torsdag 27. august 2015

Nydelig og en halv

Endelig fridag igjen i dag. Jeg ordnet noen ærender i byen i dag tidlig, deretter var det klesvask og brødbaking, men etter formiddagsmat har jeg sittet og lest og rettet i «Nydelig og en halv.»
Tittelen er et uttrykk jeg har hørt eks-bridgemakkeren til mannen min bruke, typisk er det et han kan bruke etter å ha fått en dram eller et glass øl som har smakt ekstra godt; «Ah! Det var nydelig og en halv!»

En gang jeg hørte han brukte dette uttrykket, tenkte jeg at det der, det kunne jammen meg vært tittelen på ei bok. Fundere, fundere...
Og nå er det tittelen på ei bok jeg skal gi ut!

Det er Stine, hovedpersonen i boka, som kategoriserer; naboen hennes er så kjekk, helt "Herr perfekt" liksom, og når vennene hennes sier at «Å, han er skjønn! Hvorfor sjekker du ikke opp ham!», så avviser Stine det med «Han der? Han stiller nok dessverre i en klasse noen hakk over meg, han er "Nydelig og en halv", ikke sant, bare å glemme...»
Vel, det får vi jo se på.

Akkurat nå var det nydelig og halv med en dag ved tastaturet. Regnvær og gråvær utenfor vinduet mitt, helt perfekt skrivevær! Regn ute, men sol inne! :-)

torsdag 6. august 2015

Nok et nei – og nå er det nok

Dette er et utkast
til forside. Det kan være det
blir en "løkkeskriftroman"...
Så fikk jeg endelig konkluderende svar fra forlaget som satt med feelgoodromanen min.
Jeg purret dem to ganger før sommerferien, hadde nesten gitt opp å høre noe som helst fra dem, men så kom det et foreløpig svar mens jeg var bortreist på ferie: Forlaget hadde sett på manuset mitt, men ikke tatt noen avgjørelse enda. Da ventet jeg selvfølgelig litt til. Men i dag kom svaret, og det er nok en gang nei.
Forlaget skriver at manuset ikke dermed er uinteressant eller dårlig skrevet, det passer bare ikke i deres utgivelsesplan.

Greit nok. Denne gangen må jeg ha vært veldig forberedt på at svaret ble negativt, for jeg kjente skuffelsen bare som et lite blaff. Jeg hadde – før jeg sendte fra meg manuset denne gangen – bestemt meg for at dette er siste forlag jeg prøver det på. Manuset skal få se dagens lys, men uten ekstern ”fødselshjelp”. Og da blir det ebok.

Det er flere gode grunner til å gi ut selv:

Disse rundene med sende manus, vente på svar, kjenne håpet leve sitt lykkelige, korte liv, for så nok en gang å bli kvalt av et avslag. Disse rundene er så deprimerende, hvorfor skal jeg utsette meg selv for det, når jeg kan slippe?

Jeg er utålmodig. Rundene med forlagsvurderinger tar en liten evighet. Jeg føler at jeg ikke har tid til dette ”tullet”. Jeg vil se resultater.

Jeg kan også regne opp en tredje grunn: At jeg på denne måten får lov til å bestemme selv hvordan boka skal være. Det er vrient å være sin egen konsulent, men jeg har gjort det en gang før, og greier det nok igjen.

Da er det bare å sette i gang. Lese, rette, vaske. Og så få profesjonell hjelp til å konvertere til epub-format, for det har jeg bestemt meg for at skal gjøres skikkelig.

Boka skal hete Nydelig og en halv, og her er noen ord om handlingen:
Stine ser på seg selv først og fremst som karrierekvinne.
Selvfølgelig skal hun også ha mann og barn en dag, men det har ingen hast!
Men så fyller hun 35, på samme tid som hennes aller beste venninne gifter seg og dermed gjør Stine til den siste i gjengen som er singel. Med ett innser hun at hun ikke har all verdens tid; hun må finne en kjæreste straks! Heldigvis har hun venninner med gode råd om hvordan hun skal finne drømmemannen…

tirsdag 14. juli 2015

LAVSTATUSLITTERATUR

I dag kunne jeg lese i Aftenposten at underholdningslitteratur rettet mot kvinner har lav status; det kan være flaut å innrømme at man kjøper og leser såkalt "damelitteratur".
Artikkelen hevder forlagene satser på denne typen litteratur, likevel har den lav status.

Artikkelen kan du lese her: Flaut å kjøpe damelitteratur

Jeg lurer på hos hvem underholdningslitteraturen har lav status? Hos litteraturkritikerne, sikkert nok. Jeg tror også at en del forlag og forlagsfolk ser på underholdningslitteratur med et litt skjevt blikk.

Jeg har for lengst innsett at det jeg skriver - feelgoodromaner kanskje mest myntet på kvinnelige lesere, av mange anses som lavstatuslitteratur, og min oppfatning etter å ha fridd til ulike forlag gjennom noen år, er faktisk at forlagene IKKE satser på denne typen romaner.
Av et forlag fikk jeg til og med råd om ikke å flagge at jeg skrev underholdningslitteratur; han som ga meg rådet hadde fått piggene ut og stilte seg litt negativ til overhodet å lese det jeg sendte til vurdering, fordi jeg skrev i følgebrevet at jeg anså romanen som en underholdningsroman, men så hadde han begynt å lese og fant ut at det ikke var så verst, likevel.

Det er mulig definisjonen "damelitteratur" ikke helt passer til det jeg skriver. Det er vanskelig å sjangerplassere i underklassene av underholdningslitteratur, for de er mange. Artikkelen i Aftenposten tror jeg i hovedsak henviser til det jeg kaller "skjebneromaner", av andre kalt "løkkeskriftbøker" eller "lavendeleng-bøker", fordi de ofte er prydet av vakre omslag med kvinner stående i eller ved lavendelenger, eller viser grønne, gåtefulle hager bak et stakittgjerde, og tittel og forfatter er skrevet med store,
romantiske (?) løkkeskriftbokstaver.

Det jeg skriver, eller ønsker å skrive, er det jeg vil kalle feelgood. Jeg skriver ikke om så veldig store hemmeligheter, eller veldig dramatiske skjebner. Jeg liker å skrive om nokså allminnelige folk, skrive noe mange kan kjenne seg igjen i. Jeg liker å underholde, men kan også ha et alvorlig bakteppe eller undertoner som leserne kan se eller merke seg om de evner eller vil, og som kan gi dem noe å tenke over, noe å tygge på.

Det er mulig forlagene satser på det jeg kaller "skjebneromaner", men jeg vil hevde at de importerer mesteparten av dette fra utlandet. Norske forfattere som skriver underholdningslitteratur rettet mot kvinner, er det ikke mange av, hvis vi holder kriminallitteraturen utenfor dette "regnestykket". De fleste av de som skriver kvinneunderholdning, skriver serielitteratur; da tenker jeg på de uinnbundne bøkene, der det kommer en ny i serien annenhver måned. Lengden på boka, samt hvert kapittel i boka følger maler for hvor store/lange de kan være, og hver bok slutter med en cliffhanger, så man skal vente i spenning på neste nummer i serien.

Enkeltromaner innen underholdningssjangeren bærer seg ikke økonomisk, har jeg hørt forlagsfolk si.
Så at forlagene satser på underholdningslitteratur for kvinner, mener jeg er en sannhet med modifikasjoner. De satser serier, eller de satser oversatt litteratur. De satser ikke på norske forfattere som skriver innen underholdningssjangeren, vil jeg påstå.
Jeg håper det skjer en endring her, at forlagene ser at velskrevne underholdningsromaner skrevet av norske forfattere, også er noe å satse på.

torsdag 25. juni 2015

TÅLMODIGHET

Nå har jeg et par-tre måneder - om ikke mer - holdt på med å lage en ny slutt på en kriminalroman jeg begynte på for leeeeenge siden, og egentlig mente meg ferdig med. Men så fikk jeg altså en tilbakemelding fra et forlag, som sa at romanen var velskrevet og spennende, unntatt slutten. Han som ga meg tilbakemeldingen mente jeg burde skrive en ny slutt.
Ved nærmere ettertanke syntes jeg han var inne på noe, og nå har jeg altså laget en alternativ slutt.
Det har tatt tid, det har gått veldig trått.
Med mulighet for konsentrert skriving bare en dag i uka, er det vanskelig å holde tråden. Jeg pleier ikke å planlegge i detalj hva jeg skal skrive, det meste kommer først når jeg sitter der og skriver.
Det er krevende i den forstand at jeg må være inni handlingen, være i stemningen, kjenne de impliserte tett på, og så skjer det som skjer, og oppgaven min blir "bare" å skrive det ned. Det oppleves som å være med i handlingen selv - nesten så man føler man må dukke om noen langer ut en ørefik over bordet! - og det er en veldig spennende måte å jobbe på. Men som sagt krever det at man har sammenhengen, har greid å dukke seg ned i plottet igjen, er på riktig sted og i riktig stemning. Det har ikke vært lett å få til når det kan gå en hel uke mellom hver gang.

Men nå har jeg altså fått ned noe jeg tror kan fungere. Nå lukker jeg den fila, lar den hvile og godgjøre seg over sommeren. Så skal jeg til høsten sy sammen slutten med resten av romanen, og kanskje prøver jeg den hos et annet forlag, eller kanskje bare publiserer jeg den selv som e-bok.

Jeg begynner nemlig å gå lei av å sende manus til forlag. For 10 uker siden sendte jeg et feelgood-manus til et forlag jeg ikke har sendt noe til før. Forlaget har en utgivelsesprofil jeg tror kan passe til det jeg lager. Og jeg kunne sende manuset med e-post, noe jeg synes er glimrende! (Kan ikke enda flere forlag åpne for det?)
Da jeg sendte manuset, fikk jeg en automatisk "Fraværende"-melding, der det sto at manus var mottatt, og jeg ville få svar innen 6-8 uker.
I forrige uke var det gått 9 uker, og jeg purret dem, spurte om de hadde fått anledning til å se på manuset jeg sendte. Fullstendig tyst.
I dag har jeg purret for andre gang, men det aner meg at jeg antakelig ikke får noe svar nå heller. Og det aner meg at dette enten blir a) Om x antall uker: "Nei takk, vi vil ikke ha manuset ditt", eller b) Jeg frafaller hele greia, fordi jeg har mistet lysten til å samarbeide med et forlag som ikke engang gidder å svare skikkelig på e-poster de mottar.

Tålmodigheten begynner å bli tynnslitt, det er det som er saken.

Men nå er det sommer, og jeg tar noen ukers ferie fra skrivingen. Tror jeg...

God sommer til dere alle!

torsdag 18. juni 2015

E-boka «Døden på skrivekurs» tilgjengelig for lån i Oppland og Buskerud

Er du bibliotekbruker i Oppland eller Buskerud, kan du nå låne «Døden på skrivekurs» som e-bok.

Jeg har gitt bort 10 eksemplar til hvert av fylkene.

Håpet er at noen velger å låne den, for så å lese den, og kanskje få lyst til å se nærmere på hva jeg ellers har skrevet.