Manuset til Lystløgneren ble returnert forlaget i går, overlatt til neste korrektur og gjennomgang fra konsulentens side (2. korrektur). Etter råd fra konsulenten tok jeg ut noen kapitler på slutten i boka, og et par momenter som dermed ble borte, har jeg satt inn andre steder i boka.
På slutten av et løp blir man gjerne sliten, og det kan vel være lov. Råteksten til Lystløgneren laget jeg i begynnelsen av 2007, så Lystløgneren må vel sies å ha hatt en nokså lang tilblivelsesprosess. Når man begynner å skimte målet nærme seg, kan man gå tom, bli lei av sine egne formuleringer som man har strevd med, om og om igjen. Ved én gjennomlesing tror jeg sikkert at jeg har slettet noen småord her og der, og ved neste gjennomgang har jeg muligens satt nøyaktig de samme inn igjen – det kan bli litt fram og tilbake, er jeg redd. Men for det meste tror jeg at manuset har fått hevet kvalitet for hver eneste gjennomgang jeg har foretatt.
Man snakker og skriver om forfatterens ensomhet. Den slags har jeg bare blåst av tidligere – for jeg trives jo godt alene, har jeg tenkt. Jeg har ikke før nå forstått hva en forfatters ensomhet innebærer, nemlig at det er forfatteren alene som kan finne frøene til sine ideer, bare hun kan gi dem liv, bære dem fram gjennom et langt svangerskap, føde dem og stå last og brast med dem, helt til enden. Som forfatter er jeg både Gud, mor og far til det som skal bli til. Jeg er den eneste som tror på prosjektene hele tiden, fordi jeg må det. Ellers dør barnet mitt før det er blitt født. Jeg må fortsette å like det jeg har laget, og stå for det jeg har gjort. Etter at barnet har forlatt hjemmet, må jeg tåle at det kan bli latterliggjort, oversett, misforstått og kritisert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar