tirsdag 22. desember 2015

Et juleminne

Da jeg var liten feiret vi alltid julaften hos farmor, eller bestemor som vi kalte henne. Hun bodde på gården i huset ved siden av vårt. Bestemor var fra Sverige og der er det (eller var det i alle fall) vanlig at man skrev små vers på julegavene man ga bort, som hintet om innholdet i pakka. Jeg kan vagt huske at hun leste opp et slikt vers en gang, det var i tilfelle en gave pappa fikk, men verset er borte, og jeg tror ikke den slags var noe vi skattet særlig høyt den gangen, så hun droppet det. Dessverre. Det at man la omtanke og arbeid i gavene man ga bort, heller det enn store pengesummer, er noe vi godt kunne ha i mente i våre dager, da jula for mange holder på å miste både innhold og mening.

Hos bestemor var det alltid stilig og vakkert pyntet til jul, og skapte følelsen av høytid. Spesielle lenker og girlandere hadde sine faste plasser over døråpninger, eller over et spesielt bilde på veggen. På spisebordet hadde hun pyntet med en stor glassplate, eller kan det ha vært et speil, dekket med et tykt lag bomull. På bomullen var det strødd konfetti og der sto små nisser og engler, morsomt å se på mens man ventet på maten og følte spenningen krible i hele kroppen. Det var jo faktisk vanskelig å sitte i ro på julaften da man var liten!

Bestemor pleide å ha to juletrær, selvfølgelig hentet fra skogen på gården. Det ene var stort og sto i dagligstua; det var ikke bare til pynt, men til å gå rundt. Jeg husker mine første julaftener, da gikk vi alltid rundt juletreet og sang de kjente julesangene. Bestemor kunne alle versene og loste oss trygt gjennom, så vi klappet og bukket og neide på de riktige stedene. Etter hvert som vi ble eldre, vi barna ble ungdom og bestemor ble gammel, sluttet vi med gangen om juletreet. Det var litt synd.
Det andre treet var et lite et, som hun satte på et åttekantet bord i et hjørne i finstua. (Ja, bestemor hadde tre stuer: Dagligstue, finstue og spisestue.) Under og på bordet var det hun la alle pakkene.

Jeg husker spesielt én julegave jeg fikk av bestemor, jeg kan vel ha vært 4-5 år. Jeg og søsteren min fikk ofte det samme i gave, og denne jula fikk vi beskjed om at bestemors gaver til oss var for store til å ha under juletreet, så vi måtte ut i gangen og hente dem. Jeg husker at det var litt skrekkblandet, kanskje fordi bestemor så så lur ut. Jeg tror nesten jeg bare motvillig ville bli med ut for å se. I gangen var det iskaldt, og et klart, nesten skarpt lys fra lampa i taket. I kroken ved døra inn mot kjøkkenet sto det to små hekser! Bestemor hadde pakket inn det vi skulle få, slik at det så ut som to hekser! Jeg kan ikke huske eksakt hvordan de så ut, bortsett fra at de var laget av grått innpakningspapir. Kanskje hadde bestemor klipt i papiret i toppen, slik at det ble hår. Eller kanskje hadde hun klipt og limt på noe papir til skaut. Kanskje hadde hun tegnet på ansikt. Jeg husker ikke. Litt av et ”juleminne”, tenker vel du nå, hun husker jo ingenting, jo! Vel, jeg husker at de var hekser for meg, ekte hekser. Det er derfor jeg tror jeg var ganske liten da jeg fikk denne gaven. Og jeg husker forvirringen av å pakke opp og så var det ikke hekser likevel, men to spader. En lyseblå til søsteren min, og en rosa til meg.
Ble jeg glad for gaven? Ja, det er jeg ganske sikker på. Vi holdt jo på masse ute i snøen, så en egen liten spade kom nok godt med.


Nå bor det ingen i bestemorhuset, og om vinteren pleier vindusrutene å bli helt ugjennomsiktige av frostroser. Men det kraftige, likevel varme lyset er der i gangen, slik jeg husker det.

Det er rart å stå utenfor frostrosevinduet og forsøke å reise tilbake til barndommens jul. Vemodig, men også godt. Gode minner er en skatt. Jeg håper din jul i år blir fin, og blir til gode minner med tiden.

GOD JUL!

lørdag 12. desember 2015

Om å være seg selv nok

Dere kjenner sikkert uttrykket: "Å være seg selv nok". Man har ikke tid, overskudd eller interesse av å tenke eller bry seg om andre enn seg selv.
Bjørnstjerne Bjørnson har et sted skrevet: "Ensom - det er å være opptatt av seg og sitt".

I en hittil upublisert roman skriver jeg:
«Ensom og selvsentrert hører ofte sammen, hva som nå kommer først av de to. Blir man ensom, fordi man er selvsentrert, eller blir man selvsentrert, fordi man er ensom?»
Jeg har i perioder tenkt mye på dette. Vi kan syte og klage over at vi er ensomme, men er det bare de andres feil at det er slik? Hvis vi vender oss utover i stedet for innover, ser verden omkring oss og bryr oss om hvordan andre har det, glemmer oss selv en stund, er ikke det bra for oss? Gjør ikke det at vi føler oss mindre ensomme? Ikke minst når vi ser hva enkelte andre kan ha å slite med.


Til saken: Selvsentrert er et ord som er negativt ladd. Vi vil ikke ha det på oss, at vi er selvsentrerte, vil vi vel? I dag fikk jeg en vekker. Ei eldre dame som jeg treffer av og til er alltid så hyggelig mot meg. Hun spør ganske ofte om jeg ikke snart skal gi ut flere bøker; hun venter på det, sier hun, for de vil hun gjerne lese.
I dag fikk jeg helt tilfeldig vite av noen andre at denne dama skriver selv, dikt og små fortellinger. Hun er sikkert beskjeden, tenker at det hun holder på med er da ikke noe, hvorfor skal man snakke om det, liksom. Men jeg får nesten dårlig samvittighet nå, for at jeg aldri kom på å spørre: "Skriver du selv, kanskje?"

Jeg har blogget om det før: Vi trenger lesere, vi trenger publikum; alle kan ikke stå på scenen hele tiden. Hva er vitsen med å stå på scenen om ingen gidder se og høre på? De som skriver selv kan være et veldig viktig publikum, genuint interesserte lesere som vet å sette pris på godt håndverk. Jeg tror det er bra om vi av og til går ned fra scenen, setter oss i salen og følger med på hva de andre bidrar med. Jeg tror det er bra at vi heier på hverandre.

torsdag 12. november 2015

Utsetter utgivelse til 2016


Da er jeg gjennom rettelsene jeg noterte meg etter nøye gjennomlesning av papirutskriften av «Nydelig og en halv». Det jeg kjenner etter denne gjennomgangen, er at jeg ikke er helt fornøyd.
I enkelte partier er språket for slapt; det er for mange "omstendeligheter" og tomme småord. Jeg kjenner også at jeg er litt lei teksten akkurat nå, jeg ville mye heller brukt tiden til å skrive noe nytt... Jeg tørster faktisk etter å ha tid til å dykke ned i en kreativ prosess... Egentlig liker jeg den følelsen; det betyr at skrivekløen fortsatt lever.

Det er ikke sjelden at man blir trøtt og lei like før en utgivelse, og vurderingsevnen blir også sliten og kan svikte. Derfor tror jeg nå at jeg gjør lurt i å la teksten hvile, kanskje til etter jul. Så ta den fram igjen, jobbe meg gjennom hele boka en gang til med det for øyet at jeg skal stramme inn, forsøke å uttrykke meg enklere alle steder det er mulig. Etter gjennomgangen bør jeg ta enda en papirutskrift og lese korrektur forhåpentlig for siste gang. Først da tenker jeg boka er klar for utgivelse.

