Er jeg modig?

Det er en ting jeg har tenkt på i det siste – nemlig en kommentar jeg fikk da det ble kjent at jeg skulle gi ut bok. ”Du er jammen modig!” var det noen som sa. (Noen er kanskje 2-4 stykker, jeg husker ikke eksakt – men det var flere enn en person.)
Hva er det som er så modig ved å gi ut en roman? Er jeg en modig person, fordi jeg har skrevet og utgitt en roman? Hva mente personene med denne kommentaren?

Jeg antar at de som kom med kommentaren mener at jeg UTLEVERER meg selv gjennom det jeg skriver, og det regnes som modig.
Til en viss (bitteliten) grad kan jeg vel si at jeg har utlevert meg selv gjennom det jeg har skrevet i ”Vårløsning”, men hva som er MINE tanker og følelser av den totale mengden tanker og følelser som florerer i boka, det kan da ingen finne ut av?
Noen tror kanskje at en av personene i boka er meg – og det kan være nærliggende å tro at det i så fall er Marie, hovedpersonen.
Det kan jeg si helt klart: Ingen av personene i boka er meg.

Meninger som kommer fram på og mellom linjene i boka, er ikke mine meninger. Når man leser boka mi, kan man for eksempel tro at jeg hater både prester og korsang, noe som slett ikke er tilfelle!

Artikkelen i Oppland arbeiderblad er delvis lagt ut på nettet. Det er bare bilde og ingress som ligger der, men det er da noe du kan ta en titt på:
http://www.oa.no/kultur/article4264583.ece

Påskeslutt

Påsken er slutt og våren er her. Snøen har krympet betydelig i løpet av påskedagene – mildt regn avvekslende med intenst solskinn har tært hardt på det som lå igjen av snøhauger i hagen og rundt huset vårt.
Hestehov og blåveis er observert i de luneste skråningene, og i dag har vi kostet vekk grus fra veien utenfor huset. Ah!

Selv om det har vært påske og ”verden har stått stille” har det kommet SMS-er og e-post fra folk som har lest boka mi. Meldingene har nesten utelukkende vært positive og vært til stor glede og oppmuntring for meg. Tusen takk, alle sammen! :-)

Langfredag møtte jeg en journalist fra Oppland arbeiderblad. Vi hadde avtalt før påskehøytiden tok til, at vi skulle møtes langfredag på Bruflat i Etnedal. Vi slo av en prat ved bensinstasjonen, der det var mer biler og folk enn ellers i året, og han tok noen bilder av meg og boka mi, med Bruflat og kirka i bakgrunnen. Han var selvfølgelig interessert i å finne ”Etnedals-vinklingen” på artikkelen han skulle lage. Var jeg inspirert av Sigurd Lybeck og hans Bustenskjold-fortellinger, kanskje?

I dag fikk jeg SMS fra en journalist i Østlendingen. Han sendte meg også en e-post med spørsmål, som jeg har besvart etter beste evne. Denne journalisten ville ha ”Nord-Østerdal-vinklingen” – de fire årene jeg bodde i Alvdal, i hvilken grad har de inspirert meg til historiene i boka?

Vi får se om artiklene kommer på nett – så vi får studert dem. Det er alltid spennende å se hvordan journalistene vinkler sakene og ordlegger seg.

At boka nå er ute, og jeg har fått mange fine tilbakemeldinger – det er berusende. Men nå begynner hverdagen igjen, og jeg må sørge for å ha beina på jorda og konsentrere meg om jobben min.
Men: Jeg fortsetter å streve med ideene mine – vær trygg! Både i går og i dag har jeg sittet og finpusset på bok nummer to fra Svaldal-universet. Arbeidstittelen er ”Lystløgneren”, og jeg ser ikke bort fra at det kan bli den endelige tittelen også… Jeg håper at det blir bok av dette også til slutt!

Pressedekning II

I dag er det blitt mandag 6. april og Ringerikes blad trykket intervju med meg i dag. Artikkelen ligger også ute på nettet:
http://www.ringblad.no/nyheter/article4246516.ece
Jeg har også oppdaget at artikkelen i Hadeland er publisert på nett:
http://www.hadeland.net/kulturnytt/article4246184.ece

I går fikk jeg tilbakemelding fra en slektning på over 80 år som lot seg oppsluke av historiene i boka mi. Det er visstnok årevis siden hun har lest ei hel bok, så dette er nok en kompliment som gjør meg glad og stolt. :-)

Pressedekning

I går trykket avisa Hadeland et intervju med meg, det samme gjorde avisa Valdres. Valdres pleier ikke å legge så mye av avisas innhold ut på nettet, men akkurat denne artikkelen har de lagt ut:
http://www.avisa-valdres.no/artikkel.asp?Artid=286499

Hadeland har ikke lagt ut sin artikkel på nettet, men den var også en positiv og velskrevet.
Jeg har blitt intervjuet av Ringerikes blad også, og nøye fotografert av en ekte fotograf, men den artikkelen kommer nok ikke på trykk før neste uke.

Jeg har vært en del i avisa før, som biblioteksjef og fronter av biblioteknyheter, så det kjennes ikke så veldig spesielt eller rart å se bilde av seg selv på trykk. Men jeg er alltid spent på hva journalistene skriver - hvordan vinkler de stoffet, har de misforstått noe?
Journalisten i Hadeland skrev blant annet at jeg har lest mer enn de fleste, og nå har jeg også skrevet bok. Jeg vil bare understreke at jeg aldri har skrytt av å ha lest så mye mer enn andre. Jeg har alltid lest mye, men jeg legger jo merke til at det er mange venner og bekjente, og også mange av kundene mine på biblioteket som leser mer!
Og når sant skal sies: Etter at jeg begynte å skrive for alvor (høsten 2006) har jeg lest ganske mye mindre enn før. Det har ikke blitt tid til så mye lesing, rett og slett. Jeg pleier å lese på senga. Jeg legger meg tidlig og kjenner at jeg roer meg så godt med ei god bok i hendene. Da rekker jeg noen sider før jeg blir skikkelig søvnig.

Leserreaksjoner II - Svidde poteter

I dag fikk jeg en veldig hyggelig leser-reaksjon, i form av en leser som var så fornøyd med boka at hun anbefalte den til flere av sine kolleger i en masseutsendt e-post. I e-posten kommer det fram at tidspunktene hun kunne lese på i en travel hverdag, var mens hun laget mat og etter at barna hadde lagt seg. Hun hadde visstnok blitt såpass oppslukt av historien, at hun hadde greid å svi de kokte potetene!
På en måte er det jo leit at mat blir ødelagt på grunn av boka mi, men jeg klarer ikke annet enn å smile!
Jeg mener – det tar litt tid å svi kokte poteter? Eller gjør det ikke det? Hvis man koker i mikrobølgeovnen for eksempel, som jeg aldri gjør, eller hvis man fosskoker i kjele med lokket av - da vil det jo koke tørt ganske fort?
Dette ga meg noe å tenke på – hvor bortreist var egentlig denne leseren på en skala fra en til ti?
Nei, den slags grubling må vel kalles en digresjon. Leseren var veldig godt fornøyd. PUNKTUM.
Hun sier også at hun gleder seg til neste bok.

En annen leser melder at hun satt oppe til ett i natt, for å lese ferdig. Jeg kjenner henne, så jeg vet at ett ikke er spesielt utagerende, men likevel. Resten av e-posten hennes fikk meg til å forstå at også hun var blitt temmelig hekta. Og – guess what? – hun ønsket seg også en fortsettelse!

I går ble jeg intervjuet av to aviser – Hadeland – som skal ha stjerne og kryss i margen fordi de var først ute! – og Valdres. I dag ble jeg intervjuet av Ringerikes blad. Hvis de legger ut artiklene sine på nettet (Valdres gjør det ikke, det er temmelig sikkert), så skal jeg legge ut link her på bloggen etter hvert.
Nå har jeg nettopp sendt mase-mail til Oppland arbeiderblad, Arbeidets Rett, Østlendingen og Nationen. OA er opplagt – jeg kommer fra Valdres, som ligger i Oppland, og arbeider i Jevnaker som er i Oppland. (Hadeland skriver jo om meg, jeg har aldri bodd på Hadeland!) AR og Østlendingen har jeg kontaktet på grunn av at jeg bodde i Alvdal i Nord-Østerdal fra 1990 til 1994. Innbilsk som jeg er, tror jeg at det enda er noen mennesker der oppe som husker meg… Vel, det er lov å prøve seg!
Nationen har jeg kontaktet fordi jeg mener at romanen min kan sies å ha en distriktspolitisk undertone. Eller hva mener dere som har lest boka? Virker det ikke som om jeg prøver å si at det er mulig å leve det gode liv på landet?