Bjørnstjerne Bjørnson har et sted skrevet: "Ensom - det er å være opptatt av seg og sitt".
I en hittil upublisert roman skriver jeg:
«Ensom og selvsentrert hører ofte sammen, hva som nå kommer først av de to. Blir man ensom, fordi man er selvsentrert, eller blir man selvsentrert, fordi man er ensom?»
Jeg har i perioder tenkt mye på dette. Vi kan syte og klage over at vi er ensomme, men er det bare de andres feil at det er slik? Hvis vi vender oss utover i stedet for innover, ser verden omkring oss og bryr oss om hvordan andre har det, glemmer oss selv en stund, er ikke det bra for oss? Gjør ikke det at vi føler oss mindre ensomme? Ikke minst når vi ser hva enkelte andre kan ha å slite med.
Til saken: Selvsentrert er et ord som er negativt ladd. Vi vil ikke ha det på oss, at vi er selvsentrerte, vil vi vel? I dag fikk jeg en vekker. Ei eldre dame som jeg treffer av og til er alltid så hyggelig mot meg. Hun spør ganske ofte om jeg ikke snart skal gi ut flere bøker; hun venter på det, sier hun, for de vil hun gjerne lese.
I dag fikk jeg helt tilfeldig vite av noen andre at denne dama skriver selv, dikt og små fortellinger. Hun er sikkert beskjeden, tenker at det hun holder på med er da ikke noe, hvorfor skal man snakke om det, liksom. Men jeg får nesten dårlig samvittighet nå, for at jeg aldri kom på å spørre: "Skriver du selv, kanskje?"
Jeg har blogget om det før: Vi trenger lesere, vi trenger publikum; alle kan ikke stå på scenen hele tiden. Hva er vitsen med å stå på scenen om ingen gidder se og høre på? De som skriver selv kan være et veldig viktig publikum, genuint interesserte lesere som vet å sette pris på godt håndverk. Jeg tror det er bra om vi av og til går ned fra scenen, setter oss i salen og følger med på hva de andre bidrar med. Jeg tror det er bra at vi heier på hverandre.
Hei! Så fint å lese refleksjonene dine. Jeg vet ikke helt hvor jeg står midt oppi denne tankegangen, jeg assosierer meg nok mest med den gamle damen, selv om jeg har åpnet et par dører på gløtt i alle fall. Men du har helt rett, alle kan ikke være på scenen, og ihvertfall ikke hele tiden. Men så har jeg inntrykk av at de som skriver seriøst også leser ganske mye? Flere holder inspirasjonskurs etc, og selv om det noen ganger handler mest om forfatterens egne tekster eller metoder etc, så åpner det jo for litt kontakt med de skrivende som ingen hittil har sett. Nå fikk jeg noe å tenke på når jeg straks tar en inspirasjonspause ved bassenget :) Fin søndag!
SvarSlettHei Hr Kreatur i syden!
SlettJeg er vel heller ikke av dem som skryter og prater om meg selv og skriveriene mine i alle mulige og umulige settinger, men jeg har ikke vært spesielt flink til å se at jeg har folk i nærmiljøet, da, som også skriver og som det kunne vært fint å ta en diskusjon/prat med. Det handler vel litt om at man arbeider målrettet og dedikert, har skylappene på, og da ser man ikke så mye av det som foregår rundt seg.
Som skribent har jeg ofte følt meg ensom, og det er på godt og vondt. Jeg liker å jobbe alene, vite at dette har jeg laget helt selv, uten innblanding/hjelp, liker å dykke ned i eget tankespinn. Men av og til kunne man tenkt seg å bli sett, fått et lite klapp på skulderen, et lite oppmuntrende tilrop.
Det er en av tingene som er veldig bra med å blogge; her kommer jeg i kontakt med andre som er oppi de samme problemstillingene, og vi kan dele erfaringer, gi hverandre tips etc.
Du har vel fine dager nå, tenker jeg. Vier tiden til fordypning og skriving, med gode pauser ved bassenget og i sola. Mens vi durer rundt på jakt etter julegaver og billig ribbe... Hvordan blir det å feire jul der du er, det blir neppe ribbemiddag, eller?
Håper du koser deg i alle fall! :-)