torsdag 14. januar 2016

Ler av mine egne vittigheter

Januar er snart halvgått. Endelig har jeg hatt en rolig dag hjemme og har fått sittet flere timer med Nydelig og en halv. Selv om det er bare 2-3 måneder siden jeg la vekk dette manuset, kjenner jeg at jeg har fått opparbeidet tilstrekkelig avstand til teksten til å se med "nytt" og kritisk blikk. Jeg må jo ha fått avstand, når jeg blir overrasket over ting jeg har skrevet, måten jeg har formulert meg, og må flire litt for meg selv over vittighetene... (Vittighetene som florerer. Det var reklamen ;-) )

Å skrive kan føre med seg en del overraskelser. For det første kan teksten ta en helt annen retning enn man hadde sett for seg i utgangspunktet; det skjer jo særlig for den som lar intuisjonen få utfolde seg.

For det andre kan man altså bli overrasket når man tar fram igjen en "gammel" tekst. "Har jeg skrevet dette? Hi-hi, den replikken var jammen meg gøyal." Eller: "Det var jo en fin formulering. Hm. Kan nesten ikke skjønne at det er jeg som har skrevet det der?"

Og for det tredje har jeg opplevd å oppdage ting jeg har skrevet om, ute i den virkelige verden. Personer jeg har diktet opp, bare sett for meg, eller mennesker jeg bare har fornemmet personligheten til i en tekst, kan jeg komme til å møte i det virkelige liv.
Eller det kan være en gjenstand: I Svaldal-bøkene diktet jeg for eksempel opp en nærmest selvlysende oransje lue som Ola Skogbøen ynder å gå rundt med. Hodeplagget var inspirert av ei lue jeg hadde selv som barn. Tror du ikke - bare noen dager etter at jeg introduserte lua - at jeg møtte en ung gutt som hadde sånn lue! Man kan forklare det med at kanskje hadde jeg likevel sett den lua på den unge gutten tidligere, bare sånn halvt bevisst, slik at jeg ikke egentlig "noterte meg det".
Men jeg tror ting man skriver om eller dikter opp, kan bli virkelighet. "Det kan gå troll i ord", er det jo noe som heter.

Hva med deg? Hender det at teksten din lever sitt eget liv og du får følelsen av å miste litt kontroll? Er det i så fall deilig eller skremmende?
Hender det at du ler overrasket av tekster du skrev for lenge siden, eller blir imponert av en flott formulering? Eller har du opplevd at ting du har skrevet om plutselig dukker opp i ditt virkelige liv?

4 kommentarer:

  1. Hei! Det er godt å få litt avstand til teksten en periode, da kan man finne mye rart etterpå, det har jeg sett selv også! Kjemte meg godt igjen der! Og jeg har også opplevd å møte personer eller hendelser i det virkelige livet som likner veldig på ting jeg har skrevet om. Veldig spesielt - og litt skremmende, vil jeg si :-) Og ja, teksten lever ofte sitt eget liv - kjenner meg godt igjen der!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Gro Jeanette! Takk for hyggelig kommentar!
      Det var fint å høre at det er flere som har opplevd det samme; regnet nesten med at det var sånn ;-)

      Slett
  2. Hei! Sånn er så artig, å finne overraskende formuleringer og til og med humor i noe man har skrevet selv, men fått litt på avstand. Jeg har ikke forsøkt meg på humor i noen av novellene, det er en vanskelig form, men kanskje greit å henge på en gitt karakter etc. Før jeg startet permisjonen leste jeg to gamle manus som jeg ikke hadde lest på ca 25 år, og det ene var ganske morsomt. For begge var jeg usikker på hva som skulle skje og fortellerstemmen var nokså fremmed. God søndag!

    SvarSlett
    Svar
    1. Er det mulig å skrive så mye du har gjort, uten å dra humor inn i det? Veldig mye av det jeg har skrevet har humor i seg. Hvor vellykket det er, er jo en annen sak, men humor kan jeg nesten ikke greie meg uten.
      Jeg er enig i at humor er en vanskelig form; vi har ulik smak, og er noe ment å være morsomt uten at vi synes det eller skjønner det, så blir det ikke klaff.

      Slett