluttprodukt vi alle ville ha vært fornøyd med.
«Go on failing. Go on. Only next time, try to fail better.»
Samuel Beckett
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar