søndag 25. mai 2014

It’s hard work being bitter

Slik så heftet ut - en Peanuts-klassiker.
Bildet er lånt fra Catawiki
For mange år siden fikk jeg til jul et hefte med Knøttene. Heftet var på engelsk. Knøttene heter på engelsk Peanuts, og heftet jeg fikk het ”It’s hard work being bitter”.
Dette uttrykket kommer til meg av og til...

Ingen har vel lyst til å være bitter, eller framstå som bitter. Men noen ganger, noen øyeblikk i det minste, tenker jeg at vi kan få lov til å føle på bitterheten.
Når vi føler oss urettferdig behandlet.
Når vi strever og sliter uten å oppnå noe som helst, annet enn kanskje utakknemlighet hos den/de vi strever og sliter for. Eller hva med følelsen av at vi for hvert skritt vi tar framover, går to bakover.
Når vi gang på gang har uflaks og planer som virket helt fantastiske, fargerike og vanntette, bare faller i fisk.

Mine forsøk på å etablere meg som forfatter har gitt meg mange bitre stunder, når sant skal sies. Jeg har hatt mange bitre tanker, men stort sett har jeg vel holdt dem for meg selv. For det er fælt å høre seg selv, når man forteller folk om opplevelser man har hatt, og så fange opp at stemmen plutselig har fått en uønsket, ekkel klang. Den bitre klangen...

Når slikt skjer meg, da tar jeg meg sammen.
Det kan hjelpe å tenke: Jammen er det hardt arbeid å være bitter!
Å være bitter er ikke noe koselig i lengden!
Alt blir grått og svart og kjedelig, i en forsterkende, negativ spiral, hvis jeg ikke forsøker å se lyst på ting.
Og ingen liker meg noe særlig, hvis jeg bare sutrer og klager.

Da vil jeg heller, som Pollyanna, leke ”Være-glad-leken”. Selv om smilet kan virke både stivt og kunstig i utgangspunktet, så blir det gjerne mykere og mer ekte etter hvert.
I koret mitt har vi et uttrykk: ”Heller kunstig blid, enn ekte sur!”
På litt avstand kan smilet se ekte ut? Og kanskje det smitter? Det må vi jo bare forsøke!

onsdag 21. mai 2014

Kortvarig glede

OK, jeg innrømmer det: Jeg sendte inn 2 av de totalt 262 bidragene som kom inn til Cappelen Damms barneromankonkurranse med frist 1. mai.

Vanligvis går det ”vinter og vår” før man hører noe, men allerede nå – tre uker etter fristen – fikk jeg beskjed om at mine bidrag ikke er videre i konkurransen.

Jeg er skuffet, så klart, men akkurat nå henger jeg meg mest opp i at det kunne vært fint om det hadde gått LITT lenger tid før jeg fikk denne beskjeden. Da hadde jeg vært enda tryggere på at de virkelig har lest alle manusene grundig og tenkt seg godt om. Uansett hadde jeg kunnet lulle meg inn i dagdrømmen om endelig å nå opp, enda litt til.

Nå ja, det er nok av dagdrømmer å kaste seg over. Jeg finner fort en ny!

torsdag 24. april 2014

Flere grader av ferdig

Når er egentlig romanen, novellen eller diktet ditt ferdig?
Når den flyktige ideen din har kommet ned på papiret og fyller visst mange sider?
Når du har lest korrektur og luket vekk de verste skrivefeilene og logiske bristene?
Når du tør å vise manuset til en venn?
Når du tør å sende det til et forlag for vurdering?

Den første ferdigfølelsen får du gjerne når du har skrevet deg gjennom hele ideen din, når råmanuset ditt er der. Da jeg var nybegynner som skribent, trodde jeg at manuset var ferdig da jeg hadde skrevet det hele ned, lest nøye gjennom og rettet skrivefeil. Nå som jeg er litt mer erfaren, vet jeg at det du sitter med etter å ha fått ideen ned på papiret, slik du planla den eller den utviklet seg mens du skrev, er å regne som et utkast, et råmanus.
De aller fleste greier å lage et slikt råmanus, men det krever trening og erfaring å bearbeide det videre til noe som er leselig og interessant for andre.

