Snøret er slengt ut

Det er von i hangande snøre, er det noe som heter. Og Den som intet våger, intet vinner.
Nå har jeg gjort noe det er veldig lenge siden jeg gjorde sist; jeg har sendt et manus til et forlag. Dette er en kriminalroman som jeg har jobbet med LENGE. En stund tenkte jeg å publisere selv, men så var det noe med slutten. Jeg fikk nemlig en tilbakemelding fra et forlag som leste manuset; han som leste likte alt, bortsett fra slutten. Jeg var KANSKJE litt enig i at den kunne virke hastig og lettvinn, dessuten var den lykkelig og søt, så slutten jeg opprinnelig hadde laget, hogde jeg bare vekk, og laget en ny. Siden har jeg gjort om slutten enda en gang, men jeg er mildt sagt usikker på hvor bra den egentlig er.
Det hadde vært fint om et forlag ville samarbeide med meg om utgivelse, så hadde jeg fått hjelp til å sy sammen slutten om den ikke fungerer nå heller.

Jeg har fått mange avslag på manus jeg har sendt "omkring". Jeg har ikke telt dem, men det er mange. Så mange at jeg kjenner at jeg sliter med å mobilisere håp for at det denne gangen skal bli klaff. Jeg har for lengst sluttet å tro på julenissen, for å si det slik. Og forlagenes vilje til å satse på nye, ukjente stemmer har jeg heller ikke all verdens tro på. Jeg forstår selvfølgelig at det handler om å tjene penger, så rene tapsprosjekt kan man ikke ha for mange av årlig. Og debutanter/nye stemmer er kanskje rene tapsprosjekt for forlagene? Men det vet de jo ikke før de har prøvd.
Det er lov å prøve seg; jeg vet ikke om jeg når opp, hvis jeg slutter å prøve. Så jeg stålsetter meg. Og forsøker å håpe.

Travel høst

Høsten er ofte en travel tid. Dette året er ikke noe unntak, selv om smittesituasjonen gjør at man ikke er like aktivt ute på for eksempel middag hos venner, teater, konserter, kino.

Det er travelt på biblioteket om dagen. Vi må tørke av tastaturer, bord, utlånsautomater, helst mellom hver bruker. Og selv om trafikken er betydelig lavere enn en vanlig september, så begynner det å ta seg opp med besøk. Det er hyggelig når en føler at det myldrer; det sitter både unge og gamle på sitteplassene vi har rundt omkring i biblioteket.
Vi har møblert slik nå at det skal innby til å holde avstand, hvis det går an å si det slik. Vi har begrenset antall plasser, og veldig mange stoler er stuet inn på lager inntil videre. Men selv om vi planlegger at folk skal sitte enkeltvis, er det mange, særlig blant de unge som kommer til oss, som nok tilhører samme kohort, som flytter på stoler slik at de kan sitte i gruppe. Hver morgen flytter vi stoler tilbake til de opprinnelige plassene. Det hadde vært fint hvis brukerne flyttet stoler tilbake fra der de tok dem, men det tenker de nok ikke på. Kanskje irriterer de seg over at det er så få stoler, men jeg håper de skjønner at det er gjennomtenkt og av en hensikt.

Bokhøsten er over oss. Det er kommet veldig mange titler inn på biblioteket i det siste, og veldig mye som frister også oss som jobber der. Noen av de mest populære titlene har vi på ukeslån, også kalt hurtiglån, og det hender jeg får tak i nyhetene ekstra tidlig ved å låne av disse. Jeg er veldig interessert i å lese, men det tar jo en del tid. Og kanskje er det derfor jeg føler at høsten blir så travel. Om man skal få lest, må man rydde tid til det, eller holde av tid. Jeg tror det er veldig få bibliotekarer som har lesetid i jobben; de leser på fritida si fordi de er så interessert i det. Og den interessen har biblioteket, og bibliotekets lånere veldig god nytte av. Lånerne vil ofte ha tips om hva som er verdt å lese. Jeg tror mange bibliotek og bibliotekarer tenker som oss, at vi gjerne vil bidra til å løfte fram de gode bøkene som kanskje ikke er de mest omtalte, og som kanskje overdøves av de veldig store kanonene. Så vi er veldig fornøyde når vi har greid å oppdage en skatt som har gått litt under radaren i mediene. Selv om vi slik sett ikke "trenger" å lese de bøkene som "alle" har hørt om og "alle" står på venteliste på, så hender det vi leser bestselgere også. Det er få ting som slår det å koble av med en velskrevet, engasjerende bok.

