Ler av mine egne vittigheter

Januar er snart halvgått. Endelig har jeg hatt en rolig dag hjemme og har fått sittet flere timer med Nydelig og en halv. Selv om det er bare 2-3 måneder siden jeg la vekk dette manuset, kjenner jeg at jeg har fått opparbeidet tilstrekkelig avstand til teksten til å se med "nytt" og kritisk blikk. Jeg må jo ha fått avstand, når jeg blir overrasket over ting jeg har skrevet, måten jeg har formulert meg, og må flire litt for meg selv over vittighetene... (Vittighetene som florerer. Det var reklamen ;-) )

Å skrive kan føre med seg en del overraskelser. For det første kan teksten ta en helt annen retning enn man hadde sett for seg i utgangspunktet; det skjer jo særlig for den som lar intuisjonen få utfolde seg.

For det andre kan man altså bli overrasket når man tar fram igjen en "gammel" tekst. "Har jeg skrevet dette? Hi-hi, den replikken var jammen meg gøyal." Eller: "Det var jo en fin formulering. Hm. Kan nesten ikke skjønne at det er jeg som har skrevet det der?"

Og for det tredje har jeg opplevd å oppdage ting jeg har skrevet om, ute i den virkelige verden. Personer jeg har diktet opp, bare sett for meg, eller mennesker jeg bare har fornemmet personligheten til i en tekst, kan jeg komme til å møte i det virkelige liv.
Eller det kan være en gjenstand: I Svaldal-bøkene diktet jeg for eksempel opp en nærmest selvlysende oransje lue som Ola Skogbøen ynder å gå rundt med. Hodeplagget var inspirert av ei lue jeg hadde selv som barn. Tror du ikke - bare noen dager etter at jeg introduserte lua - at jeg møtte en ung gutt som hadde sånn lue! Man kan forklare det med at kanskje hadde jeg likevel sett den lua på den unge gutten tidligere, bare sånn halvt bevisst, slik at jeg ikke egentlig "noterte meg det".
Men jeg tror ting man skriver om eller dikter opp, kan bli virkelighet. "Det kan gå troll i ord", er det jo noe som heter.

Hva med deg? Hender det at teksten din lever sitt eget liv og du får følelsen av å miste litt kontroll? Er det i så fall deilig eller skremmende?
Hender det at du ler overrasket av tekster du skrev for lenge siden, eller blir imponert av en flott formulering? Eller har du opplevd at ting du har skrevet om plutselig dukker opp i ditt virkelige liv?

Godt nytt skriveår!

Året som nå nettopp er tilbakelagt var ikke egentlig et godt skriveår for meg. I alle fall var det ikke spesielt produktivt; det kom ingen utgivelser fra meg i 2015, og jeg produserte heller ikke særlig mye ny tekst.

Det skyldes i hovedsak at jeg har hatt mindre tid og overskudd til skrivingen enn hva jeg kunne ønsket. Med 80 % jobb, familie (med alt det genererer av husarbeid og oppfølging av ulike slag) og egne hobbyer i tillegg til lesing og skriving, ble det vanskelig å få ryddet rom og funnet roen jeg behøver når jeg skal skrive.

Det jeg har hatt tid og overskudd til, er å ta fram gamle, halvferdige tekster, finlese, flikke og redigere disse.

Etter å ha prøvd et manus hos noen forlag og som vanlig bare mottatt avslag, bestemte jeg meg for å gi ut romanen Nydelig og en halv som e-bok. Jeg er min egen språkvasker og korrekturleser – ikke optimalt, men jeg stoler på at jeg med erfaringene jeg har etter fem tidligere utgivelser, vil klare den biffen. (Jeg gjorde det samme for kriminalromanen Døden på skrivekurs, og jeg tror ikke den står nevneverdig mye tilbake for de andre utgivelsene mine.)

Jeg har søkt og fått tildelt ISBN til boka. I søknaden antok jeg utgivelse i desember 2015, men fant senere ut at jeg måtte utsette; romanen var ikke helt klar for fødsel enda. Nå har manuset fått hvile en stund, snart skal jeg ta det for meg igjen og begynne nok en nitid gjennomgang, der jeg særlig skal stramme inn, forenkle, slik at språket flyter enda bedre.

Etter først å ha tenkt bare e-bok-utgave, penset tankene over på om det kunne være mulig å realisere prosjektet også som papirbok, og etter å ha gjort noen spredte undersøkelser ser det absolutt ut til å være mulig.

