Nå er jeg akkurat ferdig med nok en nøye gjennomlesing av «Nydelig
og en halv». Har kuttet litt, skrevet om her og der, rettet opp feil jeg oppdaget. Blant annet oppdaget jeg at to karakterer i boka plutselig skiftet navn underveis...
Neste skritt på veien blir å ta en utskrift. Å lese på papir
fungerer for meg på den måten at jeg leser enda mer kritisk og nøye, og klarer
å luke ut enda mer rusk i maskineriet.
Mens jeg leste gjennom nå, noterte jeg meg noen ting jeg må
tenke gjennom og ta stilling til om jeg vil gjøre om. Jeg har det i bakhodet
mens jeg leser på papir, så får vi se.
Hvis jeg ikke finner veldig mange feil ved neste gjennomlesing, begynner jeg å tenke på teksten som ferdig. Finner jeg veldig mange feil, blir jeg nok fristet til å legge teksten vekk noen uker, før jeg leser gjennom enda en gang.
Hvis jeg ikke finner veldig mange feil ved neste gjennomlesing, begynner jeg å tenke på teksten som ferdig. Finner jeg veldig mange feil, blir jeg nok fristet til å legge teksten vekk noen uker, før jeg leser gjennom enda en gang.
Hvor mange ganger jeg har lest gjennom og luket? Det vet jeg
ikke eksakt. Sikkert 10-20 ganger. Hver gang finner jeg noe å rette på, men det
blir mindre for hver gang.
Jeg synes ikke man skal lese kritisk gjennom og plukke på
teksten altfor mange ganger. Til slutt blir teksten loslitt og overarbeidet.
Det gjelder å sette strek før man har ”gått for langt”, sette strek mens man
enda har godhet for teksten man har skapt.
Siden jeg skal stå for publiseringen selv, får jeg ikke
hjelp til å se teksten utenfra. Men de fleste skribenter greier å se teksten sin
utenfra til en viss grad, og kan til en viss grad bedømme egen tekst objektivt – det er en
treningssak. Og det er viktig med god tid, slik at man i perioder legger
teksten helt vekk, får mulighet for å glemme den litt. Når man så tar teksten
fram igjen, kan den oppleves som ny og frisk, og man kan få tanker a la: ”Har
JEG skrevet dette!?”
Jeg kjenner at jeg svinger mellom tvil og tro på prosjektet. For det meste har jeg tro på at historien er fin, men av og til tenker jeg: ”Skal jeg virkelig gi ut dette? Tenk om jeg bedømmer helt feil, tenk om det er bare møl?” Det er vel noe av det viktigste og vanskeligste når man er alene om å skape, bedømme, finslipe og endelig sluttstille en tekst – evnen til å bevare troen på at dette har noe for seg, at dette er liv laga.
Jeg kjenner at jeg svinger mellom tvil og tro på prosjektet. For det meste har jeg tro på at historien er fin, men av og til tenker jeg: ”Skal jeg virkelig gi ut dette? Tenk om jeg bedømmer helt feil, tenk om det er bare møl?” Det er vel noe av det viktigste og vanskeligste når man er alene om å skape, bedømme, finslipe og endelig sluttstille en tekst – evnen til å bevare troen på at dette har noe for seg, at dette er liv laga.
Hei Randi! Det er litt av et prosjekt, utallige arbeidstimer som legges ned. Jeg synes det er fint at du har med deg både "tro og tvil", da blir nok gjennomgangene grundigere og mer effektive. Men ja, stopp mens leken er god, det skal jo være litt personlighet mellom linjene også.
SvarSlettJeg lurer på hvordan du jobber med en tekst sånn generelt. Skriver du litt her og der, eller skriver du fra start til slutt? Og hva med de gjennomlesningene i ettertid, setter du opp noen framdriftsplan, hvor du gir deg selv en viss tid på å mekke på hvert kapittel, eller jobber du med hele manus hele tiden? Det er ekstremt mye mer tekst å holde styr på, jeg har det jo mye enklere med mine korte noveller - enn så lenge :)
Hei Hr Kreatur!