Jeg blir visst egentlig litt gira av alt som kommer om høsten av leseverdige bøker. Nå har jeg lånt så mange bøker at jeg egentlig burde tatt høstferie, skrudd av telefonen og alt som kan forstyrre, og bare lest.

På toppen av alt blir jeg inspirert av alt det som strømmer omkring meg, til egen skriving. Men det med skriving har jeg visst vansker med å prioritere. Jeg vil det antakelig ikke sterkt nok? Inspirasjonen er stor, men motivasjonen mangler? Det krever så mye tid, energi og tankearbeid å skape litteratur. Kanskje tenker jeg også, når jeg ser den store mengden av nye titler som kommer hvert år, at hvorfor skal jeg bidra til den haugen?

Noe er bedre og noe er verre

Nå har vi levd i den nye virkeligheten med koronasmitten i ganske lang tid. Noen synes det er nok nå, som om det er noe enkeltpersoner kan bestemme, «at nå har vi slitt nok med denne koronaen» og gir blaffen i smitteverntiltakene. Tålmodighet er en dyd, er det noe som heter. Men alle er ikke like tålmodige, det viser seg gang på gang.

Vi må fortsette å leve, og vi må tilpasse oss den nye hverdagen med anbefalte smitteverntiltak. Da samfunnet gradvis ble åpnet utover sommeren var det en kalkulert risiko; man regnet med at åpningen ville medføre en (helst liten) økning i smittespredningen. Det blir sagt at koronaviruset - og tiltakene mot spredning av det – vil være noe vi skal leve med i kanskje årevis framover. Og det er ikke mulig å holde samfunnet nedstengt «for evig». Det koster veldig mye, sliter på både økonomi og menneskesinn.

Noe ble bedre da samfunnet stengte ned. Flytrafikken stoppet nesten helt opp, og forurensningen gikk betraktelig ned. På veiene var det plutselig ikke noe særlig rush-trafikk å snakke om, da alle som kunne det skulle jobbe hjemmefra. Lufta i byene ble bedre å puste i på grunn av den store nedgangen i trafikk.
Etter hvert som det var greit å reise på jobb igjen, var det en del som valgte sykkel; det var jo vår/sommer og elsykkelsalget har virkelig tatt av. De som bor i grei avstand fra jobben, har byttet ut bil med elsykkel. Også en god ting.

Folk har vært veldig mye ute i skog og mark. Som følge av at organiserte fritidsaktiviteter var avlyst og treningssentre stengt, bevegde folk seg i stedet ut. Vi var også heldige med at våren – i alle fall her på østlandet – hadde mye godvær å by på. Mye sol, god temperatur. Det meldes om rekordmange som har gått tur-orientering. Og det er solgt telt og hengekøyer en masse. Sommerferien skulle jo helst tilbringes i Norge, og vi er så heldige at vi har nærmest uante mengder av skog og fjell man kan traske i, fjorder og sjøer man kan padle og seile på, veier og stier man kan sykle eller kjøre, og underveis er det fantastiske landskap som gjør oss storøyde og varme om hjertet. Vakre Norge!

Så over til det som ikke er så bra: Det er ikke anbefalt å reise kollektivt i disse dager. Det er stikk imot det vi ellers ønsker; at folk lar bilen stå og benytter seg av buss eller tog for å reise til og fra jobb. Frykten for smitte gjør at flere velger å kjøre bil.

