mandag 18. januar 2016

Drømmen om å debutere

I Aftenposten i dag sto en artikkel om alle skrivefrø i landet, som ønsker å debutere:
http://www.aftenposten.no/kultur/Tusenvis-drommer-om-a-debutere-8322061.html

Forlagsredaktør Christian Kjelstrup i Aschehoug sier han tror det kan være til hjelp å ha et kjent navn, om man ønsker å oppnå utgivelse på et anerkjent forlag.
Ja da, det er jo det jeg har trodd hele tiden; er du kjent for noe i Norge, enten du er politi litt høyt oppe i systemet, profilert politiker, skuespiller eller tidligere programleder i NRK, så står nok forlagsdørene litt mer på klem for deg, enn om du aldri har figurert i media og ikke er kjent for noe som helst.

Én vei å gå, for oss som ikke er kjendiser, kan jo være å ta forfatterutdanning; skal man tro det man leser i artikkelen, så er forlagene litt mer lydhøre for det du har å bringe til torgs, om det står på CVen din at du har forfatterutdanning fra for eksempel Skrivekunstakademiet.
Men jeg tror dette er bare én mulig vei, og for litteraturen er det nok sunt at ikke alle går den veien. Jeg tror det er fint at enkelte går opp helt sin egen vei. Det er forskjell på oppdrettslaks og villaks...


4 kommentarer:

  1. Hei! Jeg elsker å lese om debutanter og alt som følger med av håp og skuffelse, så takk for lenken! Ingen oppløftende lesning akkurat. Jeg er ikke så bekymret for at jeg ikke er kjendis, men heller at det virker som om det er vanligere at redaktørene selv tar initiativ til hvem som skal inn, heller enn å åpne for ukjente spirer som sender inn uoppfordret, som vel var ganske vanlig før. Dermed blir redaktørens allerede eksisterende nettverk altfor dominerende i prosessen, synes jeg. Det går sikkert ut over både deg og meg, men aller mest tenker jeg at litteraturen selv blir skadelidende og forutsigbar. Det har den kanskje vært i noen år allerede, i og med at det satses mest på bestselgere eller navn som allerede har hatt en bestselger på samvittigheten, eller har stjernestatus fra andre arenaer.

    Til tross for - eller kanskje heller på grunn av - dette er jeg naiv nok til å tro at hvis bare den grunnleggende ideen bak et manus er original eller god nok, smetter man gjennom uansett. Om ikke på første forsøk så på tiende, og det kan jeg leve med. Det er ihvertfall det som er planen min, haha :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Interessant det du nevner om at redaktørene tar initiativ og styrer utvelgelsene, jeg har ikke akkurat tenkt sånn på det. Men det er jo bare en annen side av at redaktørene selv i veldig liten grad bruker tid på å lese det som kommer ubedt til redaksjonen; det er det nok mest konsulenter som gjør, de lager kanskje en liten uttalelse/sammenfatning og anbefaler ja eller nei. Og det er nok sjelden et manus går fra en konsulent til en annen; altså: at man er i tvil og spør: "Kan ikke du se på dette, jeg føler at det ER noe her, men..." Altså tenker jeg at man blir prisgitt ett menneskes oppfatning, akkurat den ene hastige? lesingen. Et menneske som kanskje akkurat den dagen har en dårlig dag, sliter med en begynnende forkjølelse og litt tungt hode, og det i seg selv kan jo være nok til at man er negativt til alt og alle, ikke sant? Det er derfor jeg tenker at sjansene for å nå gjennom er så ytterst små.
      Nå høres det kanskje ut som jeg tenker at konsulentene er veldig lite profesjonelle. Tja. Jeg er ikke for imponert av innsatsen jeg har fått gleden av å bli utsatt for, må nok bare innrømme det.

      Til tross for det jeg skrev over, så tenker jeg at du gjør helt rett i å tenke at bare ideen min er god nok, så slår den gjennom! Jeg tenkte også sånn, og jeg mener jo fortsatt at man skal prøve, ikke la seg stanse av at statistikken er vond lesning. Den som ikke prøver, kommer i hvert fall ingen vei!
      At jeg har prøvd såpass lenge/mange ganger og kjenner at det gjør meg nedfor, at jeg velger å gå utenom disse domsavsigelsene (som jeg altså tror er sånn passe vel fundert) som kan volde så mye smerte; det er bare meg etter 8-9 års prøving. Ditt løp behøver ikke bli noe i nærheten av mitt; dine erfaringer kommer sikkert aldri til å likne mine.
      Jeg heier på deg! Stå på, ha troen! :-)

      Slett
    2. Forresten er det nok snakk om 9-10 års prøving og feiling, når jeg tenker meg om. Jeg begynte å sende manus til forlag i 2007, mener jeg å huske.

      Slett
    3. Snart jubileum, jo! Kanskje det er tiende året som gjelder?

      Slett