SlettInteressant det du nevner om tvilen - at den også kan ha en positiv side, ved at tvilen gjør at man skjerper seg. I innlegget mitt tenkte jeg nok først og fremst på tvilen som noe som hemmer, men du har selvfølgelig rett i at en bør ha en nyansert tilnærming til prosjekt, se etter forbedringspotensiale og sette inn støtet der.
Når det gjelder hvordan jeg jobber med en tekst i denne kritiske prosessen, så pleier jeg å lese fra start til slutt. Her er det særlig språket jeg ser på, at det er variert, enkelt, at jeg ikke bruker tre setninger eller to avsnitt på å si noe jeg kan si på en linje. Eller kanskje til og med kan droppe helt; det er kanskje helt unødvendig å ta med. Hvis jeg ser større ting - kapitler eller avsnitt jeg vil gjøre større endringer i, så noterer jeg meg dette og går tilbake til det senere. Jeg synes det er viktig å være i den rette stemningen og se de store linjene, der for leser jeg hele teksten fra a til å.
Ja, det er veldig mye tekst å holde styr på, men i denne prosessen, hvor jeg er kritisk og flikker, må jeg mene at helheten i oppbygningen er på plass. Her skal det gjenstå mest pynting og flikking, ikke de store endringer.
Hvordan jeg jobber fram en så stor tekst som en roman er, kan variere. De fleste romanene jeg har skrevet, har jeg skrevet kronologisk. Jeg planlegger ikke så mye før jeg setter i gang, det aller meste skjer underveis. Det synes jeg er den mest spennende måten å jobbe på, og det fungerer for meg. Jeg vet andre forfattere lager flytskjema, der hver enkelt scene er plottet inn og satt i et system. Så skriver de ut en og en bit, og da har de egentlig ganske stramme rammer for hvordan hver enkelt bit skal bli. Det gir sikkert god kontroll, men det gir ikke rom for mange påhitt underveis. Jeg har opplevd at jeg ved å følge innskytelser, bruke intuisjonen, har noen av de beste tingene i romanene mine dukket opp. De har jeg ikke planlagt, de kommer som en følge av at jeg sitter i fortellingen, følger hovedpersonene - som er som levende mennesker for meg, med egen vilje - og så ser jeg hva som skjer. Og av og til blir jeg altså overrasket over vendinger som historien tar.
Døden på skrivekurs (og en annen krim jeg har skrevet) har blitt til i en ukronologisk orden. Døden på skrivekurs' spede begynnelse havnet til slutt et godt stykke inn i romanen. Da jeg lagde den romanen, var det helt som å legge et puslespill - bitene kom fram én for én. Til slutt hadde jeg biter nok til en hel roman, men hvordan sette dem sammen? Det husker jeg var temmelig frustrerende en stund, men så fikk jeg en plan i det, og da var det kanskje et par biter jeg kastet og et par jeg måtte lage, men så var helheten der. Det var også en spennende måte å jobbe på, men jeg tror den kronologiske måten er den enkleste, når man altså ikke liker å planlegge så veldig mye på forhånd.
Takk for fint svar! Nyttig og interessant å lære litt om hvordan du jobber. Jeg synes det høres mest gøy ut å skape historien under veis, men liker også å legge noen rammer først. Utfordringen blir vel at det er så mye tekst å holde styr på, og hvis en detalj endres, kan det bli tidkrevende å rette andre steder i manus. Jeg skal nok prøve meg på en litt lengre tekst i løpet av vinteren :)
SlettHei igjen! "Legge noen rammer" høres ut som en smart ting. Rammene kan være romslige, så kan man utfolde seg innenfor dem. Jeg skrev at jeg ikke liker å planlegge så mye, men LITT må det bli. Jeg liker å tenke på planene mine som en prikk-til-prikk-tegning; jeg har bestemt at den og den tingen skal med, men veien fram dit vet jeg ikke. Og veldig ofte har jeg bestemt meg for hvordan det skal ende, uten at jeg ser helt klart for meg hvordan ting skal løse seg for at jeg skal komme dit.
SlettDet er deilig å utfolde seg i store format, synes jeg. Og det går som regel bedre å holde styr på alle elementene enn man kanskje frykter i utgangspunktet.
Vinteren er en fin tid for å fordype seg i lengre tekster - lykke til med det!