Men forleden kom jeg til å ta en titt på en av vurderingene jeg fikk i følge med et av avslagene. Som regel får man ikke vurderinger, bare enkle og (intetsigende) avslag, men hos et ganske lite forlag fikk jeg en veldig positiv tilbakemelding. Han som skrev til meg mente slutten av manuset ikke holdt mål, men boka hadde inntil da vært spennende. Han mente også den var velskrevet, og han mente at boka absolutt burde gis ut. Men av et annet forlag, selvfølgelig. Det er alltid lett å være raus på vegne av andre, men jeg tror likevel at mannen var ærlig. Han syntes faktisk boka var bra, bare med unntak av slutten. Og han syntes den fortjente å se dagens lys, etter noen endringer/forbedringer.
Jeg husker jeg ikke greide å mobilisere så mye glede over tilbakemeldingen da jeg fikk den. Det var jo bare nok et nei! Så jeg puttet bare eposten i en mappe og så ikke noe mer på den. Jeg tror faktisk skuffelsen var like stor som vanlig. Et nei er et nei, samme hvor hyggelig nei-et er presentert og hvor vakkert det er pakket inn.
Jeg tenkte egentlig som mannen, at slutten var for dårlig. Så jeg har skrevet en ny slutt etter at jeg fikk den tilbakemeldingen. En slutt jeg har plundret med. Lenge. Jeg er enda ikke topp fornøyd med den, men HVIS... Hvis dette forlaget jeg har sendt til nå, vil gi ut boka, så har kanskje de en ide om hvordan slutten kan løses på best mulige måte.
Jeg har prøvd og fått nei så mange ganger, så jeg klarer på en måte ikke å forvente noe annet enn nei. Det svir jo hver gang man får avslag, så for å beskytte seg, forbereder man seg på enda et nei. Det er vel bare sånn det virker. Jeg har selvfølgelig enda et lite håp, ellers hadde jeg ikke sendt inn manuset. Og jeg vet at jeg blir skuffet hvis det blir nei nå igjen. Jeg gjør som jeg pleier, jeg: Håper det beste, men er forberedt på det verste.
Hei! Jeg skjønner du er spent på dette, ja. Og jeg kjenner meg godt igjen. Hvis man unntaksvis får en kommentar eller to med hint om forbedringer, er det likevel et nei, og det er lett å legge hele manuset til side fordi man er skuffet. Men ut ifra det du fortalte om tilbakemeldingen, så hørtes dette faktisk ganske positivt ut, synes jeg! Kjempespennende, dette her! Håper at det går din vei. Lykke til!
SvarSlettHei Gro Jeanette, og takk for at du legger igjen kommentar :-)
SlettMan blir skuffet når man får nei, det er sikkert. Men som noen andre har sagt: Da betyr det jo at det man holder på med betyr noe for en. Og det er jo bra.
Ha en fortsatt fin søndag! :-)
Oi, dette var spennende! Helt klart en konstruktiv og positiv tilbakemelding, verdt å følge opp! Forstår at du stålsetter deg mentalt, men sikkert smart - forventer man korpsmusikk og konfetti blir det jo mye vondere å falle. Jeg har alltid tenkt på det å sende inn og bli refusert igjen og igjen som en langdryg men nødvendig prosess, sånn at hver innsending bare er ett ledd i en lang rekke, at det faktisk er dette som er rutinen man må gjennom. Klart det finnes unntak, men når jeg ikke forventer en avklaring er det kanskje lettere å akseptere refuasjonene. Nå har jeg jo ikke prøvd meg så mange ganger ennå, kanskje pipen får en annen lyd etter hvert...
SvarSlettEllers nevner du noe som jeg har fundert litt på, dette med hvor mange/store "mangler" et manus kan ha, og likevel bli antatt? De ønsker jo ofte at det gjøres endringer, derfor har jeg egentlig tenkt at så lenge det finnes et bearbeidet grunnriss, og så lenge du viser at du behersker skrivingen etc, så kan mye justeres etterpå. At det ikke er så farlig om ikke alle deler av manus er tipp topp når man sender inn. Men nå ble jeg usikker gitt, det finnes sikkert ikke noe allmengyldig svar...
