Mens vi venter på Lystløgneren tar vi et tenkt intervju

Det kan virke som om du er særlig opptatt av homofile og hvordan de har det, er dette riktig?
Jeg har – ved å se nærmere på hva jeg skriver om – oppfattet at jeg faktisk er opptatt av homofiles rettigheter og deres muligheter for å leve som folk flest. Jeg kjenner flere homofile, og det er flotte mennesker. Jeg forstår selvfølgelig at man ikke automatisk er et flott menneske, bare fordi man er homofil, men jeg tror at homofile ofte har en mer gjennomtenkt holdning til seg selv og andre mennesker, fordi de har støtt på problemer med å være seg selv fullt ut. Mange har opplevd motgang, og motgang kan – om man ikke knekkes av den – gjøre en sterkere, klokere og mer erfaren.
Mest av alt vil jeg si at jeg er opptatt av urettferdighet, og det er urettferdig at homofile blir behandlet annerledes på grunn av sin seksuelle legning. Når kristne, og andre som mener seg ekstra moralsk berettiget, eller mener de har posisjon til å skulle mene på vegne av andre, sier at homofile er annenrangs mennesker, så blir jeg opprørt.
Det gjelder å se forbi "ytre" ting, som seksuell legning, hudfarge og religiøs tilknytning, og se individet, personligheten.
Ved å ta med noen homofile i bøkene mine og ”diskutere” rundt hvordan de opplever tilværelsen, og særlig hvordan det er å være homofil på bygda, håper jeg at flere kan få anledning til å komme over egne fordommer og forstå hvordan det kan arte seg å være homofil.
Men utgangspunktet for at Mikkel ble med i første bok, var at jeg ville skape ekstra spenning rundt Maries kjærlighetshistorie, og siden kom alt det andre til etter hvert.



Svaldal er et oppdiktet sted.
Hvorfor skrev du ikke om et sted som virkelig finnes?
For meg var det viktigste å skrive om livet på bygda. Mange synes det er spennende å lese om steder som finnes – kanskje de har vært der, eller skal dit – så kan de kjenne seg igjen. Men for meg har den slags aldri betydd noe. Kanskje fordi jeg er så lite bereist – når jeg leser bøker, så er det nesten alltid om steder jeg aldri har vært, eller kommer til å dra.
I det aller første utkastet til Vårløsning, kalte jeg bygda jeg skrev om for Bygda, og byen for Byen. Siden satte jeg navn på dem, for at dette med stedsnavnene skulle bli mer som i virkeligheten.

Så det er ikke noen vits i å spekulere i om du muligens skriver om et sted du har bodd?
Spekulere kan man vel gjøre, så mye man vil. Jeg har sans for filosofering og fabulering, så bare gjør det, om du lyster. Men Svaldal eksisterer bare i fantasien min (og dermed i lesernes), og er – antar jeg – en blanding av flere steder jeg har vært eller bodd.

Bøkene om Svaldal, foreløpig er bare ei utgitt, men snart eksisterer det to. Uansett, disse kan sies å være en sjangerblanding. Hvor bevisst er dette valget fra din side?
Mest ubevisst egentlig, og jeg angrer meg kanskje litt innimellom, fordi det endte opp med en slik miks. Opprinnelig ville jeg skrive en kjærlighetsroman, men fort dukket det opp en forsvinningssak i boka, og Marie ble kjent med Hallgrim, som er politi. Slik ble den første boka en blanding av krim, bygd og kjærlighet, eller jeg har lyst til å kalle sjangeren for feelgoodkrim.

