Leserreaksjoner II - Svidde poteter

I dag fikk jeg en veldig hyggelig leser-reaksjon, i form av en leser som var så fornøyd med boka at hun anbefalte den til flere av sine kolleger i en masseutsendt e-post. I e-posten kommer det fram at tidspunktene hun kunne lese på i en travel hverdag, var mens hun laget mat og etter at barna hadde lagt seg. Hun hadde visstnok blitt såpass oppslukt av historien, at hun hadde greid å svi de kokte potetene!
På en måte er det jo leit at mat blir ødelagt på grunn av boka mi, men jeg klarer ikke annet enn å smile!
Jeg mener – det tar litt tid å svi kokte poteter? Eller gjør det ikke det? Hvis man koker i mikrobølgeovnen for eksempel, som jeg aldri gjør, eller hvis man fosskoker i kjele med lokket av - da vil det jo koke tørt ganske fort?
Dette ga meg noe å tenke på – hvor bortreist var egentlig denne leseren på en skala fra en til ti?
Nei, den slags grubling må vel kalles en digresjon. Leseren var veldig godt fornøyd. PUNKTUM.
Hun sier også at hun gleder seg til neste bok.

En annen leser melder at hun satt oppe til ett i natt, for å lese ferdig. Jeg kjenner henne, så jeg vet at ett ikke er spesielt utagerende, men likevel. Resten av e-posten hennes fikk meg til å forstå at også hun var blitt temmelig hekta. Og – guess what? – hun ønsket seg også en fortsettelse!

I går ble jeg intervjuet av to aviser – Hadeland – som skal ha stjerne og kryss i margen fordi de var først ute! – og Valdres. I dag ble jeg intervjuet av Ringerikes blad. Hvis de legger ut artiklene sine på nettet (Valdres gjør det ikke, det er temmelig sikkert), så skal jeg legge ut link her på bloggen etter hvert.
Nå har jeg nettopp sendt mase-mail til Oppland arbeiderblad, Arbeidets Rett, Østlendingen og Nationen. OA er opplagt – jeg kommer fra Valdres, som ligger i Oppland, og arbeider i Jevnaker som er i Oppland. (Hadeland skriver jo om meg, jeg har aldri bodd på Hadeland!) AR og Østlendingen har jeg kontaktet på grunn av at jeg bodde i Alvdal i Nord-Østerdal fra 1990 til 1994. Innbilsk som jeg er, tror jeg at det enda er noen mennesker der oppe som husker meg… Vel, det er lov å prøve seg!
Nationen har jeg kontaktet fordi jeg mener at romanen min kan sies å ha en distriktspolitisk undertone. Eller hva mener dere som har lest boka? Virker det ikke som om jeg prøver å si at det er mulig å leve det gode liv på landet?