Det er jo ingenting som haster, bare jeg selv som setter håpefulle mål for meg selv. Det hadde vært gøy med en utgivelse i 2015, men da måtte jeg ha staket ut akkurat det målet mye tidligere.

torsdag 29. oktober 2015

Kanskje papirbok også?

I dag har jeg vært i kontakt med noen som har gitt meg håp om at «Nydelig og en halv» også kan realiseres som papirbok! Jeg har fått satt opp et regnestykke som ikke ble så galt; da har jeg spurt etter prisen på paperback, og i et (veldig) lite opplag.
Jeg kan få hjelp til å lage/tilpasse omslaget, slik at det passer på boka. Jeg vet allerede nå at jeg i alle fall et usikker på hvordan jeg tilpasser omslaget med rygg og alt, men innmaten i boka greier jeg sikkert å plundre til på et vis. For øvrig skal innmaten og eventuelt omslag leveres som PDF.

Jeg har puslet litt med baksida på boka i dag, i tillegg til at jeg er kommet ca halvveis i boka når det gjelder å taste inn rettelsene jeg har notert meg.

Jeg kommer til å sitte litt i tenkeboksen, men hvis jeg bestemmer meg for å trykke opp et lite opplag av boka, må jeg søke om ett ISBN til; alle utgaver av bøker skal ha eget ISBN, nemlig.

torsdag 22. oktober 2015

Har e-bøker en bakside?

I forbindelse med tildeling av ISBN fikk jeg beskjed (kanskje man til og med kan kalle det instruks?) om hvor dette nummeret skal settes på publikasjonen. Nummeret skal stå på baksiden av tittelbladet, nederst på baksiden av publikasjonen, og også på løst omslag, om publikasjonen har det.
Jeg vet nok hvor jeg skal plassere ISBN i boka mi, selv om e-bøker strengt tatt ikke har noen bakside?
Det er også vanlig å trykke vaskeseddel eller "teaser" på baksida av papirbøker. For ei e-bok tror jeg kanskje vaskeseddelen gjør mest nytte som noe som følger ved siden av. Du ser på bildet, leser hva boka handler om, og tar valget om hvorvidt du vil kjøpe boka eller ikke.
Selv er jeg litt tilbakeholden med å lese vaskesedler; jeg synes ofte de røper for mye. I tilfelle flere har det som jeg, vil jeg ikke trykke vaskeseddelen helt først i boka. Og helt bakerst er jo bare dumt; du har vel ingen nytte av å lese vaskeseddelen når du er ferdig med boka?

Siden sist har jeg lest og klusset meg gjennom hele manuset. Neste skritt er å sette seg ved PCen igjen og ta hånd om alle rettelsene jeg har notert meg underveis. Det er alt fra bittesmå feil, som tegnfeil, trykkfeil og tekst som har flytt altfor mye utover da jeg bokkjusterte teksten, til hele avsnitt jeg vil skrive om, eller bare kutte ut. Det er også enkelte ting jeg har notert at jeg skal gjøre research på, da jeg får en følelse av å være på tynn is eller rett og slett holder på å tråkke i salaten. De fleste av disse tingene har jeg nok sjekket før, men jeg vil sjekke igjen for å være helt sikker.

Jeg holder også på å lande på hvilken forside jeg skal velge. Vektige argument fra personer jeg stoler på, sammen med noe modning hos meg, gjør at jeg sannsynligvis velger bildet som følger denne bloggposten. Bildet er enkelt, fargene gir gode assosiasjoner (i alle fall for min del), bildet passer til det tittelen uttrykker, og det er en enkel symbolikk. Bildet forteller lite eller ingenting om selve handlingen i boka, men jeg tror de leserne som liker feelgood/kjærlighet, vil forstå utfra forsidebildet at det er en sånn type bok.

Jeg vet at flere av leserne mine ikke kommer til å lese e-bok. Derfor forsøker jeg å finne ut om det kan være noe norsk trykkeri som kan tilby print-on-demand. Hvis du vet om noen, vil jeg gjerne ha tips! Jeg kjenner til lulu.com, men ønsker meg altså et norsk alternativ, evnt nordisk.