I matvarebutikkene hadde vi – før koronaen – fokus på mindre plast. Vi valgte å ha med gjenbruksnett når vi plukket grønnsaker og frukt i løs vekt, og skydde varer som var pakket i plast. Frykten for smitte gjør at vi har begynt å pakke flere varer i plast. Bakervarer for eksempel, skillingsboller og skolebrød er nå pakket parvis eller enkeltvis i plast.

Jeg jobber på bibliotek. Der har vi vanligvis fokus på å være et møtested. Folk som sitter mye hjemme og kanskje er sosiale bare på nettet, mister noe vesentlig. Vi ønsker å være et sted der folk enkelt kan møtes fysisk. Vi formidler litteratur og kunnskap gjennom samlingene våre og arrangementer. Når det har kommet mange på et arrangement, anser vi det som særlig vellykket. På grunn av korona er det nå begrenset hvor mange publikummere vi kan ha for hvert arrangement. Det generelle besøket til biblioteket, folk som skal låne, sitte og studere, ta utskrifter og bruke  publikumsPCer, er på et lavt nivå sammenliknet med et normalår. Jeg antar at mange holder seg unna fordi de frykter smitte.

Jeg er født på 60-tallet og vokst opp på landet. Så jeg er i utgangspunktet ingen «klemmer». ;-)
Men etter hvert som jeg har blitt eldre har jeg vent meg til å gi og få klem når jeg møter gode venner. Og det har jeg satt pris på. På grunn av korona er vi nå tilbake til den reserverte avstanden. Nå skal vi ikke engang håndhilse.
Mange eldre og ensomme har mistet nærhet og varme i denne tiden. Av frykt for å smitte personer i risikogruppa, har man sluttet å besøke, og i alle fall klemme eller være nær når man har vært på besøk. Hva gjør det med oss? Hvordan kan vi uttrykke omsorg og omtanke uten å ta på hverandre?

Hvordan er det med deg? Har du noen plusser eller minuser å tilføre denne «lista» over verre og bedre?

Positivisme og humor

Jeg ser på humor som et viktig hjelpemiddel til å holde ut når man har en tung dag. For tunge dager har alle, enten man vil eller ikke, og enten man vil innrømme det eller ikke. Det er ingens liv som består kun av solskinnsdager. Det nekter i alle fall jeg å tro!
Noen ganger går det tungt. Noen ganger er det oppoverbakke, motvind og andre motarbeidende krefter som preger hverdagen. Kanskje er det umulig å le når man ligger helt nede, men OM man kan finne noe å muntre seg med, så vil det ofte gjøre tilværelsen lettere.
Positiv tankegang tror jeg til en viss grad kan øves opp. Da jeg var liten leste jeg om Pollyanna. Hun er en litterær karakter skapt av Eleanor H. Porter. Pollyanna hadde sine utfordringer, men hun valgte å ha en positiv tilnærming til alt som skjedde. Hun kalte det «Være-glad-leken». Jeg husker jeg likte måten hun taklet tilværelsen på.
Men en god ting kan også overdrives. Det kan være situasjoner hvor det å prøve å finne noe å være glad for, bare blir dumt. Enkelte ganger må det være lov å sette seg ned og grine en stund. Eller rive sund noe, hvis man føler at det er en bedre måte å få ut frustrasjonen på.

