fredag 16. mars 2012

To spørsmål

I dag fikk jeg telefon fra en journalist i Østlendingen – hun ønsket å lage oppslag på den tredje bokutgivelsen min. Det ble jeg kjempeglad for å høre, og det er alltid hyggelig å snakke med journalister som viser ekte interesse og stiller gode spørsmål. I dag fikk jeg to spørsmål som jeg fikk lyst til å blogge om, for det kan være andre som lurer på det samme.





  1. Hvor lang tid gir jeg meg selv i forsøket på å etablere meg som forfatter?
  2. Blir det flere Svaldal-bøker etter Pengetrøbbel?

Nå er det over to år siden jeg sluttet å jobbe og begynte i tilnærmet full tid med skriving. (Det er vanskelig å jobbe 100 % når man har hjemmekontor og skal være husmor ved siden av. Kanskje jeg jobber et sted mellom 80 og 90 prosent som forfatter – litt vanskelig å si, synes jeg, siden jeg ikke fører timer.) 
Jeg har hele tiden ment og tenkt at det er grenser for hvor lenge jeg kan drive på som jeg gjør, uten å tjene penger. Hele familien brødføs nå av mannen min, og selv om det går rundt, kjenner jeg på dette at jeg ikke bidrar. Dessuten skal man tenke på alderdommen, og gjøre det som er lurt for å sikre en anstendig pensjon.
Jeg svarte journalisten at jeg egentlig mener jeg har prøvd lenge nok – i tillegg til disse to årene hadde jeg jo også ett års permisjon fra høsten 2006.
Til sammen har jeg altså jobbet tilnærmet fulltid i tre år med skriving. Jeg synes ikke jeg har kommet dit jeg vil, og jeg har en følelse av at tre år til ikke vil føre meg særlig mye lenger.
Derfor er det mest fornuftig å få seg en jobb igjen og heller ha skrivinga på si’. Jeg har ingen jobb jeg kan gå til akkurat nå, og fortsetter å skrive mens jeg venter på at drømmejobben dukker opp.

Over til det andre spørsmålet: Om det blir flere Svaldalbøker? Det vet jeg faktisk ikke. Jeg sitter inne med mer stoff – ting jeg gjerne kunne tenke meg å forfølge, for å finne ut hvordan det går videre med Marie, Hallgrim, Ola, Mikkel, Åge, Målfrid – hele gjengen som dere lesere har blitt kjent med.
Rett etter at man har født et barn, er man ikke med en gang kjempesugen på et nytt svangerskap og påfølgende fødsel, men kanskje får jeg lyst til å lage en ny Svaldalbok om en stund? Jeg må bare være ærlig å si at jeg ikke vet akkurat nå. Kanskje noen oppmuntrende heiarop fra sidelinja kan gi meg lyst til å fortsette i den retningen?

Jeg jobber med andre prosjekt nå, og har gjort et par års tid. Akkurat i dag fikk jeg avslag på en ungdomsroman jeg har skrevet. Nytt denne gangen var at jeg fikk en ganske grundig konsulentuttalelse, og det står svart på hvitt at jeg kan skrive. Jeg suger til meg all slags ros, og dette var jo i alle fall litt oppmuntrende. Men selvfølgelig var avslaget skuffende. Hver gang håper jeg det beste, så jeg bli skuffet når det åpenbarer seg at det heller ikke denne gangen gikk rette veien. Men: Alt blir en vane, som Samuel Becket sa. Og jeg har aldri telt avslagene – men ristet dem av meg og gått videre.

2 kommentarer:

  1. Hei Randi

    Jeg er så glad jeg fant deg i mylderet av bloggere og forfattere. Det var ren tilfeldighet, jeg googlet etter "avslag på manus" og der var du.

    I likhet med deg prøver jeg å jobbe som forfatter på heltid, men jeg har ikke fått utgitt noen bøker enda. Fikk mitt 8-9 avslag i går på et barnebokmanus, så det satte standarden for hegen. Skuffelsen var stor, da jeg virkelig liker manus selv. Ikke lett å være objektiv mot sitt eget arbeid. Nå sitter jeg her og skal prøve å gjøre manuset bedre uten å vite hvor jeg skal begynne eller hva som egentlig gjorde at de sa nei.