Å ha sluttet med å sende manus til forlag er en stor lettelse! Jeg gir blaffen i om bøkene mine så å si ikke selger; for meg er det nå viktigst å få landet de prosjektene som svirrer i lufta. Nå er det for mange av dem, de forstyrrer meg. Jeg har kjent at det er vanskelig å begynne på noe nytt, virkelig gå inn i nye prosjekt med hele hugen, så lenge jeg har så mange halvferdige og nesten-ferdige manus som på sett og vis henger over meg.

At jeg ikke vil sende flere manus til de veletablerte forlagene, kan sikkert fortone seg som å ha gitt fullstendig opp. Man kan nok se slik på det, men aller mest handler det vel om at jeg har mistet troen på at de og jeg noen gang kommer til å være på samme bølgelengde hva gjelder litterær smak.

I 2016 ser jeg fram til å kunne se kanskje ett eller to bokprosjekt i havn. Om det går ganske knirkefritt med Nydelig og en halv, har jeg et manus til en kriminalroman jeg også kunne tenke meg å publisere på samme måte; som e-bok og et miniatyropplag til glede for spesielt interesserte.

Måtte 2016 bli et produktivt og lærerikt år for både deg og meg. Godt nytt skriveår!

Et juleminne

Da jeg var liten feiret vi alltid julaften hos farmor, eller bestemor som vi kalte henne. Hun bodde på gården i huset ved siden av vårt. Bestemor var fra Sverige og der er det (eller var det i alle fall) vanlig at man skrev små vers på julegavene man ga bort, som hintet om innholdet i pakka. Jeg kan vagt huske at hun leste opp et slikt vers en gang, det var i tilfelle en gave pappa fikk, men verset er borte, og jeg tror ikke den slags var noe vi skattet særlig høyt den gangen, så hun droppet det. Dessverre. Det at man la omtanke og arbeid i gavene man ga bort, heller det enn store pengesummer, er noe vi godt kunne ha i mente i våre dager, da jula for mange holder på å miste både innhold og mening.

Hos bestemor var det alltid stilig og vakkert pyntet til jul, og skapte følelsen av høytid. Spesielle lenker og girlandere hadde sine faste plasser over døråpninger, eller over et spesielt bilde på veggen. På spisebordet hadde hun pyntet med en stor glassplate, eller kan det ha vært et speil, dekket med et tykt lag bomull. På bomullen var det strødd konfetti og der sto små nisser og engler, morsomt å se på mens man ventet på maten og følte spenningen krible i hele kroppen. Det var jo faktisk vanskelig å sitte i ro på julaften da man var liten!

Bestemor pleide å ha to juletrær, selvfølgelig hentet fra skogen på gården. Det ene var stort og sto i dagligstua; det var ikke bare til pynt, men til å gå rundt. Jeg husker mine første julaftener, da gikk vi alltid rundt juletreet og sang de kjente julesangene. Bestemor kunne alle versene og loste oss trygt gjennom, så vi klappet og bukket og neide på de riktige stedene. Etter hvert som vi ble eldre, vi barna ble ungdom og bestemor ble gammel, sluttet vi med gangen om juletreet. Det var litt synd.

Det andre treet var et lite et, som hun satte på et åttekantet bord i et hjørne i finstua. (Ja, bestemor hadde tre stuer: Dagligstue, finstue og spisestue.) Under og på bordet var det hun la alle pakkene.

Jeg husker spesielt én julegave jeg fikk av bestemor, jeg kan vel ha vært 4-5 år. Jeg og søsteren min fikk ofte det samme i gave, og denne jula fikk vi beskjed om at bestemors gaver til oss var for store til å ha under juletreet, så vi måtte ut i gangen og hente dem. Jeg husker at det var litt skrekkblandet, kanskje fordi bestemor så så lur ut. Jeg tror nesten jeg bare motvillig ville bli med ut for å se. I gangen var det iskaldt, og et klart, nesten skarpt lys fra lampa i taket. I kroken ved døra inn mot kjøkkenet sto det to små hekser! Bestemor hadde pakket inn det vi skulle få, slik at det så ut som to hekser! Jeg kan ikke huske eksakt hvordan de så ut, bortsett fra at de var laget av grått innpakningspapir. Kanskje hadde bestemor klipt i papiret i toppen, slik at det ble hår. Eller kanskje hadde hun klipt og limt på noe papir til skaut. Kanskje hadde hun tegnet på ansikt. Jeg husker ikke. Litt av et ”juleminne”, tenker vel du nå, hun husker jo ingenting, jo! Vel, jeg husker at de var hekser for meg, ekte hekser. Det er derfor jeg tror jeg var ganske liten da jeg fikk denne gaven. Og jeg husker forvirringen av å pakke opp og så var det ikke hekser likevel, men to spader. En lyseblå til søsteren min, og en rosa til meg.
Ble jeg glad for gaven? Ja, det er jeg ganske sikker på. Vi holdt jo på masse ute i snøen, så en egen liten spade kom nok godt med.