Nå er Norge (og hele verden) satt i en alvorlig situasjon som preger hverdagen til hver enkelt.
Tenker vi som Pollyanna, kan vi trekke fram tanker som: Vi er heldige vi som bor i Norge, som har et velfungerende helsevesen, og ei statskasse som ikke var bunnskrapt da koronaviruset gjorde at drastiske tiltak var påkrevd.
Og det finnes lyspunkt hvis du kikker deg rundt. Ikke alle elever sliter i hjemmeskole, for eksempel. Enkelte kan ha bedre konsentrasjon og læringsmiljø når de får jobbe i ro hjemme med oppgaver, har støtte fra lærere og kanskje foreldre når de trenger det. Kanskje opplever de nå at de blir sett ordentlig for første gang når læreren ringer og gir individuell oppfølging. I klassehverdagen opplevde de kanskje alltid å stille sist, fordi det var andre elever som var flinkere til å få oppmerksomhet?
Det meldes også om ensomme som i disse dager kjenner seg mindre ensomme, fordi det å sitte hjemme alene er noe «alle» gjør og man kjenner et fellesskap gjennom felles opplevelse av alenesitting.
Mange har oppdaget teknologiens muligheter for å møtes på nettet, og har omsider lært å bruke verktøyet som lenge har vært tilgjengelige. Etter at denne koronaunntakstilstanden er over, kanskje hjemmekontor, nettmøter og videokonferanser blir vanligere i folks arbeidshverdag?
Kriser og vanskeligheter gjør at kreativiteten blomstrer. Går det ikke med plan A, så kanskje vi greier å finne en plan B. Overraskende ofte finnes det flere mulige løsninger, og nå graver vi dem fram.

Noen nøyer seg ikke med bare å være positive, men finner til og med ting å le av i denne merkelige tiden. Man kan leke med ord. Ordene korona og karantene kan lekes med. Koronasveis; det har ikke vært mulig å gå til frisør på mange uker, og etterveksten er nå godt synlig på mange. Noen synes det er morsomt å tenke på at nå blir det avslørt hvilken hårfarge folk egentlig har. Overraskende mange blonde og mørkhårede viser seg egentlig å være ganske grå.
Korona/karantene-kroppen; mange blir sultne på hjemmekontoret, og trening har det kanskje blitt lite av med alle treningssentre stengt.

På sosiale medier deles videosnutter og bilder som får oss til å le av selvgode presidenter, statsråders ville hårsveiser (gjett hvem jeg tenker på). Mange irriterte seg over folks hamstring av doruller, mens andre mer undret seg og nærmet seg fenomenet med nysgjerrighet og humor. Hva skulle folk med alle dorullene? Hva kreative folk har forestilt seg har blitt vist i form av morsomme bilder og filmer – vi ser hva dorullene kan brukes til: triksing eller andre treningsformer med doruller, pokerspill med doruller som innsats, innredning av huset med doruller.

Nå begynner vi å åpne opp. Barnehagene startet igjen forrige uke, og i morgen starter småskolen. I forrige uke kunne vi gå til behandlere igjen, som fysioterapeuter og kiropraktorer. I morgen blir det også mulig å gå til frisøren, og kor og korps kan møtes til øving, så sant de ikke er flere enn 30 stykker og holder anbefalt avstand til hverandre.
Det alle er spente på nå, er om det kan føre til mer smittespredning når det åpnes for disse typene aktivitet som gjør at mennesker kommer sammen i større grad enn de har gjort den siste tiden.

Det beste og det verste

Tre uker med unntakstilstand har vi i Norge nå lagt bak oss. Mange snakker om hvor gode vi er på dugnad, og roser oss selv med at nå viser vi det beste i oss, alle sammen. Hurra for oss!

Men for å helle litt malurt i begeret:
Ganske mye av det som skjer og som kommenteres på sosiale og andre medier får meg til å tenke at mange også viser sine verste sider i disse dager. Det er mye sutring og klaging, og strenge, nærmest hodeløse irettesettelser av andre. For noen vet selvsagt alle regler på rams, er egenoppnevnte smitteverneksperter og vet best hvordan vi skal oppføre oss i disse merkverdige tider. Og disse noen informerer og irettesetter andre på ganske ukoselige og bryske måter.

Helt i starten hørte vi om folk som bevisst spredte redsel ved å gå og hoste rett i ansiktet på mennesker som tilfeldigvis var på reise med samme tog som dem. Det var ikke bra, og det var på sin plass å få satt en rask stopper for slikt.
Men senere hørte vi om folk som klager over joggere som puster og peser og kanskje snyter seg eller spytter på stien.
Folk som klager over at de ikke får reise på hytta i påska.
Folk som klager over folk som klager over at de ikke får reise på hytta.
Folk som klager over at andre går tur to og to tett sammen og skravler høyt.
Lista her er ikke utfyllende.

