Medisin mot uro

Nå har det gått en drøy uke siden Norge stengte ned. Veldig mange kjenner usikkerheten prege livet akkurat nå, og usikkerheten gjør oss urolige. Vi trenger tålmodighet, og vi trenger håp og tro.
Jeg regner meg selv som en tålmodig person. Det kan være noe ved personligheten min, men jeg har også måtte lære meg tålmodighet, eller jeg kan si at jeg har fått anledning til å trene tålmodigheten min.
Det gis situasjoner og perioder i alles liv, tror jeg, da man er nødt til å ta en dag om gangen, en time av gangen, et minutt av gangen. Det er best å ikke tenke så mye på i morgen eller i går; ikke tenk på neste uke eller neste måned, men vær til stede i nået og gjør det beste ut av akkurat det øyeblikket du er i nå.

Det er naturlig å kjenne uro for situasjonen vi er i. Ingen vet hvordan korona-viruset vil spre seg, eller hvor lang tid det vil ta før vi kan vende tilbake til en noenlunde normal hverdag igjen. Bedrifter vil gå konkurs, mennesker vil miste jobben. Friheten vi er vant til å ha, til å kjøpe hva vi vil, reise hvor vi vil, kan vi komme til å miste. Men vi er med på denne stengingen av samfunnet i håp om å redde menneskeliv.

Jeg leste en oppfordring et sted om å skrive dagbok fra denne tiden vi nå er inne i, siden den er - som jeg nevnte i forrige innlegg - historisk.

Å skrive kan være å samle tankene. Å skrive kan være å sortere, skape orden i kaos. Å skrive kan være å trene tålmodigheten sin, finne roen. Å skrive - som å lese - kan gi adspredelse og trøst.