SALGSTALL 2010

Ved årsskiftet mottok jeg salgsoppgave fra forlaget mitt, så nå vet jeg nøyaktig hvor mange eksemplar som ble solgt av de to romanene mine i året som gikk. Det var ikke svimlende høye tall, akkurat, men resultatet var vel omtrent som forventet. Alt tatt i betraktning er jeg fornøyd, for der det er liv, er det håp!

Jeg har fått råd fra ei klok venninne, om ikke å ha for høye forventninger til hva jeg skal oppnå i nær framtid på skrivefronten; hun har sett at jeg har satt meg som et slags mål at jeg skal få utgitt ei bok i 2011 også. (Fra jobber jeg har hatt, er jeg vant til at man skal sette seg konkrete mål.) Dette har jeg tenkt en del på. Kanskje er det bedre om jeg fokuserer mer på prosessen? Kanskje jeg skal være fornøyd så lenge jeg kjenner at jeg utvikler meg som skribent?
Å sette seg for høye mål kan lett føre til skuffelser og følelse av nederlag.

Tanker ved årsslutt

Snart går vi ut av 2010 og inn i et nytt år. Ofte når man krysser en slik grense, kan man kjenne behov for å tenke gjennom livet, gjøre opp status og kanskje stake ut en korrigert kurs?

Jeg har gitt ut to bøker, men enda har jeg langt fra kommet ordentlig i gang som forfatter. Jeg har bestemt meg for at jeg må bli antatt på et større, mer kjent forlag, hvis jeg skal kunne si til meg selv at jeg har hatt noen egentlig framgang siden debuten i 2009.

Jeg har tenkt en del på hvorfor jeg skriver. Det er flere svar.
For det første synes jeg det er givende, interessant og morsomt. Å skrive gir meg glede.
For det andre – og vel så viktig – har jeg lyst til å glede andre, eller gi andre noe som gir dem en opplevelse, eller gjør noe med dem. «Den største gleda ein kan ha, det er å gjera andre gla’», som det heter.
For det tredje er skriving den beste måten for meg å uttrykke meg på. Hvis jeg ikke skrev, fikk jeg ikke ut alt jeg har å fortelle. I en forsamling der det snakkes og fortelles, er jeg nesten alltid en av de mest tilbakeholdne. Ikke bare fordi jeg er sjenert, men også fordi jeg liker å lytte til andre – må få med meg mest mulig av de andres historier. Men jeg har også lyst på taletid, og da ser det ut for at jeg må ty til den skriftlige framstillingen.
Den fjerde grunnen er mer diffus. Det er som et driv inne i meg. Et driv jeg undertrykte i mange år, men som ikke vil bli holdt nede lenger, nå som jeg har åpnet opp for at jeg skal få lov til å gjøre et forsøk som skribent.
For det femte er jeg sta. Når noe synes umulig, blir jeg enda mer oppsatt på at jeg skal få det til. Jeg har evne til konsentrasjon, og jeg er utholdende, og jeg har vel en slags mentale skylapper jeg kan sette på. Jeg tror det kan være viktig noen ganger. Det kan være fristende å søke råd hos andre og skrive slik man tror eller får høre at andre foretrekker. Den taktikken tror jeg ikke går i det lange løp. For å finne og rendyrke sin særegne stemme, må man gjøre det slik man selv synes det er fint eller bra.
Selvfølgelig må man få tekstene sine vurdert og ta imot korreks. Men jeg vil helst gjøre dette med den eller de som skal være med å klargjøre teksten til utgivelse. Hvis de vil gi ut boka mi, har de inntatt en ansvarlig rolle, og vi har et felles mål: At boka skal bli best mulig.

Nå har jeg sendt fra meg en feelgood-roman, en novellesamling og ei barnebok, til tre ulike forlag. Jeg krysser fingrene og håper det skal gå bra for i alle fall én av disse. Kanskje det slår til, det som sto i et horoskop jeg leste forleden: I 2011 skal jeg komme til å glede mange!

AVSLAG III

Feelgood-romanen jeg har så stor tro på, fikk avslag fra det første forlaget jeg prøvde den hos. Dette forlaget brukte tre måneder på lesing og vurdering.

Redaktøren ga meg et hyggelig og kommuniserende svar, med en uttalelse som viste meg at hun har lest grundig igjennom, og siden har hun brukt tid på å forme et svar til meg som er både velfundert og gjennomtenkt.
Det kan vel være mange grunner til at et forlag betakker seg. Denne gangen fikk jeg en følelse av at boka mi ikke var så verst, men at redaktøren ikke ble nok ”tent” på den, og følgelig slo den kritiske leseren i henne inn for fullt. Hun pekte på ting jeg kunne ha gjort annerledes for å få boka enda bedre, men hun ville altså ikke at hennes forlag skulle være med på den prosessen.
Jeg er ikke uenig i det hun nevner, men samtidig vil jeg ikke akkurat nå, uten å ha prøvd manuset hos flere først, gå inn for vidtgående revisjoner av manuset.

Jeg mistet uansett ikke troen på boka mi – så om ikke lenge er den på vei til et annet forlag.

Pusling og fletting

I disse dager holder jeg på å avslutte et nytt manus. Avslutte selve skapelsesprosessen, i alle fall. Teksten er nok ikke ferdig bearbeidet, men nå skal den få ligge og godgjøre seg litt, uten at jeg ser den en god stund. Neste gang jeg tar den fram, kommer jeg til å lese den nesten som om det var første gang jeg så den. Da vil jeg helt sikkert se flere ting jeg vil endre.