Hvorfor har du angret på sjangermiksen?
Fordi det kan være forvirrende for leseren, og uvant, kanskje. Jeg er redd for at noen lesere skal gripe til boka i den tro at dette er en vanlig kriminalroman, og så bli skuffet, fordi det ikke er en vanlig kriminalroman, slik vi tradisjonelt er vant med den. Det er blandet inn mye som rendyrkede krimlesere vil gjespe langt og tungt til, men som feelgoodlesere vil elske. Men jeg vil altså hevde at mange av de som skriver krim i dag, for lengst har blandet inn andre elementer – på en måte spedd ut krimmen med annet stoff. Noen liker det, andre hater det. Jeg synes mennesker er spennende, og når Karin Fossum skriver om psyken til forbryterne og politifolkene, så er det for meg en bonus. Andre synes det er fryktelig kjedelig, og slenger kanskje boka fra seg.
Jeg merker også at konsulentene mine gjerne vil dytte bøkene mer over mot krim, og jeg blir i tvil om hvorvidt det er riktig eller lurt.
Jeg tenker mye på hvordan jeg skal ”selge inn” bøkene mine, slik at jeg når de riktige leserne, og ingen blir skuffet.
Går man i gang med ei bok og sitter med forventninger som ikke passer med det man faktisk får, så blir man ofte skuffet.



Hvordan var det å skrive det mange kaller for ”den vanskelige andreboka”?
Jeg skrev Lystløgneren rett etter at råteksten til Vårløsning var ferdig. Da var jeg uerfaren, sendte Vårløsning til et forlag, og trodde at forlaget ville like historien og anta den sporenstreks. Nå vet jeg bedre, og har skjønt at jeg må gjøre boka så tett inntil fiks ferdig jeg kan, og da tenker jeg særlig på det språklige. Konsulenter er nok dyr vare, så disses timer er ikke noe forlagene sløser ut på halvferdige ting. Uansett: Vårløsning var ferdig, så vidt jeg visste da, og jeg ville så gjerne vite hvordan det gikk videre med Hallgrim og Marie og alle de andre jeg hadde blitt kjent med i Svaldal. Derfor skrev jeg videre. Jeg planlegger ikke bøkene mine i detalj, som du kanskje har skjønt, men bruker intuisjonen og ser hva som skjer. Boka blir til underveis, kan du si.
Så svaret på spørsmålet ditt er: Det var ikke vanskelig for meg å skrive andreboka, men jeg kjenner at jeg gruer meg mer for mottakelsen denne gangen.

Hvorfor gruer du for mottakelsen? Fikk du ikke god mottakelse sist?
Leserne av Vårløsning har gitt meg mange og oppløftende tilbakemeldinger. Noen har blitt helt oppslukt, neglisjert mann og barn, andre har svidd de kokte potetene og noen har kommet for sent til jobb, fordi de leste til langt på natt og glemte å stille vekkerklokka. Lesere har irritert seg over Marie, syntes hun er vimsete, bortskjemt og selvgod, de har kommet med bemerkninger om hvordan Ola og Mikkel har oppført seg, slik at jeg forstår at leserne har oppfattet romanfigurene som levende. Det er en stor kompliment som gjør meg fornøyd og glad. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke alle som har gitt meg tilbakemeldinger. ”Godkjenning”, interesse, positive tilbakemeldinger og ros fra leserne betyr alt, det gjør meg glad, gir meg energi og lyst til å fortsette. Tusen inderlige takk til alle sammen!

Men hvorfor gruer du deg for mottakelsen av Lystløgneren?
Kanskje mest fordi forlaget mitt har sagt at Lystløgneren ikke er så bra som Vårløsning. Husk at det kan være vanskelig å bedømme sitt eget arbeid objektivt og nøkternt. Selv tenkte jeg i utgangspunktet at Lystløgneren er bedre, fordi den har mer humor og enklere handling, kanskje. Den mangler ikke alvorlig dybde, selv om Vårløsning hadde en mørkere historie i bunnen – historien om Guri.
Da jeg gikk i gang med Lystløgneren, var stedet og hovedpersonene etablert, så jeg kunne gå mere rett på sak.
La oss si at jeg gledegruer meg. Jeg håper at leserne blir fornøyde, og at jeg får gode tilbakemeldinger denne gangen også. Jeg gleder meg uansett til å ha det ferdige produktet i hånda. Det gir en god følelse å ha boka der, et håndfast bevis på at jeg kan sluttføre et prosjekt, selv om det tar tid.