Nå bor det ingen i bestemorhuset, og om vinteren pleier vindusrutene å bli helt ugjennomsiktige av frostroser. Men det kraftige, likevel varme lyset er der i gangen, slik jeg husker det.

Det er rart å stå utenfor frostrosevinduet og forsøke å reise tilbake til barndommens jul. Vemodig, men også godt. Gode minner er en skatt. Jeg håper din jul i år blir fin, og blir til gode minner med tiden.

GOD JUL!

Om å være seg selv nok

Dere kjenner sikkert uttrykket: "Å være seg selv nok". Man har ikke tid, overskudd eller interesse av å tenke eller bry seg om andre enn seg selv.
Bjørnstjerne Bjørnson har et sted skrevet: "Ensom - det er å være opptatt av seg og sitt".

I en hittil upublisert roman skriver jeg:
«Ensom og selvsentrert hører ofte sammen, hva som nå kommer først av de to. Blir man ensom, fordi man er selvsentrert, eller blir man selvsentrert, fordi man er ensom?»
Jeg har i perioder tenkt mye på dette. Vi kan syte og klage over at vi er ensomme, men er det bare de andres feil at det er slik? Hvis vi vender oss utover i stedet for innover, ser verden omkring oss og bryr oss om hvordan andre har det, glemmer oss selv en stund, er ikke det bra for oss? Gjør ikke det at vi føler oss mindre ensomme? Ikke minst når vi ser hva enkelte andre kan ha å slite med.

Til saken: Selvsentrert er et ord som er negativt ladd. Vi vil ikke ha det på oss, at vi er selvsentrerte, vil vi vel? I dag fikk jeg en vekker. Ei eldre dame som jeg treffer av og til er alltid så hyggelig mot meg. Hun spør ganske ofte om jeg ikke snart skal gi ut flere bøker; hun venter på det, sier hun, for de vil hun gjerne lese.
I dag fikk jeg helt tilfeldig vite av noen andre at denne dama skriver selv, dikt og små fortellinger. Hun er sikkert beskjeden, tenker at det hun holder på med er da ikke noe, hvorfor skal man snakke om det, liksom. Men jeg får nesten dårlig samvittighet nå, for at jeg aldri kom på å spørre: "Skriver du selv, kanskje?"

Jeg har blogget om det før: Vi trenger lesere, vi trenger publikum; alle kan ikke stå på scenen hele tiden. Hva er vitsen med å stå på scenen om ingen gidder se og høre på? De som skriver selv kan være et veldig viktig publikum, genuint interesserte lesere som vet å sette pris på godt håndverk. Jeg tror det er bra om vi av og til går ned fra scenen, setter oss i salen og følger med på hva de andre bidrar med. Jeg tror det er bra at vi heier på hverandre.

Utsetter utgivelse til 2016

Da er jeg gjennom rettelsene jeg noterte meg etter nøye gjennomlesning av papirutskriften av «Nydelig og en halv». Det jeg kjenner etter denne gjennomgangen, er at jeg ikke er helt fornøyd.
I enkelte partier er språket for slapt; det er for mange "omstendeligheter" og tomme småord. Jeg kjenner også at jeg er litt lei teksten akkurat nå, jeg ville mye heller brukt tiden til å skrive noe nytt... Jeg tørster faktisk etter å ha tid til å dykke ned i en kreativ prosess... Egentlig liker jeg den følelsen; det betyr at skrivekløen fortsatt lever.

Det er ikke sjelden at man blir trøtt og lei like før en utgivelse, og vurderingsevnen blir også sliten og kan svikte. Derfor tror jeg nå at jeg gjør lurt i å la teksten hvile, kanskje til etter jul. Så ta den fram igjen, jobbe meg gjennom hele boka en gang til med det for øyet at jeg skal stramme inn, forsøke å uttrykke meg enklere alle steder det er mulig. Etter gjennomgangen bør jeg ta enda en papirutskrift og lese korrektur forhåpentlig for siste gang. Først da tenker jeg boka er klar for utgivelse.

Det er jo ingenting som haster, bare jeg selv som setter håpefulle mål for meg selv. Det hadde vært gøy med en utgivelse i 2015, men da måtte jeg ha staket ut akkurat det målet mye tidligere.