Noe av klagingen og irritasjonen skriver seg nok fra at vi i bunn og grunn er redde. Og vi synes folk oppfører seg uforsvarlig, og når vi mener de bryter regler, bjeffer vi til dem.

Hver og en får gå litt i seg selv, tenker jeg. Det er en del av det å være menneske og del av et fellesskap at man tar hensyn, ikke bare tenker på seg selv (og sin familie), men tenker over hva man gjør og sier, passer på at man ikke sjenerer eller ødelegger for andre.
Hvis du opplever at noen gjør ting som ikke er bra, så er det selvfølgelig flott at du sier ifra, men jeg tror det har større virkning hvis du sier ifra i en behersket, nøytral tone i stedet for å skjelle og smelle, eller skrive sinte innlegg i avisa.

Nå går vi snart inn i påska, og i år blir det nok hjemmepåske på det fleste av oss.
Kanskje kan vi håpe på at ting går litt mer over i normal gjenge etter påske?

Jeg håper du kan slappe av og hygge deg i påska. At du har nok lesestoff, kryssord og hva du ellers liker å pusle med. God påske!

Hva har du i bokhylla?

Da har det gått to uker siden Norge stengte ned. Bibliotekene stengte også, bare noen få har gitt tilbud om utlevering av materiale; kall det gjerne take-away-bibliotek. Bokhandlene på nett får visst mange bestillinger i denne korona-tiden, for folk trenger bøker. Noen holder på med studier, da sier det seg selv at de trenger bøkene. Mens andre er kroniske bokormer og bare må ha ei, eller gjerne flere bøker de kan la seg oppsluke av.

Jeg er så heldig at jeg jobber på bibliotek, så jeg har hatt den frynsegoden at jeg kunne ta med en hel del hjem derfra.
Men jeg har også mye i hyllene her hjemme! Og det har kanskje du også? For min del er det nå kanskje tid for endelig å lese den tykke biografien om Ernest Shackleton, skrevet at Roland Huntford, som jeg kjøpte på et antikvariat for en del år siden, men som bare har blitt liggende fordi jeg hele tiden har nye bøker fra biblioteket som går foran; de har jo begrenset lånetid.
Eller kanskje det er tid for å lese noe om igjen? Beatles av Lars Saabye Christensen har jeg allerede lest to eller tre ganger, men det hadde vært hyggelig med et gjensyn. Eller hva med Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset? Jeg var så ung da jeg leste den. Den gjorde inntrykk da, men ville sikkert gjøre et helt annet inntrykk nå som jeg er voksen.

Hvordan er det med deg? Har du gravd fram noen godbiter fra eget lager i disse dager?
Å lese er noe jeg alltid gjør mye av. Nå som livet er så annerledes for oss alle, og mange er urolige til sinns, så er det godt med ei bok som virkelig engasjerer. Da glemmer man seg selv og det som plager, kan leve seg inn i andres skjebner, rett og slett drømme seg vekk en stund.
Lesing vil jeg anbefale uansett, men spesielt nå.

Medisin mot uro

Nå har det gått en drøy uke siden Norge stengte ned. Veldig mange kjenner usikkerheten prege livet akkurat nå, og usikkerheten gjør oss urolige. Vi trenger tålmodighet, og vi trenger håp og tro.
Jeg regner meg selv som en tålmodig person. Det kan være noe ved personligheten min, men jeg har også måtte lære meg tålmodighet, eller jeg kan si at jeg har fått anledning til å trene tålmodigheten min.
Det gis situasjoner og perioder i alles liv, tror jeg, da man er nødt til å ta en dag om gangen, en time av gangen, et minutt av gangen. Det er best å ikke tenke så mye på i morgen eller i går; ikke tenk på neste uke eller neste måned, men vær til stede i nået og gjør det beste ut av akkurat det øyeblikket du er i nå.

Det er naturlig å kjenne uro for situasjonen vi er i. Ingen vet hvordan korona-viruset vil spre seg, eller hvor lang tid det vil ta før vi kan vende tilbake til en noenlunde normal hverdag igjen. Bedrifter vil gå konkurs, mennesker vil miste jobben. Friheten vi er vant til å ha, til å kjøpe hva vi vil, reise hvor vi vil, kan vi komme til å miste. Men vi er med på denne stengingen av samfunnet i håp om å redde menneskeliv.

Jeg leste en oppfordring et sted om å skrive dagbok fra denne tiden vi nå er inne i, siden den er - som jeg nevnte i forrige innlegg - historisk.

Å skrive kan være å samle tankene. Å skrive kan være å sortere, skape orden i kaos. Å skrive kan være å trene tålmodigheten sin, finne roen. Å skrive - som å lese - kan gi adspredelse og trøst.

HISTORISK

Norge er nå i en situasjon som er historisk. For å hindre spredning av korona-viruset er skoler og barnehager stengt, kun helsepersonell som må på jobb får oppholdstilbud til sine barn. Virksomheter som samler mennesker i mengder er stengt; kulturinstitusjoner som bibliotek og museer, kulturhus, kinoer, i tillegg til treningssenter, badeanlegg og restauranter. Alle som bor i Norge er nå berørt på en eller annen måte. Om ikke på annen måte, så i alle fall når du går på butikken og finner hyllene med doruller, hermetikk og mel rensket tomme av hamstrende. Du merker nå at Norge befinner seg i en unntakstilstand.
Folk som kommer tilbake fra utenlandsreise settes i karantene i 14 dager. Det er ønskelig at vi reiser minst mulig nå, og i alle fall ikke til utlandet.
Mange har tenkt at "Nå passer det fin å reise på hytta, der er det skiføre og fint å være!", men kommunene med mange hytter vil ikke ha store mengder folk dit. Ikke nå. Så vi gjør best i å holde oss hjemme. Og er vi ute blant folk fordi vi må, så skal vi holde minst en meter avstand til andre. Om vi må hoste, skal vi helst gjøre det i et papirlommetørkle som vi hiver etterpå. Har vi ikke det for hånden, skal vi hoste inn i albukroken. Og det er viktig å vaske hendene sine.
Har du eldre slektninger eller venner med kroniske plager,  skal du ikke avlegge dem et besøk akkurat nå, da korona-viruset kan være svært farlig for dem om de skulle bli smittet.

Man merker at folk er urolige. Folk hører hva myndigheten sier, men de følger ikke nødvendigvis rådene som blir gitt. Vi er informert om at det vil være nok mat til alle, så sant folk unnlater å hamstre. Det som skjer, er at enkelte ikke stoler på dette, men hamstrer store mengder hermetikk og tørrvarer for å sikre seg. Det kan hende de tenker at de skal handle inn for en lang periode, slik at de slipper å oppsøke butikken der det jo er ganske mange mennesker samlet nå om dagen, men jeg tror ikke det er det som ligger bak. Det er en form for panikk som griper om seg. Er du i butikken og ser hvordan folk fyller handlevognene, så er det jo fort gjort å tenke at "Hm. Her blir jo hyllene tømt for både det ene og det andre, slik folk handler. Sikkert lurt at jeg også tar med litt ekstra!"
Jeg ser at enkelte butikker har innført begrensninger, kun tre av samme vare per kunde.
Kanskje de også burde innføre begrensning på hvor mange samtidig kunder de slipper inn i butikken? Det kan bli ganske tett mellom reolene enkelte tider av dagen. Da jeg var innom butikken torsdag ettermiddag etter jobb, var det veldig fullt der jeg pleier å handle. Jeg så at folk fylte handlevognene like mye som de gjør før påske, da butikkene skal holde stengt et par dager og folk skal ha familieselskap hver dag i påska. Så ja, folk hamstrer. Enda det er frarådet av hensyn til fellesskapet.

