Pusling og fletting

I disse dager holder jeg på å avslutte et nytt manus. Avslutte selve skapelsesprosessen, i alle fall. Teksten er nok ikke ferdig bearbeidet, men nå skal den få ligge og godgjøre seg litt, uten at jeg ser den en god stund. Neste gang jeg tar den fram, kommer jeg til å lese den nesten som om det var første gang jeg så den. Da vil jeg helt sikkert se flere ting jeg vil endre.

Dette manuset er også en slags kriminalroman. Da jeg fikk avslag i september på et annet krimmanus, kastet jeg fra meg dette her – tenkte at krim ikke var noe jeg burde sysle med, men så fikk jeg ikke fred for det jeg hadde begynt på. Det var noe med at jeg måtte ordne opp i det kaoset jeg hadde stelt i stand for de innblandede. Ja, for det er faktisk slik at hovedpersonene i bøkene mine kjennes levende, og jeg vil følge dem fram mot en avslutning av historien, enten det ender bra eller dårlig for dem. I denne boka ender det skikkelig dårlig for en av personene – den jeg kanskje identifiserer meg mest med. Det kjentes brutalt å la boka ende slik, men slik historien utviklet seg, virket det mest sannsynlig.
Metoden denne gang har vært ganske lik den jeg brukte til forrige krimroman jeg skrev – jeg har latt intuisjonen styre i hovedsak, men til slutt har jeg måttet kartlegge enkeltdelene handlingen består av, lage en tidsplan og pusle bitene på plass, slik de logisk hører sammen. I tillegg har jeg denne gangen måtte flette to historier sammen med hverandre. Det gir en litt interessant effekt, synes jeg – når leseren vet litt mer enn enkelte hovedpersoner, og dessuten kjenner at det dukker opp spørsmål – hun vil vite mer.

Nå begynner jeg å ha mange manus liggende. Ei barnebok, en novellesamling for voksne, to kriminalromaner og en feelgood-roman. I tillegg til at jeg har store deler av tredje bok om Svaldal liggende. Den er langt fra ferdig – den må bearbeides og delvis bygges på nytt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med Svaldal. Jeg har lyst til å skrive mer derfra, og jeg føler en forpliktelse for å få ut i alle fall ei bok til – for flere av leserne mine etterspør en fortsettelse – men jeg har også andre ideer som sprenger på. «Hva blir neste prosjekt?» er vel egentlig det store spørsmålet.

Jeg tror jeg nå heller må jobbe mer aktivt for å få flere prosjekt avsluttet, det vil si: få utgitt flere av manusene jeg har jobbet mye med. Jeg må rett og slett sende manus «hit og dit». Det gruer jeg meg til. Akkurat denne delen av prosessen er den som har gitt meg nesten bare nedturer, og jeg kjenner at nedturer kan være direkte ødeleggende for skrivelysten. Derfor har jeg ikke vært veldig pågående overfor ulike forlag, men jeg vet jo at jeg må krype til korset, som det heter.
Det er snart tre måneder siden et forlag fikk tilsendt feelgood-manuset mitt. Hvis jeg bare fikk et positivt svar der, vil jeg kjenne meg atskillig mer vellykket og i rute. Jeg skulle så gjerne kommet med minst ei bok i 2011 også!