Et juleminne

Da jeg var liten feiret vi alltid julaften hos farmor, eller bestemor som vi kalte henne. Hun bodde på gården i huset ved siden av vårt. Bestemor var fra Sverige og der er det (eller var det i alle fall) vanlig at man skrev små vers på julegavene man ga bort, som hintet om innholdet i pakka. Jeg kan vagt huske at hun leste opp et slikt vers en gang, det var i tilfelle en gave pappa fikk, men verset er borte, og jeg tror ikke den slags var noe vi skattet særlig høyt den gangen, så hun droppet det. Dessverre. Det at man la omtanke og arbeid i gavene man ga bort, heller det enn store pengesummer, er noe vi godt kunne ha i mente i våre dager, da jula for mange holder på å miste både innhold og mening.

Hos bestemor var det alltid stilig og vakkert pyntet til jul, og skapte følelsen av høytid. Spesielle lenker og girlandere hadde sine faste plasser over døråpninger, eller over et spesielt bilde på veggen. På spisebordet hadde hun pyntet med en stor glassplate, eller kan det ha vært et speil, dekket med et tykt lag bomull. På bomullen var det strødd konfetti og der sto små nisser og engler, morsomt å se på mens man ventet på maten og følte spenningen krible i hele kroppen. Det var jo faktisk vanskelig å sitte i ro på julaften da man var liten!

Bestemor pleide å ha to juletrær, selvfølgelig hentet fra skogen på gården. Det ene var stort og sto i dagligstua; det var ikke bare til pynt, men til å gå rundt. Jeg husker mine første julaftener, da gikk vi alltid rundt juletreet og sang de kjente julesangene. Bestemor kunne alle versene og loste oss trygt gjennom, så vi klappet og bukket og neide på de riktige stedene. Etter hvert som vi ble eldre, vi barna ble ungdom og bestemor ble gammel, sluttet vi med gangen om juletreet. Det var litt synd.

Det andre treet var et lite et, som hun satte på et åttekantet bord i et hjørne i finstua. (Ja, bestemor hadde tre stuer: Dagligstue, finstue og spisestue.) Under og på bordet var det hun la alle pakkene.

Jeg husker spesielt én julegave jeg fikk av bestemor, jeg kan vel ha vært 4-5 år. Jeg og søsteren min fikk ofte det samme i gave, og denne jula fikk vi beskjed om at bestemors gaver til oss var for store til å ha under juletreet, så vi måtte ut i gangen og hente dem. Jeg husker at det var litt skrekkblandet, kanskje fordi bestemor så så lur ut. Jeg tror nesten jeg bare motvillig ville bli med ut for å se. I gangen var det iskaldt, og et klart, nesten skarpt lys fra lampa i taket. I kroken ved døra inn mot kjøkkenet sto det to små hekser! Bestemor hadde pakket inn det vi skulle få, slik at det så ut som to hekser! Jeg kan ikke huske eksakt hvordan de så ut, bortsett fra at de var laget av grått innpakningspapir. Kanskje hadde bestemor klipt i papiret i toppen, slik at det ble hår. Eller kanskje hadde hun klipt og limt på noe papir til skaut. Kanskje hadde hun tegnet på ansikt. Jeg husker ikke. Litt av et ”juleminne”, tenker vel du nå, hun husker jo ingenting, jo! Vel, jeg husker at de var hekser for meg, ekte hekser. Det er derfor jeg tror jeg var ganske liten da jeg fikk denne gaven. Og jeg husker forvirringen av å pakke opp og så var det ikke hekser likevel, men to spader. En lyseblå til søsteren min, og en rosa til meg.
Ble jeg glad for gaven? Ja, det er jeg ganske sikker på. Vi holdt jo på masse ute i snøen, så en egen liten spade kom nok godt med.

Nå bor det ingen i bestemorhuset, og om vinteren pleier vindusrutene å bli helt ugjennomsiktige av frostroser. Men det kraftige, likevel varme lyset er der i gangen, slik jeg husker det.

Det er rart å stå utenfor frostrosevinduet og forsøke å reise tilbake til barndommens jul. Vemodig, men også godt. Gode minner er en skatt. Jeg håper din jul i år blir fin, og blir til gode minner med tiden.

GOD JUL!