Mange blir engstelige i denne unntakstilstanden. At så strenge tiltak settes i kraft gjør at vi forstår at det er alvor. Og leser man løssalgsaviser eller følger nyhetskanaler er det ikke måte på hvor mye dystert stoff som presenteres. Personer som sliter psykisk i utgangspunktet, kan komme til å få det veldig tøft i denne tida. Jeg håper de skjermer seg selv fra de mest høyrøstede dommedagsvarslene, og heller innhenter nøktern informasjon fra Folkehelseinstituttets hjemmeside, eventuelt følger med på nyhetssendingen på NRK, men det holder sikkert med én oppdatering per dag, hvis man kjenner at man blir engstelig av det man leser og hører.

Disse historiske dagene er en historie vi kunne vært foruten. Men det gjelder å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg håper vi klarer å stå sammen gjennom prøvelsene, vise solidaritet og medmenneskelighet, og komme styrket ut på den andre siden. Og forhåpentligvis med færrest mulig syke og døde av korona-virus.

Alle kan gjøre litt

Gjenbruksnett til frukt og grønnsaker.
Smart! :)

Heller ikke nå har jeg noe særlig av skriving å skrive om, så jeg tar heller opp et tema som opptar stadig flere, nemlig klima. Som jeg har skrevet før, hadde jeg i utgangspunktet tenkt å ikke poste artikler om annet enn skriving på denne bloggen, men da jeg først prøvde meg på et annet tema ble det tatt ganske bra imot. Og temaet klima kan jeg for så vidt knytte opp mot et skriveprosjekt jeg har, selv om det foreløpig bare er på tankestadiet. ;-)

Det var engang jeg begynte å kna på en framtidsfabel eller dystopi. Der er jorden i ferd med å bukke under, og i denne fabelen går det så galt fordi menneskeheten aldri ble enige om hva miljøproblemene skyldtes (var de menneskeskapte eller tilfeldige svingninger?) eller hvordan de kunne repareres.

Det er vel etter hvert ganske stor enighet om at klimaendringene vi opplever i verden i dag, er menneskeskapte. Og hvis det ikke settes i verk drastiske tiltak, kan jorden, hele livsgrunnlaget for planter, dyr og mennesker gå tapt.

Jeg tror mange tenker at dette er skummelt, kanskje særlig de unge. Jeg husker selv da jeg vokste opp, at nyheter i aviser og TV kunne skremme. Den gangen var det den kalde krigen og redselen for at det skulle bryte ut atomkrig som var det skumleste.
Når det gjelder klimaendringene ønsker vel de fleste at problemet blir fikset, men man tenker kanskje at det er fint lite jeg, ett enkeltmenneske, kan gjøre. Så skyver man heller de ubehagelige tankene til side og lever som før.
Men hvis vi skal begynne et sted, må det vel være med oss selv? Og om det i utgangspunktet er bare litt vi kan gjøre, så er det vel uansett bedre enn ingenting?

Hvis du tenker etter er det kanskje noe du kan gjøre? Som for eksempel minske bruken av plast?
Jeg har lært at det finnes noe som heter bee wrap (på norsk: bivoksark) du kan bruke i stedet for plastfolie til å pakke inn mat med. Arkene er laget av bomull innsatt med bivoks, og er for gjenbruk; de kan rengjøres i kaldt vann og mild såpe, henges til tørk, og så kan de brukes på nytt. Behandler man arkene riktig, er det sagt at de holder ett år. De kan ikke brukes til kjøtt eller fisk, men du kan bruke de til matpakka, eller når du pakker inn ost, brød og hva du ellers pleier å bruke (engangs)plast på.
Bivoksarkene har også klebende effekt, litt god håndvarme er alt som skal til, så kan du forme dem til å ligge tett rundt gjenstanden du pakker inn.
Men apropos plast: Jeg husker at min bestemor pleide å vaske og tørke plast og bruke om igjen. Det kan også bidra til mindre plastsøppel, hvis man gjenbruker. De mest solide plastposene holder til å brukes flere ganger.