Mer om intuitiv skriving

Jeg har tidligere på bloggen rost den intuisjonsstyrte skrivingen – den har ført mye godt med seg for meg. Det er også en morsom metode å bruke, fordi man stadig kan bli overrasket mens man skriver. «Oi,» kan man tenke. «Var det slik den scenen kom til å ende? Artig.»

Men nå har jeg kommet til at man ikke bare kan benytte seg av intuitiv skriving, noen ganger er man nødt til å planlegge også. (Selv om det er aldri så kjedelig.) Etter å ha jobbet ganske lenge med en krimidé etter intuitiv metode, måtte jeg innse at jeg hadde rotet jeg meg bort. Eneste måten å få til helheten i boka, var å kartlegge hva jeg hadde laget så langt, planlegge hvor jeg ville, for så å sette opp, trinn for trinn, hvordan de enkelte delene av boka skulle pusles sammen. Noen puslespillbiter passet ikke inn i bildet jeg omsider hadde komponert, slik at noe av det jeg hadde laget ble forkastet. (Bortkastet arbeid, altså, bortsett fra skrivetreningen det utgjorde.) Noen biter manglet, måtte lages og sys inn i sammenhengen. (Det måtte skrives om litt her og der i de andre kapitlene, for at alt skulle henge sammen.)

Jeg mener at jeg er i en læringsprosess i forhold til dette å skrive – jeg prøver og feiler. Slik jeg ser på planlegging versus intuisjon nå, så bør man benytte en blanding, særlig om man arbeider med en stor tekstmasse, slik som en roman er.

INNSPURT

Manuset til Lystløgneren ble returnert forlaget i går, overlatt til neste korrektur og gjennomgang fra konsulentens side (2. korrektur). Etter råd fra konsulenten tok jeg ut noen kapitler på slutten i boka, og et par momenter som dermed ble borte, har jeg satt inn andre steder i boka.

På slutten av et løp blir man gjerne sliten, og det kan vel være lov. Råteksten til Lystløgneren laget jeg i begynnelsen av 2007, så Lystløgneren må vel sies å ha hatt en nokså lang tilblivelsesprosess. Når man begynner å skimte målet nærme seg, kan man gå tom, bli lei av sine egne formuleringer som man har strevd med, om og om igjen. Ved én gjennomlesing tror jeg sikkert at jeg har slettet noen småord her og der, og ved neste gjennomgang har jeg muligens satt nøyaktig de samme inn igjen – det kan bli litt fram og tilbake, er jeg redd. Men for det meste tror jeg at manuset har fått hevet kvalitet for hver eneste gjennomgang jeg har foretatt.

Man snakker og skriver om forfatterens ensomhet. Den slags har jeg bare blåst av tidligere – for jeg trives jo godt alene, har jeg tenkt. Jeg har ikke før nå forstått hva en forfatters ensomhet innebærer, nemlig at det er forfatteren alene som kan finne frøene til sine ideer, bare hun kan gi dem liv, bære dem fram gjennom et langt svangerskap, føde dem og stå last og brast med dem, helt til enden. Som forfatter er jeg både Gud, mor og far til det som skal bli til. Jeg er den eneste som tror på prosjektene hele tiden, fordi jeg må det. Ellers dør barnet mitt før det er blitt født. Jeg må fortsette å like det jeg har laget, og stå for det jeg har gjort. Etter at barnet har forlatt hjemmet, må jeg tåle at det kan bli latterliggjort, oversett, misforstått og kritisert.

Ny konsulent

Etter halvannen måned hos konsulent, kom manuset til Lystløgneren tilbake fra forlaget i forrige uke. Jeg har denne gangen fått en ny konsulent, siden hun som hjalp meg med Vårløsning har permisjon for tiden.
Jeg fikk høre at konsulenten jeg har nå, er strengere enn den forrige, så jeg grudde meg før første korrektur kom, men jeg synes slett ikke hun er for streng.

