lørdag 8. juli 2017

MOTIVASJON


Jeg har tidligere i bloggen vært inne på hva jeg – av erfaring – har skjønt er det ensomme ved å være forfatter. Som jeg skrev, pleide jeg bare å blåse av at folk sa det var et ensomt yrke dette å være forfatter. Hva så? Jeg liker å være alene. Jeg jobber selvstendig og konsentrert, har sterke meninger og vet hva jeg vil. Alene var greit, tenkte jeg.
Men så begynte jeg å skjønne hva som virkelig var ensomheten i disse forfatteriene. Det at bare jeg er skaper – og må være både far og mor, oppdrager og forsvarer. Alene må jeg bevare troen på prosjektene mine. Bare jeg vet hvordan manuset skal utvikle seg, bare jeg vet når det er ferdig til å møte verden.
Bare jeg driver skriveprosjektene framover. Jeg må ha en indre motivasjon, må være fullstendig selvgående; prosessene må holdes i gang, uten at jeg er avhengig av noen som lokker, dytter eller drar.

Meningen med å skrive er å få realisert prosjektene sine. Målet er at de får se dagens lys. Lesere skal lese tekstene mine – det er det som er hele vitsen. Å skrive, bygge manus som ikke blir født – det får ensomheten til å kjennes stadig mer knugende. Jeg innrømmer det: Det kan være veldig demotiverende bare å få nei, nei, nei – uansett hva jeg prøver å skrive, uansett hvem jeg viser det til.

Jeg så en episode av 4-stjerners middag i fjor vinter. Unni Lindell var en av deltakerne, og hun viste til seernee hvordan kontoret hennes så ut. Det var nokså rotete, men hun viste stolt fram stablene med bøker, og fortalte hvor mange språk hun nå er oversatt til. Så sa hun noe a la: «Det er jo veldig morsomt, da. Det er veldig motiverende.»

Ja! Gjett om jeg tror på det! Tenk hvordan det må kjennes at noen vil ha det du skriver, nesten uansett. Tenk å ha et forlag som står bak deg og støtter gjennom hele prosessen – fra idé til ferdig produkt. Det er min drøm.

1 kommentar:

  1. Hei! Sitter her med litt klump i magen. Du formulerte dette så fint, og det er jo faktis ganske trist å være forfatter og ikke bli lest. Nå har jo du mange trofaste lesere, så andre er nok enda ensommere, men det du skriver er uansett så sant og vondt. Det blir jo litt som å prate uten at noen kan høre det jeg sier. Og når ingen hører meg, eksisterer verken jeg eller historiene mine.

    Vi må nok skape vår egen motivasjon! Min var sterkere da jeg hoppet av jobben for snart tre år siden, og er uansett ikke sterk nok til at jeg greier å produsere veldig mye. Nå som jeg snart er klar for å sende manus avgårde for første gang, er jeg klar over at jeg samtidig knuser enhver drøm om å nå helt fram til mange lesere. Men helt til den dagen jeg kontakter forlagene finnes det jo et lite håp, ikke sant :) Kanskje derfor jeg har brukt så lang tid?

    Nyt fine sommerdager mens du lader batteriet!

    SvarSlett