Det er også mulig å ha med bærenett i butikken. Ganske store nett til hele handelen, men også små til å samle frukt og grønnsaker som selges løst.

Som forbruker kanskje man også kan henvende seg til vareprodusenter man ser pakker gjenstander inn i både ett og to lag plast, og be dem utvikle andre alternativer for å bevare varene hele og fine på veien fra produksjon til forbruker?
Forleden dag kom jeg over denne gladnyheten; to norske studenter har utviklet spiselig emballasje laget av tang! https://www.nrk.no/kultur/vinnere-av-dogas-hedersmerke-for-design-og-arkitektur-2020-1.14869384

Hvordan er det med deg; lar du deg uroe av klimaendringene, og har du tenkt over om det er noe du kan gjøre for å bidra med for å bedre situasjonen?

Nytt år - nye muligheter

Jeg pleier ikke å ha nyttårsforsetter, men jeg er absolutt ikke motstander av at man iblant tar et stopp i bakken, gjør opp status for livet slik det står nå, og ser om det kanskje kan være noe å endre. Er det mulig å få det bedre med seg selv og menneskene man omgis av; familie, venner, kolleger? I så fall kan det aldri bli feil å gjøre noen grep. Men grep kan man gjøre hele året, man trenger ikke vente til 1. januar! ;-)

En viktig sak som stadig flere blir opptatt av, er miljøvern. Alle kan gjøre LITT. Kanskje kan du la bilen stå en og annen gang, heller gå, sykle eller bruke kollektivtransport? Kanskje kan du gjøre noe for å minske plastbruken? Og det er sikkert mulig å kaste mindre mat?

2019 ble ikke noe skriveår av de store for min del. Jeg fikk endelig publisert novellesamlingen Noen ganger holder det som ebok, og det er jeg fornøyd med. Men utover det har jeg vært veldig lite aktiv på skrivefronten, og jeg håper at jeg for året som kommer skal klare å fokusere på ett skriveprosjekt. For jeg tror det er utfordringen min og det som holder meg vekk fra tekstproduksjon, at jeg hopper som en forvirret frosk fra det ene prosjektet til det andre. Alle prosjektene mine er kjempeinteressante, men jeg kan jo ikke jobbe med mange prosjekt samtidig, det blir bare kaos.

Derimot synes jeg at 2019 var et meget godt leseår! Jeg hadde mange fine leseopplevelser i året som gikk; kjente stor appetitt på bøker og fant heldigvis mange som fenget. Noe som jo bare bidrar til enda større appetitt! Så det kan jo også være noe som har holdt meg vekk fra tastaturet, at jeg har lest i stedet for å skrive...

Løping har vært en stor interesse for meg i mange år, men for drøye to måneder siden kunne jeg plutselig ikke løpe. Det er noe med bekkenet. Jeg vet ikke om det blir kronisk, eller om jeg kan bli bra igjen. Slik status er nå, kan jeg gå turer på ca 5 km, men da begynner jeg å bli sliten. Beina blir støle og tunge, og det kjennes ustøtt og ubehagelig å fortsette. Jeg har blitt gradvis litt og litt bedre, så det er bare å holde motet oppe, fortsette å gjøre øvelser jeg har fått foreskrevet, og mosjonere det jeg klarer.
Nå har jeg også oppdaget hvor mye tid jeg faktisk har brukt på å trene! Dette er jo i teorien frigitt tid som jeg kanskje kan bruke på skriving?

Jeg håper skriveåret ditt har vært bra, og at du ser lyst på å fortsette i 2020. Det er ikke mange som kan leve av å være forfatter i landet vårt, men om vi ikke kan leve av det, kan det jo være en givende hobby.

Godt nytt skriveår!