    Det er ikke lett å jobbe og jobbe, for det er det vi gjør, uten å få ”noe” igjen for det. Når man ikke når målet, da kommer tvilen, hvor lenge kan man holde på? Når må man evt. ta seg en jobb i tillegg. Det du skriver, dine tanker, kjenner jeg meg igjen i. Hvor lenge skal man kjempe, hva sitter man igjen med til slutt?

    Ønsker å gratulere deg med to utgitte bøker:) Det er kjempebra! Må si jeg beundrer så mange forfattere som har fått avslag på avslag så det nærmer seg 100, og de gir ikke opp. Det er en motivasjon for meg og en påminnelse om at jeg ikke er mislykket.

    Jeg velger å jage drømmen min om å bli forfatter, så vil tiden vise om det er rett. Viktig og ikke miste troen på seg selv og sine ferdigheter. Det er en lærerik vei med mange dører, det gjelder bare å åpne den rette døren til slutt.

    Ønsker deg lykke til, ikke gi opp. Gjør det som gir deg lykke og varmer ditt hjerte, om det er å skrive eller selge pølser:) Bare vær tro mot deg selv, da når du dine mål.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Catharina - tusen takk for at du la igjen den fine kommentaren!
      Må korrigere deg litt aller først: Jeg har faktisk gitt ut tre bøker nå. Den første kom i 2009, neste i 2010, den tredje nå i disse dager. :-) Jeg er selvfølgelig stolt av det jeg har fått til, og jeg elsker å skrive og kommer aldri til å slutte med det. Jeg har på en måte alltid skrevet - jeg er et skrivende menneske.
      Det har vært - og er - deilig å få forsøke å jage drømmen, drømmen om å kunne bli "ekte forfatter". Jeg er forfatter per definisjon, siden jeg har gitt ut bøker, men jeg ser ikke meg selv som etablert forfatter. Bøkene mine kommer i små opplag, utgitt på et ganske ukjent forlag, det er vanskelig å nå fram eller være synlig blant det store antallet utgivelser lille Norge har hvert år.
      Det kan jo plutselig løsne - jeg har fremdeles håp og tror på prosjektene mine. Men jeg kjenner altså at det må være en grense for hvor lenge jeg skal stange hodet mot veggen. Det har noe med selvfølelsen å gjøre - og jeg er også en person som setter fornuft høyt.

      Ja, det er vondt å få avslag. Som du skriver liker man sine egne manus - det er jo en grunn til at man har valgt å lage dem! At ikke forlagsfolkene ser likt på det, kan være tøft å svelge.
      Så lenge man ikke vet akkurat hva forlaget misliker ved manus, er det vanskelig å bearbeide i stor stil. Helst blir det å flikke på språket - der kan man gå utallige runder - men er det nok? Mitt inntrykk er at det mest sannsynlig er selve ideen som ligger til grunn for manuset som forlaget ikke liker, selv om de oftest begrunner (NÅR de begrunner) med språklige/litterære ting. Du har kanskje lest litt på bloggen min av eldre innlegg, så da vet du at jeg ikke bryr meg så mye om begrunnelsene lenger. (Det må være hvis de virker seriøse og gjennomtenkte.) Jeg følger heller mitt eget hode - kanskje er det dumt å være så sta, men så lenge de ikke har sagt ja til manuset, har jeg ingenting å vinne på å følge deres "anbefalinger", tenker jeg. For det neste forlaget man prøver hos, kan se andre "feil".
      Jeg leser også mye, og jeg ser at forlagene ikke er så nøye med de språklige/litterære ferdighetene når det gjelder godt etablerte forfattere, så argumentene for å si nei oppleves ikke som noe jeg skal ta så høytidelig. De sier nei-takk - det er det jeg forholder meg til. Og så jobber jeg videre i mitt spor. Som du skriver: Jeg vil være tro mot meg selv. Mulig det aldri vil føre fram, men jeg vil vite at jeg kan stå inne for hva jeg har gjort.

      Slett