Neste trinn mot ferdig er når du har latt manuset ditt hvile, for så å bearbeide det.
Du bør helst ha lagt det vekk noen uker eller måneder og overhodet ikke sett på det mens det var lagt vekk. Ikke så mye som en liten smugkikk.
Når du tar manuset fram igjen, ser du på det med friske øyne og du oppdager litt av hvert du vil endre på.

Dette trinn to, med å la manuset hvile og så bearbeide det, kan gjentas x antall ganger.

Etter å ha latt manuset modnes ved å gjenta trinn to noen ganger, føler du deg en eller annen gang såpass fornøyd at du kanskje tester ut manuset ved å la en venn få lese det, en du vet leser mye og har litt peiling.

Kanskje får du så noen innspill fra testleseren din som du tar til følge. Nok en gang går du gjennom manuset, retter, flikker og endrer.

Etter lang tid, og nå kan det ha gått måneder eller år, synes du endelig at manuset er klart for en reise til et forlag, lager et følgeskriv og sender inn. Og håper det beste.

Manuset blir på en måte aldri helt ferdig. Det er alltid NOE man kan gjøre annerledes eller bedre.
Noen er veldig nøye og sliter med å sette strek. Da skal du huske på at det er nesten ingen som greier å utgi bøker helt uten feil. Det skjer nok ofte at man selv etter at den trykte boka foreligger, kan finne små feil og ting man kunne ønsket å endre. Men det er viktig og riktig å sette strek et sted.
Etter å ha jobbet og strevd, prøvd og feilet x antall ganger, vil du kjenne på deg når manuset er modent nok til det ene eller det andre trinnet i prosessen.


Lykke til!

tirsdag 25. mars 2014

Fem år siden forfatterdebuten


I disse dager er det fem år siden jeg debuterte som forfatter med underholdningsromanen Vårløsning. Debuten ble ikke markert på noen spesiell måte, så det er litt vanskelig å sette den helt eksakte datoen for når jeg ble forfatter, men 25. mars 2009 mottok jeg Vårløsning i posten og kunne holde boka for første gang.

Siden jeg i år har gitt ut min femte roman, har jeg i gjennomsnitt utgitt én roman per år. Det er egentlig en ganske fin statistikk; ikke alle forfattere er så produktive.

Men ens suksess som forfatter kan - og bør vel - måles på andre måter enn utgivelser per år. For eksempel i størrelsen på opplag, antall solgte eksemplarer eller penger tjent. Bruker jeg disse målestokkene har forfatterskapet mitt - i alle fall så langt - vært en fiasko.

Det har hendt jeg har møtt folk som – når de hører at jeg er hjemmeværende og forfatter – har gått ut fra at jeg tjener en del på å skrive; at jeg lever av det. De har virket forundret når jeg sier at jeg ikke har tjent noe særlig på utgivelsene mine. Kanskje er de forundret over at jeg likevel holder på? Det forundrer meg også av og til.
Eller er de forundret over at jeg selger så lite?
Bøkene mine er gitt ut i veldig små opplag, så det kan rett og slett ikke bli det helt store salget. Det er mest venner og slekt som kjenner til at jeg skriver bøker og som følger med på hva jeg gir ut.
Det vil være feil å si at bøkene mine ligger i skyggen av bokstablene til Nesbø i bokhandlene, for de ligger ikke der i det hele tatt. Bokhandelen lokalt her jeg bor, har pleid å ta inn noen eksemplarer av bøkene mine når de er helt nye. Men når de eksemplarene er utsolgt, tar de ikke inn flere. Logikken i det, kan man jo lure på. Når en tittel selges ut, virker det jo som om folk vil ha den og det er mulighet for å få solgt enda flere. Eller?
Jeg vet at folk som har spurt og villet kjøpe boka gjennom bokhandelen har fått beskjed om at ”Vi har den ikke på lager, men kan bestille den for deg om du betaler portoen.” Ikke veldig god service overfor kunden, og for forfatteren er det i hvert fall ikke mye å juble for...
Jeg håper folk handler på nettet, jeg da. Der finner du det aller meste, og det er det enkleste og billigste for deg.