Det er spennende at jeg skal få bryne meg på en annen konsulent enn sist – den forrige lærte meg mye, og jeg ser at denne som er ny for meg, har andre sterke sider som kan gi meg matnyttige innspill, særlig i forhold til komposisjon og handling.

Forrige gang lærte jeg mye om dialoger. Mitt uferdige manus sist hadde en mengde replikker listet opp under hverandre. Der det var bare to som snakket sammen, og de hadde ordet annenhver gang, tenkte jeg det var opplagt hvem som til enhver tid snakket og at det holdt slik jeg hadde gjort det. Men nei, så enkelt skulle det ikke være. Jeg måtte legge på kommentarer, der det ble angitt ”sa hun,” og ”sa han”, bare at det måtte varieres mye. Både ”sa” og ”hun/han” kan varieres. ”Han” kan for eksempel være lensmannsbetjenten, politimannen, den tungnemme osv. Ordet ”sa” kan også byttes ut med så mangt – ordet, ytret, utbrøt, kauket, jodlet for eksempel. I tillegg kan man farge disse kommentarene på ulike måter, som ”sa hun brydd,” ”la hun til i en kranglevoren tone” med mer.
Jeg vil si at det for meg nesten gikk sport i dette med å legge på denne typen kommentarer, og jeg måtte til slutt få beskjed om å stryke noen av alle jeg hostet opp.
Nå har jeg altså fått tilbake første korrektur på min andre bok, og her har jeg også vært ”for flink” med kommentarene, ser jeg, og må renske og stryke.

Jeg husker forrige gang jeg fikk tilbake førstekorrekturen, hvor vondt det gjorde å se konsulentens spor overalt i hele manuset. Denne gangen har konsulenten i stor grad gjort sine bemerkninger ute i margen, noe jeg kjenner som en stor lettelse. Så blir det opp til meg selv å klusse og herje inne i teksten.

Nærhet og avstand

Se noe på nært hold - og du kan studere detaljene

Idet man skaper tekst, befinner man seg på en måte svært nært inntil eller midt i den kilden som teksten eller ideene strømmer fra. Derfor er det vanskelig å se helheter og få oversikt i det øyeblikket teksten kommer rennende - eller noen ganger sprutende - og må fanges opp. Man føler mange ganger at denne oppsamlingen og registreringen må skje hurtig, slik at ingenting – smått eller stort - går tapt.
Når man etterpå har gått ut av denne kreative prosessen, kan man ta råmaterialet man har samlet seg, nøyere for seg. Da man skal til å bearbeide, må man forsøke å se på det man har foran seg med en kritisk distanse.

Jeg tror at distanse i forhold til egen tekst enklest kan oppnås ved å ta tiden til hjelp. Å legge vekk en tekst man har arbeidet og slitt med – la den hvile og godgjøre seg – er en smart ting å gjøre. Om noen uker eller måneder kan du ta teksten fram på nytt, og du vil merke at du ser på den med friske øyne. Da oppdager du lettere svakhetene og styrkene. Du ser bedre hvilke deler av teksten du vil beholde og kna videre på – der du vil utbrodere, "hvile i øyeblikket, "legge på mer kjøtt og flesk" – og hvilke deler av teksten du like gjerne kan kutte ut.

Når du skal lese kritisk, bearbeide og redigere, er det viktig å kunne lese med både nærhet og distanse. Leser du med nærhet finner du småfeilene og språkfeilene – tegnfeil, unødige gjentakelser, svake uttrykk. Leser du med distanse, blir det komposisjonen og reisverket i teksten du konsentrerer deg om.

Til slutt er det selvfølgelig flott om du har en leser du stoler på, som har tid og lyst til å se gjennom teksten din og komme med sine ærlige bemerkninger. En skribent vil alltid ha større eller mindre vanskeligheter med å kunne se teksten sin utenfra, så noe hjelp kan det være lurt å ta imot, om man har muligheten.

Se på avstand - og du får oversikten