Dette manuset er også en slags kriminalroman. Da jeg fikk avslag i september på et annet krimmanus, kastet jeg fra meg dette her – tenkte at krim ikke var noe jeg burde sysle med, men så fikk jeg ikke fred for det jeg hadde begynt på. Det var noe med at jeg måtte ordne opp i det kaoset jeg hadde stelt i stand for de innblandede. Ja, for det er faktisk slik at hovedpersonene i bøkene mine kjennes levende, og jeg vil følge dem fram mot en avslutning av historien, enten det ender bra eller dårlig for dem. I denne boka ender det skikkelig dårlig for en av personene – den jeg kanskje identifiserer meg mest med. Det kjentes brutalt å la boka ende slik, men slik historien utviklet seg, virket det mest sannsynlig.
Metoden denne gang har vært ganske lik den jeg brukte til forrige krimroman jeg skrev – jeg har latt intuisjonen styre i hovedsak, men til slutt har jeg måttet kartlegge enkeltdelene handlingen består av, lage en tidsplan og pusle bitene på plass, slik de logisk hører sammen. I tillegg har jeg denne gangen måtte flette to historier sammen med hverandre. Det gir en litt interessant effekt, synes jeg – når leseren vet litt mer enn enkelte hovedpersoner, og dessuten kjenner at det dukker opp spørsmål – hun vil vite mer.

Nå begynner jeg å ha mange manus liggende. Ei barnebok, en novellesamling for voksne, to kriminalromaner og en feelgood-roman. I tillegg til at jeg har store deler av tredje bok om Svaldal liggende. Den er langt fra ferdig – den må bearbeides og delvis bygges på nytt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med Svaldal. Jeg har lyst til å skrive mer derfra, og jeg føler en forpliktelse for å få ut i alle fall ei bok til – for flere av leserne mine etterspør en fortsettelse – men jeg har også andre ideer som sprenger på. «Hva blir neste prosjekt?» er vel egentlig det store spørsmålet.

Jeg tror jeg nå heller må jobbe mer aktivt for å få flere prosjekt avsluttet, det vil si: få utgitt flere av manusene jeg har jobbet mye med. Jeg må rett og slett sende manus «hit og dit». Det gruer jeg meg til. Akkurat denne delen av prosessen er den som har gitt meg nesten bare nedturer, og jeg kjenner at nedturer kan være direkte ødeleggende for skrivelysten. Derfor har jeg ikke vært veldig pågående overfor ulike forlag, men jeg vet jo at jeg må krype til korset, som det heter.
Det er snart tre måneder siden et forlag fikk tilsendt feelgood-manuset mitt. Hvis jeg bare fikk et positivt svar der, vil jeg kjenne meg atskillig mer vellykket og i rute. Jeg skulle så gjerne kommet med minst ei bok i 2011 også!

Forfatter i forvirret forfatning

Forfatteren i overskriften er meg, enda jeg fremdeles synes det er litt skrytete å kalle meg forfatter. Jeg har riktig nok gitt ut to bøker, men de har ikke gjort verken seg selv eller forfatteren særlig bemerket. Følgelig føler jeg meg liten og ubetydelig. Enda.

Helt siden avslaget jeg fikk i slutten av september (det jeg blogget om, det som fikk meg til å innse at ubegrunnede avslag likevel var å foretrekke framfor de begrunnede), har jeg vært plaget av forvirring, rastløshet og sviktende tro på at jeg kan få til noe som helst, som holder vann.
Siden det var et krim-manus jeg fikk refusert, slapp jeg den krim-ideen jeg jobbet med akkurat da, som om jeg hadde brent meg på den. ”Krim kan jeg i alle fall ikke skrive,” tenkte jeg. Og deretter: Bare forvirring. Jeg har brukt de siste ukene til å hoppe mellom ulike prosjekt – jeg har mange, som er på ulike stadier av ”ferdig”. Men akkurat nå står jeg igjen midt i krim-ideen jeg slapp da den siste refusjonen kom. Jeg har jobbet så mye med den, og jeg vil klare å lande den – sy den sammen til en ferdig tekst. Eller i alle fall: Sy den sammen til en helhet, noe som henger sammen. Dessuten er det som om menneskene i boka ikke vil slippe meg…
Disse forvirrede, rastløse ukene har virkelig vært frustrerende, selv om jeg har greid å trøste meg selv med at det kommer til å lysne. Jeg har gitt meg selv lov til å virre og rote litt rundt, og nå ser det endelig ut til at jeg har tilgitt meg selv for å ha dummet meg ut. For det føltes slik denne gangen: Som om jeg hadde dummet meg ut. Tenk at jeg var så dum at jeg trodde at jeg hadde laget noe bra…

De tyngste stundene er når tvilen kommer snikende, med sin lange, svarte skygge. Om man da bare kunne sette på seg skylappene og dure fram som man stevner, med ståltro på at prosjektets ide er genial og liv laga. Det er jo stort sett det jeg har gjort ellers – bortforklart alle avslagene med at forlagene ikke har lest manuset mitt med velvilje, bare vrangvilje, og derfor ikke sett potensialet, fordi de ikke vil se. Selvgod må man være. Selvtillit må man ha.

Akkurat nå har jeg bare ett manus inne til vurdering, men det er til gjengjeld et manus jeg virkelig tror på – og denne gangen er det en feelgood-roman. Det er over to måneder siden jeg sendte det av gårde, og jeg hadde ikke lest i det på to måneder, da jeg leste gjennom det på nytt for snart to uker siden. Det må jeg si var et gledelig gjensyn.
Jeg synes fremdeles det er lovende, det fyller meg med varme og godfølelse når jeg leser – slik en skikkelig feelgood-roman skal.