Jeg har skrevet ganske mye forskjellig, som novellesamling, ungdomsroman, barnebøker, krim og kjærlighet, men mye av dette er altså ikke utgitt.  Jeg kommer sikkert til å fortsette å sende bøkene mine til ulike forlag, men har ikke særlig tro på at jeg noen gang skal få et ja. Jeg må nok søke andre muligheter til å få bøkene mine født, også i fortsettelsen.
Det jeg kjenner at jeg har mest lyst til å skrive er underholdningsromaner, helst feelgood og kjærlighet. Og den slags selger ikke ifølge forlagene, bortsett fra hvis man skriver serier. Serie tror jeg ikke at jeg vil gå for, jeg liker ikke tanken på å strekke ideene til revneferdige, tynnslitte plot. Det er vel der det stopper: Jeg er litt for vrang til å tilpasse meg det forlagene KANSKJE kunne tenke seg å ta inn.

Forsøket på å etablere seg som forfatter gjennom å satse tid og arbeide hardt, er avbrutt. Jeg sluttet i jobben min høsten 2009, og jeg har hatt veldig fine år hjemme. Jeg har hygget meg med skrivingen, hatt god tid til familien min, men i fortsettelsen vil jeg heller jobbe som bibliotekar, få lønn for jobben jeg gjør og kjenne at jeg blir satt pris på.

Men forfatter er jeg og fortsetter jeg å være. Jeg vet ikke om det blir flere bokutgivelser i årene som kommer, men jeg håper det.


onsdag 5. mars 2014

Lun, humoristisk og romantisk

Flere er i gang med å lese Kjære Sandra, og jeg har allerede fått et par tilbakemeldinger. En leser synes jeg skriver godt og sier at boka ble lest i ett strekk.
En annen var plutselig kommet til side 110, og mener om boka at den er "lettlest, lun, humoristisk og romantisk, ja, den dekker det meste."
Jeg lurer på om disse to - og andre - skjønner hva slike tilbakemeldinger betyr for meg. Jeg svarer dem, takker med smilefjes og hjerter, for noen ganger er bilder mer beskrivende enn ord.

I utgangspunktet, mens jeg skapte denne romanen og mens jeg sendte den rundt til forlag i håp om at de ville gi den ut - da hadde jeg veldig tro på den. Jeg koste meg mens jeg skrev den, og hver gang jeg leste den på nytt etter at den hadde ligget litt, var jeg like sikker på at dette var en god ide og godt gjennomført.
Så fikk jeg nei etter nei fra forlagene jeg spurte, likevel fortsatte jeg å tro at dette VAR noe for lesere å hygge seg med. Ikke for alle, det er det ingen bøker som er. Men for noen, i alle fall.
Jeg hadde to testlesere blant vennene mine, og de ga motstridende signaler. A likte boka kjempegodt, mens B ble skuffet. Begge har lest alle romanene jeg har gitt ut, og B mente at Kjære Sandra på langt nær var på nivå med de andre bøkene mine.

Så fikk jeg boka antatt hos Publica, og konsulenten der gikk så hardt til verks at det føltes som en massiv kritikk mot selve ideen, gjennomføringen, språket - det virket som om det meste var galt med romanen. Jeg begynte virkelig å lure på hvorfor forlaget ville gi ut romanen, for det virket ikke som de likte den?

Etter noe om og men fikk jeg en ny konsulent, og vi fikk boka ferdig. Jeg er godt fornøyd med resultatet, både utseendet og innholdet, men må nok innrømme at jeg har vært mer spent på mottakelsen denne gangen, enn jeg har vært noen gang før. Kanskje nettopp derfor betyr de positive tilbakemeldingene så mye.