lørdag 8. september 2018

En stor forteller er borte

Margit Sandemo. Bildet er hentet fra Wikipedia
Forrige helg kom nyheten om at Margit Sandemo er død. Hun begynte å bli en gammel dame, hele 94 år var hun, så helt uventet kan man vel ikke si at dødsfallet var. Men det er alltid trist når en stemme man liker å høre, har stilnet.

Jeg innrømmer gjerne at jeg har lest og likt mye av det Margit Sandemo skrev. Sagaen om Isfolket ble utgitt årene 1982-1989; jeg var 16 år da serien startet. Og jeg leste hver eneste bok i serien. Som jeg kan huske det, var det slik at hver gang det kom ei ny bok, kastet jeg meg over den så snart det var min tur (vi var flere i familien som var interessert) og slukte den som regel i løpet av en ettermiddag/kveld. Jeg kan huske at jeg ikke likte så godt slutten av serien, enten det skyldtes at jeg var blitt eldre og en mer kritisk leser, eller - mest sannsynlig - at handlingen begynte å bli trukket veldig tynt utover; serien ble hele 47 bøker lang.

Aller best har jeg likt de enkeltstående bøkene hun skrev; det hender fortsatt at jeg før ferier stikker innom bruktbokbutikken og finner noen av disse enkeltstående titlene. Da har jeg lett underholdning å ta med på stranda eller hytta.

Da jeg studerte til bibliotekar, var det enkelte forelesere som snakket svært nedsettende om serielitteratur og forfatterne som skrev den. Vi fikk også vite at det var god grunn til at flere bibliotek aldri ville ta inn den slags i samlingen; det var rett og slett ikke betraktet som stuerent eller av god nok kvalitet til at det var forsvarlig. For det står i Lov om folkebibliotek at "Det enkelte bibliotek skal i sine tilbud til barn og voksne legge vekt på kvalitet, allsidighet og aktualitet", og når det kom til punktet om kvalitet, så mente man at serielitteratur var milevis fra å oppfylle kravet. Men: Det står jo også at man skal legge vekt på allsidighet, og med det som argument, kan man godt forsvare å ta inn NOE av den lette litteraturen, det er i alle fall min mening. Og de fleste bibliotekarer i dag skuler ikke stygt på underholdningslitteraturen, men sørger for å ta inn noe av den i bibliotekets samlinger.

Dessverre er det fortsatt slik at underholdningslitteratur blir sett ned på av enkelte. Jeg kan gi et eksempel: For noen år siden sendte jeg en roman til et ganske lite, forholdsvis ukjent forlag, og i følgebrevet presenterte jeg romanen jeg sendte dem som en underholdningsroman. Mannen som tok imot i andre enden - som egentlig var ganske positiv til manuset, uten å ville gi det ut - ga meg det rådet etterpå, at jeg måtte ALDRI presentere manusene mine som "underholdning", da denne merkelappen kunne få folk i bransjen til å reise bust, slik den hadde gjort hos ham.
Jeg ble veldig overrasket over det han skrev. Jeg trodde at forlagsbransjen på samme måte som bibliotekbransjen hadde gjennomgått en utvikling, og hadde opparbeidet toleranse for litteratur av alle slag.
Men rådet hans kan selvfølgelig ha noe for seg av en annen grunn; kanskje det uansett bør være opp til den som leser å vurdere hva det er for et manus man har foran seg, og eventuelt sette i bås eller sortere med merkelapper?

Men tilbake til Margit Sandemo: Hun må ha hatt en ubeskrivelig rik fantasi og enormt stor fortellerglede, noe som skinner igjennom i alt hun skrev. Hun var også med og skapte åpenhet om det overnaturlige, slik at flere har turt å fortelle om merkelige ting de har opplevd. Samme om man tror på overnaturlige ting eller ei, er det bra med åpenhet for de som faktisk har opplevd ting de ikke kan forklare. For de finnes.
Jeg beundrer Sandemo for det hun skapte, og takker henne for alt hun har betydd for min og andres leseglede.

Har du lyst til å vite mer om Margit Sandemo var, kan jeg anbefale selvbiografien Livsglede (2010)

4 kommentarer:

  1. Vi merker det på biblioteket. At folk spør etter Isfolket og vi låner villig inn. Hun var en eventyrforteller, som fikk andre til å lese. La oss hylle alle som gjør det. Også var hun en sterk personlighet i det virkelige livet også. Jeg var heldig nok til å treffe henne. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Susanne, takk for kommentar :-)
      Vi har på "mitt" bibliotek Sagaen om Isfolket i egen samling; har ikke lagt merke til om utlånet har økt i det siste, men det skal jeg jammen se etter.
      Heldig du som traff henne - jeg gjorde aldri det. Men jeg kjenner det som om jeg kjenner henne litt likevel, siden jeg har lest såpass mye av og om henne.

      Slett
  2. Hei! Jeg har ikke lest noen av bøkene hennes, men hadde stor sans for denne flotte damen, som virket så oppriktig og fantasifull. Har egentlig ikke tenkt på Isfolket som kiosklitteratur, men kanskje det var den aller første store kioskserien, og at det var litt nytt da den kom?
    Jeg kjenner litt på det samme vedr "annenrangslitteratur" når jeg forteller folk at jeg skriver noveller for ukepressen. Selv folk som er langt unna noen kulturell elite reagerer litt sånn "jøss, er det noe å drive meD, da?". Men jeg tenker at også denne litteratyuren er viktig, kanskje den når fram til lesere som ellers ikke ville lest stort, og som kanskje gjennom litt enklere tekster etter hvert våger å bryne seg på mer avansert stoff.
    Ja takk, begge deler! Flott at biblioteker tar inn noe for alle!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei og takk for kommentar :-)
      Ja, ukebladnoveller er nok av mange regnet som noe i samme bås som serielitteraturen, så kan tenke meg at enkelte reagerer en anelse negativt når du forteller at det er slike ting du skriver.
      Tenker som deg at det er viktig at det finnes litteratur også for de som ønsker noe lett. Og den som tror det er enkelt å skrive lett, og samtidig gjøre det interessant og fengende, kan jo prøve selv...

      Slett