Masse lykke til!
Hei Hr Kreatur! Et manus skal nok bearbeides mye fra førsteutkast til ferdig utgivelse, det tror jeg er temmelig sikkert for de aller fleste av oss. Kanskje kan man, etter mye prøving og læring, lage manus som er ganske ferdige i form og uttrykk allerede i førsteukastet, men jeg tror at de aller fleste må regne med å redigere, flikke og finpusse i x antall runder før manuset er klart for utgivelse.
SlettNår man ikke får napp hos noe forlag, må man gjøre all finpussen etter eget hode, og da er det ikke sikkert man gjør det lureste, om du skjønner. Ofte trenger man en utenforståendes vurdering og påpeking av mangler, ellers gjør man kanskje bare enda mer av det man liker best selv, men som dessverre kan være noe andre synes er bare teit og dårlig. Jeg har skrevet om det et annet sted på bloggen, at når man jobber alene med et manus, så er man både mor og far for barnet sitt, og det kan i noen tilfeller bli vel krevende. En mor elsker barnet sitt uansett, mens en far stiller betingelser - du må være og gjøre sånn eller slik, ellers har du ikke fortjent min kjærlighet. (Se: Erich Fromm "Om kjærlighet")
Både mor og far er viktige i skapelsen, formingen og oppdragelsen. Mor lar barnet utfolde seg, leke fritt - alt er bra i hennes øyne. Og slik får barnet utviklet en trygghet og glede over egen kreativitet og lek. Men så kan far komme inn og plukke vekk det som av ulike grunner ikke er bare bra - gjør du sånn eller sier slik, så blir du ikke noe hyggelig å være sammen med, eller du blir ikke respektert. Den strenge oppdrageren kan virke nådeløs og kald, men resultatet er et barn, eller et manus, som flere enn mor kan fatte interesse for.
Vi får jo se OM du opplever mange refusjoner, hva du tenker om det etter hvert. Får du, som jeg, en lang rekke nei uten forklaring eller begrunnelse, så kan det hende du sliter litt med motivasjonen. Men kanskje er dette bare en prøve på hvor sta og utholdende vi kan være. Stayerevne er en nødvendig egenskap, tror jeg, om man skal komme noen vei i denne bransjen.
Til det du nevner til sist, om hvor mange eller store mangler et manus kan ha, og det likevel antas: Der har jeg ingen svar overhodet. Jeg tror jo som deg, at forlagene gjerne vil si sitt og være med å bearbeide, for de har sikkert sine klare formeninger om hva folk kan tenke seg å lese/hva som selger. Men jeg tror ikke språket skal være altfor ubehjelpelig, eller komposisjonen altfor ullen/innfløkt. Jeg tror manuset må ha en viss kvalitet både i språk og innhold (komposisjon, handling) før det antas. Er det FOR mye å bearbeide, synes de nok jobben blir for svær/kostbar, og betakker seg.
Men: Man vet jo aldri. Kanskje kan de ane en spesiell nerve, eller et stort talent, og tenke at dette kan vi ikke la noen andre få tak i. Så bretter de opp ermene og gyver løs på et stort redigeringsarbeide - gjør den investeringen, rett og slett.
Så tror jeg at under alt ligger kjensgjerningen at ulike personer har ulik smak, og det er litt tilfeldig hvem som leser nettopp ditt manus. Kanskje er noen mer på bølgelengde med deg og det du lager, enn hva andre er.
Jeg lurer på veldig mye selv når det gjelder hvordan forlagene jobber. Det er konklusjonen på dette laaaange svaret.
Topp med laaangt svar :) Mye å grunne over, gleder meg til du følger opp med nytt om manuset som er inne nå. Nyt våren så lenge :)
Slett